Holger Drachmann

Holger Drachmann var en dansk forfatter. Han var bror av Anders Bjørn Drachmann.

I sine siste skoleår begynte Drachmann å male, og etter studenteksamen tok det riktig fart med friske, uakademiske marinebilder. Da han ikke møtte anerkjennelse som maler, dro han skuffet til London, hvor omgangen med revolusjonære vakte hans protestholdning. Hans første opprørske dikt, Engelske socialister, og flere lignende dikt står i debutsamlingen Digte (1872). To år etter kom prosaboken I storm og stille, og i 1875 diktene Dæmpede melodier. Samtidig var hans første ekteskap blitt oppløst, og på en reise til München skrev han den selvbebreidende romanen En overkomplet.

Etter hjemkomsten fulgte hans første virkelig betydelige diktsamling Sange ved havet (1877). Like fremragende er hans følgende bok, Roser og ranker (1879). Her forlater hans lyrikk det agitatoriske og sosiale, og blir et personlig og intimt akkompagnement til naturinntrykk og kjærlighetsopplevelser.

Samtidig med denne personlige, lyriske linje, som er livslinjen i Drachmanns store forfatterskap, løper en mer objektiverende diktning, som i noveller, fortellende dikt, romaner og skuespill skildrer folkelige figurer fra de danske fiskerleier (Paa sømands tro og love, Vildt og tæmmet), og, især etter hans kursendring i det følgende tiår, eventyrfigurer og nasjonale bedrifter (Prinsessen og det halve kongerige, Østen for sol og vesten for maane og Der var engang og flere).

Omkring 1880 merkes en svingning i Drachmanns stilling til de litterære og politiske grupper. I reiseboken Derovre fra grænsen (1877) føles første gang en nasjonal patos, og i eventyrspillene protesterer han mot den grå realismens hverdagslighet.

Drachmann ville nå ha farger og fest og samtidig danskhet og trofasthet, og i en ny reisebok, Skyggebilleder (1883), bekjenner han frafallet fra naturalismen og Georg Brandes. Han giftet seg, og talte hjemmets og den stille lykkes sak i Gamle guder og ny og i Dybe strenge. Fra omkring 1890 merkes en ny uro og sjelelig glød, som stammer fra hans forelskelse i varietésangerinnen Edith, inspirasjonen til diktsamlingen Sangenes bog, den store romanen Forskrevet (1890) og til det meste av hans øvrige diktning i 1890-årene. Forskrevet er en dom over ham selv og over det døende 1800-tallet, som ikke brakte menneskeheten den lykke den ventet, men endte i kynisme og ironi hos den nye generasjonen, og lummer, frivol romantikk hos den gamle.

I 1890-årene skriver han også en rekke lyrisk-dramatiske melodramaer, men inn i det nye århundret ble kraften hans svekket. Edith kunne han tross et nytt ekteskap ikke glemme, og han døde på en nerveklinikk.

Drachmanns forfatterskap er meget ujevnt, men i sin lyrikk har han gitt uforgjengelige uttrykk for sin urolige higen, som tilsynelatende gjorde ham holdningsløs, men bunnet i en sann og uovervinnelig trang etter «noe høyere».