ISO (romobservatorium)

ISO ble skutt opp av ESA fra Kourou i Fransk Guyana den 17. november 1995. Under oppskytingen veide observatoriet 2.4 tonn. Det nær sylindriske observatoriet var 5,3 meter langt og bredde på 2,3 meter. Sonden gikk i en meget elliptisk jordbane med omløpstid på 24 timer.

Etter omfattende testing av alle instrumentene ble observatoriet klart til bruk 4. februar 1996. Det var operativt fram til 28. mai 1998, hele 9 måneder lengre enn opprinnelig planlagt.

Observatoriets Richey-Chrêtien teleskop hadde et hovedspeil med diameter 60 centimeter og brennvidde på 9,1 meter. Observatoriet var utstyrt med et infrarødt kamera, et foto-polarimeter og to spektrometre. Instrumentene dekket ulike bølgelengder i den infrarøde strålingen fra 2.4 til 240 mikrometer, som representerer temperaturregimer som ikke er observerbare med optiske teleskoper. De lengste bølgelengdene stammer fra de kaldeste kildene.

For å unngå forstyrrende stråling fra selve teleskopet ble de indre delene holdt nedkjølte til temperatur 2 – 8 grader kelvin med flytende helium. Hovedspeilet ble holdt stabilt på 1.7 grader.

I løpet av de noe over 2 årene ISO var i drift ble det gjennomført omkring 1000 astronomiske studier som til sammen omfattet over 30 000 observasjoner. Observasjonene omfattet astronomiske objekter og områder, fra planeter og kometer i solsystemet, og stjerner, interstellare og intergalaktiske gass- og støvskyer, til fjerne supernovaer og galaksehoper. Observasjonene fra alle fire instrumentene ble kontinuerlig lastet ned til ESAs datasenter i Nederland. Etter omfattende klargjøring ble alle bilder og spektrale registreringer overført til dataarkiver i Frankrike, Tyskland og USA. Alle observasjoner med ISO var og er fortsatt fritt tilgjengelig for ISO-programmets forskningsmiljøer og for andre interesserte forskere. Observasjonene som ble gjort med ISO er fortsatt aktuelle og viktige.

Observasjoner med ISO har ført til viktige nye resultater. ISOs registrering av langbølge infrarød stråling påviste intergalaktiske områder med betydelig mengder kald støv- og gass skyer som tidligere var ukjente. Det ble registrert støvskyer rundt helt unge stjerner hvor det forventes at det blir dannet planeter. Noe uventet ble det også registret tilsvarende skyer av gass og støv rundt gamle stjerner som er i ferd med å brenne ut og slukne, som også skulle kunne føre til planetdannelse. Observasjoner med ISO påviste vanndamp i Orions tåke og i atmosfærene til de store gassplanetene Jupiter, Saturn og Uranus. Tidlige spektrale observasjoner med ISO av kometen Hale-Bopp (C/1995), viste at kjernen bestod av is og betydelige mengder kullos (CO) og kulldioksid (CO₂), som også er typisk for interstellare skyer.

• infrarød astronomi
• IRAS
• romobservatorium