Kristi transfigurasjons kirke
Kristi transfigurasjons kirke, kirke fra 1500-tallet i Zaslavl utenfor Minsk.

Belarus’ historie er preget av skiftende politiske allianser grunnet landets plassering sentralt i Øst-Europa. I middelalderen spilte elvetransporten en stor rolle og gjorde at nord-sør-aksen var viktig, fra det femtende århundre har områdene blitt påvirket av skiftende politiske tyngdepunkt i vest og øst.

Belarus inngikk fra tidlig middelalder i Kiev-riket, og fra senmiddelalderen i unionen mellom Polen og Litauen. Ved Polens tre delinger (1772–1795) tilfalt de belarusiske områdene Russland. Etter opprettelsen av Sovjetunionen i 1922 ble Belarus utropt til unionsrepublikk. Belarus erklærte seg uavhengig 25. august 1991.

Kiev-riket

Gardarike
Kievrikets utstrekning på midten av 900-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Kjerneområdet for de tidligste slaviske bosetningene lå etter all sannsynlighet i områdene rundt Pripjat-elven i det som i dag er grenselandet mellom Belarus og Ukraina. Under Kiev-riket (ca. 850–1240) vokste Polatsk (russisk Polotsk) og Turaw (russisk Turov) frem til å bli de to viktigste belarusiske fyrstedømmene. De to anerkjente Kiev-fyrstens overhøyhet, men beholdt en stor grad av selvstyre.

På 1200-tallet ble det politiske tyngdepunktet i de belarusiske områdene flyttet fra Polatsk til Navahradak lenger vest og deretter til Vilnius. Dette hadde sammenheng med at de belarusiske fyrstedømmene ved Kievs fall, i motsetning til resten av Kiev-riket, ikke ble skattskyldige til mongolene, men innlemmet i storfyrstedømmet Litauen. Administrasjonsspråket var gammelbelarusisk, en slags proto-belarusisk. Og mens storfyrsten og størstedelen av befolkningen i nord var litauere (og fra kristningen i 1385, katolikker), var befolkningen i sør slavisktalende og ortodokse.

Det polsk-litauiske samveldet

Lublin-unionen
I 1385 inngikk Litauen en personalunion med Polen, som i 1569 ble utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I denne unionen inngikk også Belarus. Bildet forestiller inngåelsen av den såkalte Lublin-unionen, realunionen mellom Polen og Litauen, i 1569.
Kart over Polen-Litauen i ca 1619
Kart over unionen mellom Polen og Litauen ca 1619. Områder underlagt eller avhengige av den polsk-litauiske staten er også vist (Livland, Kurland, Prøysen). Nåværende statsnavn er i kursiv. Nåværende grenser er i svart, daværende grenser i blått.
Kart over Polen-Litauen i ca 1619
Lisens: CC BY NC SA 3.0

I 1385 inngikk Litauen en personalunion med Polen. I 1569 ble denne utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I dobbeltriket ble polsk kultur og språk stadig mer dominerende. De fleste godseierne i Belarus var polakker, og jøder dominerte i byene. Store deler av den litauiske og østslaviske overklassen ble polonisert, men det fantes fortsatt en østslavisk ortodoks kultur i sørøst. I 1517 ble Bibelen oversatt til gammelbelarusisk.

Den unerte kirke

I 1596 anerkjente størstedelen av de ortodokse menighetene i Det polsk-litauiske samveldet pavens overhøyhet mot å få beholde sin ortodokse liturgi og kirkeskikk (Unionskonsilet i Brest). Dette var opptakten til Den unerte kirke, eller «Den katolske kirke av østlig ritus». Religiøst ble befolkningen i Belarus slik delt i tre grupper: katolikker, unerte og ortodokse. Alle katolikker ble gjerne regnet som «polakker» uansett hvilket språk de snakket, mens de ortodokse ble oppfattet som «russere». Bare de unerte skilte seg ut fra de to dominerende nabokulturene.

Noen egen belarusisk nasjonal identitet er det allikevel ikke mulig å snakke om før tidligst mot slutten av 1800-tallet. Selv da omtalte store deler av Belarus’ bondebefolkning seg bare som «tutejsjie», det vil si «vi som er herfra».

Underlagt Russland

Napoleon krysser Bjarezina
Napoleons Grande Armée krysser elven Bjarezina i dagens Belarus.

Ved Polens tre delinger (1772–1795) tilfalt de belarusiske områdene Russland. Etter det polske opprøret i 1830–1831 ble de østligste delene av Belarus rundt byene Vitsebsk (russisk Vitebsk) og Mahiljow (russisk Mogiljov) omgjort til regulære russiske guvernementer. Resten inngikk i Den nordvestlige provins. I 1839 ble Den unierte kirke lagt inn under Den russisk-ortodokse kirke.

