Index librorum prohibitorum

Index librorum prohibitorum var en liste over bøker som den katolske kirke forbød sine medlemmer å lese uten spesiell tillatelse.

Slike boklister fremkom først i 1526–1546 i England under Henrik 8, i 1529–4156 i Nederland under Karl 5, og i 1544–56 i Frankrike, utgitt av Sorbonne. Den første listen med dette navnet og med universell gyldighet utkom i 1559 i Roma på pave Paul 4s foranstaltning. Den ble revidert på Trientkonsilet og forsynt med nærmere regler. Denne fortegnelsen ligger til grunn for alle senere.

I 1571 opprettet Pius 5 indekskongregasjonen til å undersøke mistenkelige og farlige bøker, og til å besørge nye utgaver av indeksen. Denne ble opphevet i 1917, idet dens oppgave ble overtatt av Sanctum Officium (Sant'Uffizio).

Under Leo 13 utkom det i 1881 en ny utgave av Index librorum prohibitorum, som omfatter alle til 1880 forbudte skrifter, og 1900 igjen en ny som ble særlig beryktet ved de begrensninger den satte for vitenskapens frihet. Siste utgave fra 1948 har liste over alle bøker som er blitt forbudt siden 1600, i alt cirka 5000.

En mildere form for indicering er midlertidig forbud mot lesning av bok, donec corrigatur (latin 'inntil den er rettet', det vil si i et senere opplag). Når et skrift av en katolsk forfatter kommer på indeks, kreves det som regel at han skal tilbakekalle det kirken ser som villfarelser.

Indeksen var en av de kirkelige institusjonene som ble sterkest angrepet på 1800- og 1900-tallet, både av utenforstående og av katolske teologer. Dispensasjoner, for eksempel for forskere og vitenskapsmenn, og straffeunnlatelse bidro til å myke opp systemet, men kunne ikke forhindre at det ble skarpt kritisert på det andre Vatikankonsilet i 1962–1965. I 1966 erklærte kurien at det ikke vil bli utgitt flere utgaver av indeksen.