Il Gesù

Jesuitterordenens stifter Ignatius av Loyola ønsket i 1551 å bygge en ny stor kirke i tråd med motreformasjonens idéer. Etter flere utkast, av blant andre Michelangelo (1475–1564), overtok kardinal Alessandro Farnese planleggingen og finansieringen av prosjektet. Han ga arkitekten Vignola oppdraget med byggingen 1561. Planløsningen med et bredt, åpent hovedrom og små kapeller langs sidene, var perfekt for ritualer og prosesjoner og gjorde at hele menigheten kunne se og høre det som foregikk ved alteret.

Opprinnelig hadde interiøret i kirken en nøytral dekor, for det meste malt i grått og hvitt. I annen halvdel av 1600-tallet fikk kirken barokk utsmykning med farget marmor, forgylte flater, stukkaturer, malerier og skulpturer. Det nåværende høyalteret fra 1840 er i en mere behersket stil og erstattet det opprinnelige alteret som ble ødelagt samme år.

Det store, langstrakte hovedrommet har tønnehvelv og på hver side er det tre kapeller med bueåpninger. Veggen mellom buene består av to brede, forgylte pilastre. Transeptene, tverrskipene, er så smale at de ikke stikker ut over ytterveggenes grense, men er en del av det sentrale rommet. En romslig apsis med hovedalteret og en mektig kuppel over korsskjæringen bidrar ytterligere til den helhetlige romvirkningen, som en perfekt ramme for katolske teater forestillinger.

Giovanni Battista Gaulli, også kalt il Baciccia (1639–1709), malte kuppelen, apsis og tønnehvelvet over hovedrommet. Takmaleriet Forherligelsen av navnet Jesus, 1678–1679, er hans hovedverk og regnes som et høydepunkt innenfor barokk illusjonistisk maleri.

Transeptene har to av de mest overdådige altrene i Roma.

I høyre transept er Kapellet til St. Francisco Xavier, jesuitten som var Ignatius’ nære medarbeider. Pietro da Cortona (1596–1669) utformet kapellet og det rikt dekorerte alteret er blant mesterens siste arbeider. Carlo Maratti (1625–1713) malte altertavlen, som viser en svært realistisk fremstilling av helgenens død.

Gravkapellet til St. Ignatius i venstre transept er det viktigste og rikest dekorerte kapellet. Det gedigne alteret ble påbegynt i 1695 av jesuitten Andrea Pozzo (1642–1709). Over 100 assistenter deltok i arbeidet med kapellet, som sto ferdig i 1699. Alteret består av marmor og forgylt bronse med innslag av lapis lazuli og er dekorert med detaljerte skulpturer og ornamenter. To store søyler står på hver side av nisjen med sølvstatuen av St. Ignatius. Den originale statuen, laget av Pierre Legros (1666–1719) i 1698, ble smeltet om under den franske okkupasjonen i 1798. En ny statue av stukk dekket med sølvplater erstattet den originale i 1804.

Arkitekten Giacomo della Porta utformet i 1571–1577 den toetasjes fasaden, som ble viktig for utviklingen av den barokke arkitekturen.

Nederste etasje er delt opp med doble pilastre og har tre døråpninger inn til hovedrommet. Hoveddøren i midten er tydelig markert med et skjold som viser Jesu monogram og både buet og trekantet pediment. Midtpunktet i øverste etasje er et stort vindu med doble pilastre på sidene. Fasaden krones av et pediment, et trekantet gavlfelt, med Farnese-familiens våpenskjold. De to etasjene er på hver side bundet sammen av såkalte volutter, utfyllende arkitekturelementer i spiralform. Utformingen med markering av midtpunktet på fasaden er et barokk trekk og viser overgangen fra renessanse til barokk.

En spesiell mekanisme i gravkapellet til St. Ignatius gjør det mulig å skape en unik forestilling. Kapellet fylles av lys og orgelmusikk og deretter senkes maleriet, som er plassert over alteret, ned slik at sølvstatuen av St. Ignatius kommer til syne. Fremføringen kalles Macchina Barocca, og Andrea Pozzo laget både mekanismen og maleriet i 1637. Denne barokke «forvandlingsmaskinen» har siden den gang vært i funksjon.

• Jesuittordenen
• Romas arkitekturhistorie