et 32 biters tall som identifiserer hver node i et IP-nettverk som f.eks. Internett. I tallform skrives adressen vanligvis som fire heltall atskilt med punktum, for eksempel 194.248.14.151. Hvert av disse tallene kan gå opptil 255, og de svarer hver til 8 biter når adressen skrives binært. Dersom man kjenner IP-adressen til en server, kan man taste tallet rett inn i nettleserens adresselinje. Fordi det gjerne er svært lite hensiktsmessig, taster man heller inn en vanlig nettadresse, for eksempel www.kunnskapsforlaget.no, og lar DNS-serverne på Internett oversette den til den korrekte IP-adressen (jfr. DNS).
IP-nettverk er pakkesvitsjet, det vil at all data deles opp i pakker når det skal utveksles mellom to maskiner. Hver IP-pakke inneholder to IP-adresser, til avsender og mottaker av pakken. Noen noder på nettet, for eksempel servere, har faste, såkalt “statiske” IP-adresser. Andre, som de fleste private datamaskiner, får oppgitt en ny IP-adresse hver gang de logger seg på nettet, slik at IP-adressen er midlertidig eller “dynamisk”. Dette skjer gjennom en tjeneste kalt DHCP (fork. for Dynamic Host Configuration Protocol) som leveres av en server i det nettverket man kopler seg til, for eksempel hos selskapet som leverer bredbåndstilknytningen.
Det ovenstående gjelder den aktuelle utgaven av Internett-protokollen, kjent som IPv4. I neste utgave, kjent som IPv6, består IP-adressen av 128 biter. Det vil si at tallet på mulige IP-adresser øker fra i underkant av 4,3 milliarder til 3,4x1038, i praksis nærmest ubegrenset. Det er lagt opp til at IPv4 og IPv6 skal kunne brukes parallelt over mange år. Den første implementeringen av IPv6 startet i 2004. I tillegg til flere IP-adresser har IPv6 også langt mer robust sikkerhet enn IPv4.