vietnamesisk politiker (kommunist), pseudonym som revolusjonær Nguyên Ai Quôc (Patrioten). President 1945–69, fra 1954 i Nord-Vietnam. Utdannet som lærer; arbeidet flere år som sjømann i utenriksfart. Oppholdt seg i Paris under den første verdenskrig, og arbeidet en tid som fotograf. Han ble medlem av det franske sosialistiske parti, og var spesielt opptatt av kolonifolkenes frigjøringskamp. Han skrev artikler og boken Procès de la colonisation française. Medlem av det franske kommunistparti fra 1920.
Oppholdt seg i Moskva 1923–25 hvor han ble kjent med Lenin og Trotskij. Medlem av Mikhail Borodins delegasjon i Kina 1925–27. Etter et nytt Moskvaopphold vendte han tilbake til Østen, der han 1930 samlet de rivaliserende kommunistiske fraksjoner til et enhetlig parti. Dømt til døden in absentia av franskmennene etter et bondeopprør 1930. Arrestert i Kina av Kuomintang 1942, frigitt etter inngripen av amerikanerne som ville bruke hans organisasjon til spionasje mot japanerne i Indo-Kina. Fikk støtte av de allierte som leder av Viêt Minh, en nasjonal frigjøringsbevegelse han hadde stiftet 1941 i Sør-Kina.
Ho ble president i Den demokratiske republikken Vietnam, proklamert september 1945, og undertegnet overenskomsten med Frankrike mars 1946. Etter bruddet med den franske regjeringen desember 1946, hadde Ho sitt hovedkvarter i Thai Nguyen inntil Hanoi ble hovedstad 1954, etter den franske kapitulasjon ved Dien Bien Phu. Da en forfatning i Nord-Vietnam trådte i kraft 1960, ble Ho valgt til president og på partikongressen samme år til partiformann. Han brukte sin autoritet til å holde Nord-Vietnam utenfor den ideologiske striden mellom Beijing og Moskva. Han arbeidet for å forene folk og parti i kampen mot Saigonregjeringen og etter 1965 mot USA, med gjenforening av de to adskilte landsdelene som målsetning. Ho var kjent for en asketisk livsførsel og ble på folkemunne gjerne kalt Bac Ho (Onkel Ho).