I tsar-Russland ble belarusisk regnet som en russisk dialekt, ikke som et eget språk. Allikevel vokste det gradvis frem en belarusisk nasjonal kultur. Universitetet i Vilnius utviklet seg til et sentrum for så vel polsk som litauisk og belarusisk nasjonalisme. Ved det polske opprøret i 1863 deltok en del belarusere, deriblant opprørshelten Kastus Kalinowski (russisk Konstantin Kalinovskij).

Det belarusiske området hadde siden middelalderen hatt et betydelig innslag av jødisk befolkning. Rundt 1900 utgjorde jødene nesten 15 prosent av befolkningen i Den nordvestlige provins. De neste årene fant det imidlertid sted flere alvorlige tilfeller av jødeforfølgelser (pogromer), og mange jøder valgte derfor å utvandre.

Sovjetrepublikk

Den hviterussiske folkerepublikk
Den hviterussiske folkerepublikk eksisterte en kort stund i 1918.

Etter Den russiske revolusjon i 1917 og Brest-Litovsk-avtalen etter første verdenskrig i 1918 ble Belarus okkupert av tyske styrker. Parallelt utropte en all-belarusisk kongress i mars 1918 en meget kortlivet belarusisk folkerepublikk. Allerede høsten 1918 overtok Moskva-innsatte bolsjeviker. Disse opprettet i 1919 Den hviterussiske sovjetrepublikk (BSSR).

Under den polsk-sovjetiske krig i 1920–1921 var Belarus igjen krigsskueplass. Ved freden i Riga i mars 1921 ble de belarusiske områdene delt mellom Polen og Sovjetunionen. I noen hektiske måneder inngikk de belarusiske territorier i ulike statsdannelser. Den østlige delen ble tilknyttet det sosialistiske Russland, og ved Sovjetunionens opprettelse i 1922 ble Belarus utropt til unionsrepublikk med Minsk som hovedstad. I 1924 og 1926 ble republikkens territorium kraftig utvidet med områder rundt byene Vitsebsk, Mahiljow og Homel.

I den første tiden ble kulturpolitikken i den hviterussiske (belarusiske) unionsrepublikken preget av «belarusifisering». Bolsjevikene stod svakt og allierte seg med den nasjonalt orienterte belarusiske eliten. På begynnelsen av 1930-tallet skiftet imidlertid Moskva om til en russifiseringspolitikk som kom til å vare resten av sovjetperioden. Under Stalin-tidens terror ble den belarusiske eliten kraftig rammet, og også flere hundre tusen belarusiske bønder ble drept. I de belarusiske områdene av Polen var forholdene bedre, men også der ble alle tegn til belarusisk politisk selvhevdelse undertrykket.

Andre verdenskrig

Belarusiske jøder i Minsk
Belarusiske jøder i ghettoen i Minsk i 1941.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Tre uker etter inngåelsen av MolotovRibbentrop-pakten i august 1939 okkuperte Sovjetunionen Øst-Polen. En del av de okkuperte områdene ble lagt til den belarusiske unionsrepublikken. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble det belarusiske området på ny okkupert av tyske styrker. Sovjetiske partisanavdelinger fortsatte imidlertid å være svært aktive gjennom hele okkupasjonen. Som et resultat av at fronten gikk frem og tilbake gjennom Belarus, var det et av de områdene i Sovjetunionen som ble utsatt for størst ødeleggelser. Hundrevis av byer ble rasert, det økonomiske liv lagt i ruiner og om lag en tredjedel av befolkningen drept (anslagene varierer mellom 2,2 og 3 millioner av en førkrigsbefolkning på 9,2 millioner).

Etterkrigstiden

Til tross for at Belarus etter andre verdenskrig fortsatte å ha status som unionsrepublikk, ble Belarus (sammen med Ukraina) som en del av stormaktsspillet opptatt som medlemmer av FN. I etterkrigsårene satte sovjetiske myndigheter i verk et storstilt gjenoppbyggingsarbeid. Byene vokste, og urbaniseringsgraden steg svært raskt. I 1960- og 1970-årene hadde den belarusiske republikken høyere økonomisk vekstrate enn gjennomsnittet i Sovjetunionen. Mens den belarusiske økonomien tradisjonelt hadde vært jordbruksbasert, vokste det nå også frem en betydelig industri.

Mens det i 1970- og 1980-årene fantes aktive dissidentbevegelser i flere av Belarus' naborepublikker, var det få eller ingen tegn til motstand mot sovjetregimet i Belarus. Dette har blitt sett i sammenheng med at den jevnt økende levestandarden i republikken gav liten grobunn for sosial misnøye. Samtidig spilte også russifiseringen inn. Den belarusiske intelligentsiaen hadde hovedsakelig teknisk utdannelse, var russisktalende og lite opptatt av kulturelle og nasjonale spørsmål. Etniske belarusere utgjorde om lag 80 prosent av republikkens samlede befolkning, men var uforholdsmessig dårlig representert i partiapparatet i Minsk, der den russiske innflytelsen var sterk.

