I – i

I, i, niende bokstav i det latinske og greske (I) alfabetet, overtatt fra fønikisk skrift. På semittisk heter bokstaven jod. Grekerne gjenga navnet med iota og brukte den for vokalen i, mens den på semittisk er j, halvvokal (konsonantisk i). På latin betegnet i både i- og j-lyd. I de siste årtier f.Kr. og senere betegnet man undertiden en lang i-lyd eller ij-lyd ved å gjøre bokstavens strek ekstra lang. Fra 1100-tallet av ble det vanlig å sette en tynn strek over bokstaven; fra 1300-tallet satte man isteden en prikk over den for å skille den ut. I runealfabetet er i 3. rune i 2. ætt.

I med aksent

Bokstaven i forekommer med aksent i en rekke språk.

På færøysk er í en diftong, [ʊi]. 

På fransk kan i ha cirkumfleks: î, som viser at en historisk s har falt ut av skriftbildet, og trema som viser at i skal uttales adskilt fra foregående vokal, og ikke som én lyd, f.eks. haïr.

Italiensk bruker ì for å vise at i i utlyd har trykk.

Katalansk skriver í for å markere trykk på i-en.

Latvisk viser at i-en er lang med strek over: ī.

I litauisk uttales į som lang i.

Sammensetninger

Tysk, nederlandsk og maltesisk skriver ie for lang i.

Den nederlandske sammensetningen ij uttales oftest [ɛi].

Denne artikkelen er hentet fra

Artikkelen ble sist oppdatert 29.12.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Alfabeter og skrifttegn

Pål Johansen

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.