Ble fremsatt i 1755 i boken Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels. Utgangspunktet er en sky av gass og støv, som etter hvert tar form av en flat roterende skive. En høy konsentrasjon i midten danner Solen; utenfor denne oppstår mindre konsentrasjoner i forskjellig avstand, og fra disse utvikles planetene. En videreføring av Kants hypotese er bl.a. gitt av C.-F. Weizäcker (1944) og G. Kuiper (1951).