Sovjetunionens oppløsning

Kurapaty i mars 2005
Kurapatyskogen utenfor Minsk med massegraver fra Stalin-tidens utrenskinger.
Kurapaty i mars 2005
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Under perestrojka kom demokratibevegelsen i Belarus senere i gang enn i naborepublikkene. Den folkelige motstanden mot sovjetmakten i Belarus var i hovedsak tuftet på tre pilarer: motstand mot den språklige russifiseringen, oppdagelsen av massegraver i Kuropaty utenfor Minsk med ofre fra Stalin-tidens utrenskinger og konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken i april 1986 (om lag 70 prosent av det radioaktive utslippet fra Tsjernobyl falt ned på belarusisk territorium).

I 1989 ble Den hviterussiske folkefronten (BNF) stiftet under ledelse av Zianon Paznjak (russisk Zenon Poznjak). Ved de delvis frie valgene til det belarusiske øverste sovjet våren 1990 fikk BNF valgt inn nok sympatisører til at deres kandidat, den reformvennlige moderate nasjonalisten Stanislaw Sjusjkevitsj (russisk Stanislav Sjusjkevitsj) ble valgt til viseparlamentsformann. Samme sommer ble det vedtatt en belarusisk «suverenitetserklæring» som gjorde belarusisk til «statsspråk» og slo fast at Belarus skulle være alliansefritt og atomvåpenfritt.

Selvstendighet

Oppløsningen av Sovjetunionen
I desember 1991 ble Sovjetunionen oppløst. Belarus' statsoverhode Stanislaw Sjusjkevitsj (i midten) sammen med Russlands president Boris Jeltsin (til høyre) og Ukrainas president Leonid Kravtsjuk (til venstre) opprettet ved oppløsningen en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Bildet er tatt 18. desember 1991.

Etter det mislykkede kuppet i Moskva 19.–21. august 1991 erklærte Belarus seg uavhengig 25. august. Sjusjkevitsj ble valgt til ny parlamentsformann og dermed også statsoverhode. I desember undertegnet han sammen med Boris Jeltsin og Leonid Kravtsjuk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette innebar det formelle dødsstøtet for Sovjetunionen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (6)

skrev Lars Mæhlum

Meget grundig om tida etter selvstendigheten. En kunne imidlertid tenkt seg tidsrommet 1941-45 mer utførlig behandlet - de enorme tapene og ødeleggelsene tatt i betraktning

svarte Martin Paulsen

Takk, det var et meget godt innspill! Jeg skal bearbeide avsnittet om Hviterussland som sovjetrepublikk slik at det bedre gjenspeiler andre verdenskrigs viktige betydning i landets historie.

skrev Jan Thorsnæs

Wilson 2011 s 144 og Abrahamson 2000 s 55 oppgir at BNF ble grunnlagt i oktober 1988 og at stiftelseskongressen ble holdt i Vilnius i juni 1989, pga møteforbud fra mydighetene i Belarus (Abrahamson 2000 s 55).

Den hviterussiske folkefronten (BNF) ble stiftet etter forbilde av litauiske Sajudis og Ukrainiske Rukh under ledelse av Zianon Paznjak (russisk Zenon Poznjak) i oktober 1988. BNF sin konstituerende kongress fant sted i Vilnius i Litauen i juni 1989, da belrusiske myndigheter hadde utstedt møteforbud i Belarus. Ved de delvis frie valgene til det belarusiske øverste sovjet våren 1990 fikk BNF valgt inn nok sympatisører til at deres kandidat, den reformvennlige moderate nasjonalisten Stanislaw Sjusjkevitsj (russisk Stanislav Sjusjkevitsj) ble valgt til viseparlamentsformann. Samme sommer ble det vedtatt en belarusisk «suverenitetserklæring» som gjorde belarusisk til «statsspråk» og slo fast at Belarus skulle være alliansefritt og atomvåpenfritt.

Møtet mellom utenriksministrene for tidligere Vest-Tyskland Hans-Dietrich Genscher og for Sovjetunionen Eduard Sjevardnadze i Brest i Belarus, i forbindelse med forhandlingene om gjenforenigen av Øst-og Vest-Tyskland, er en vesentlig historisk hendelse i Belaarus å nevne (Abramhmson 2000 s 18-19). Genscher la i den forbindelse ned krans på minnesmerket over de falne sovjetiske soldater i kampene mot Tyskland i andre verdenskrig på Brest festing, der Eduard Sjevardnadzes bror sitt navn er innskrevet blant de falne sovjetiske soldatene.

svarte Mari Paus

Takk for innspillet, endringsforslaget til artikkelen er under arbeid. Hilsen Mari i redaksjonen

skrev Jan Thorsnæs

Om dere klikker på lenken "Stanislaw Sjusjkevitsj" i faktaboksen, vil det også fremkomme at han strengt talt var parlamentsformann og Belarus' statsoverhode i perioden 1991–1994, ikke president.

svarte Ida Scott

Hei! Takk for påpekning, bildeteksten er nå retta opp. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg