egentlig Hugo el. Huigh de Groot, nederlandsk humanist og folkerettslærd. Han tilhørte en ansett slekt i Delft, og viste tidlig usedvanlige evner og kunnskaper. Allerede 8 år gammel skrev han dikt på latin. Han ble student i Leiden 1594 (11 år gammel), dr.juris i Orléans 1598, advokat i Haag 1599. Hadde senere embetsstillinger som advokatfiskal (offentlig anklager) for Holland, Zeeland og West-Friesland (1607) og ble 1613 rådspensjonær (høyeste embetsmann) i Rotterdam og medlem av Generalstendene. Han hadde også oppdrag som offentlig rikshistorieskriver. På grunn av disse stillinger i den offentlige administrasjon ble han trukket inn i den religionspolitiske strid, som endte med at J. van Oldenbarnevelt 1618 ble dømt til døden og Grotius til livsvarig fengsel. Ved sin hustrus hjelp slapp Grotius, gjemt i en bokkasse, ut av sitt fengsel i Loevestein slott, og flyktet til Frankrike, hvor han oppnådde en årlig understøttelse av Ludvig 13. Han vendte 1631 tilbake til Nederland, men måtte igjen forlate landet. I 1634 gikk han i den svenske regjerings tjeneste som ambassadør i Paris. Da dronning Kristina selv overtok regjeringen 1645, ble han kalt til Sverige. Hans helse tillot ham imidlertid ikke å bli der, og han døde i Rostock.
Grotius regnes som den siste store humanist innenfor den nederlandske humanisttradisjon. Hans forfattervirksomhet var allsidig og omfattet typisk humanist-arbeid som nyutgivelse av antikkens verker, historiske, teologiske og juridiske verk og egen diktning, alt preget av humanismens universelle idé. Størst ry har han som folkerettsforfatter. Grotius behandlet folkeretten på grunnlag av den såkalte naturrett, mens de senere positive retninger bygger på sedvane og traktatpraksis. Blant hans viktigste verk på dette området er Mare liberum (Fritt hav), som utkom anonymt 1609. Her imøtegår han portugisernes krav på herredømmet over de hav som lå opp til de land de hadde oppdaget, og hevder at alle nasjoner har samme frihet til seilas på det åpne hav. Som hans hovedverk regnes De jure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett), skrevet i hans første Paris-tid. I dette store folkerettslige og rettsfilosofiske arbeid la Grotius grunnlaget for en frigjøring av natur- og folkeretten, fra den tidligere avhengighet av religionen, men uten å ta avstand fra denne. Hans budskap om at det også overfor fienden gjaldt en evig og ubrytelig lov gjorde sterkt inntrykk, forkynt som det ble midt under Trettiårskrigens redsler. Verket la grunnen til den moderne folkerett, selv om mange nyere folkerettslærere har forlatt det naturrettslige grunnlag Grotius bygde på, og i stedet spør etter det som er positivt fastslått i sedvane og traktatpraksis.
Av hans historiske verk regnes Annales et historiae de rebus belgicis (De nederlandske statsannaler og historie, utg. 1657) som et storverk i nederlandsk historieskrivning. På det teologiske område skrev han under sitt fengselsopphold lærediktet Bewijs van de waere Godsdienst, som fikk en meget stor utbredelse, også på andre språk, og som han senere bearbeidet til det latinske prosaskrift De veritate religionis christianae (Om den kristne religions sannhet, 1629). På det religiøse område så Grotius også frem mot en ny enhet, og han nærmet seg mer og mer katolisismens ideer. Også som dikter inntar han en ikke ubetydelig plass med sine tre latinske dramaer. Det første er Adamus exul (1601), tragedien om syndefallet. Det andre, Christus patiens (1608) behandler Kristi lidelseshistorie, og det tredje, Sophompaneas (1634) Josefs forsoning med sine brødre.