Faktaboks

Hjalmar Andersen

Hjalmar Johan Andersen

«Hjallis»

Født
12. mars 1923, Rødøy
Død
27. mars 2013, Oslo
Virke
Skøyteløper
Familie

Foreldre: Båtsmann Bjarne Johan Andersen (1899–1972) og Anne Matilde Kristensen (1898–1967).

Gift 1945 med Gerd Aune (14.8.1921–8.4.2004).

Hjalmar Andersen

Hjalmar Andersen fotografert under OL i Oslo 1952.

Av /NTB Scanpix ※.

Hjalmar Andersen var verdens beste skøyteløper i første del av 1950-årene og ble olympisk mester på 1500, 5000 og 10 000 meter på hjemmebane i Oslo i 1952.

Andersen var en svært folkekjær idrettsutøver som gikk under klengenavnene «Hjallis» og «Kong Glad». Få andre idrettsutøvere har oppnådd en tilsvarende popularitet i løpet av idrettskarrieren og etterpå.

Oppvekst

Hjalmar Andersen ble født på Rødøy i Nordland, som var morens hjemsted. Faren var båtsmann fra Hammerfest, men foreldrene møttes i Trondheim, der de bosatte seg. Hjalmar vokste opp som eldst av seks barn. I det meste av hans skoletid hadde familien tilhold på Svartlamon – et av Trondheims mest typiske arbeiderstrøk på den tiden. Her var det harde oppvekstkår, men det var et utpreget sosialt samhold mellom beboerne.

Etter endt folkeskole begynte han som visergutt i et skipsutstyrsfirma, men senere var han lastebilsjåfør i en del år. Da skøytekarrieren begynte å ta form, fikk han ved gode venners hjelp muligheten til å starte sin egen sportsforretning i hjembyen, som han drev i perioden 1950–1960.

Karriere

Tidlige år

Skøytekarrieren startet da han var 10 år gammel. Da ble han medlem av Falken, som var tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund. Bortsett fra et lite mellomspill i Sportsklubben Ørn var han i alle år en trofast Falken-gutt. Her kom han ikke bare under Karl Brechans entusiastiske lederskap, men sammen med Sverre Farstad og Henry Wahl dannet han den berømte Falken-trioen, som preget norsk og internasjonal skøytesport mer enn noen andre gjennom en lang rekke etterkrigsår.

Grunnlaget ble lagt under små AIF-konkurranser på Reina-banen i Lademoen-miljøet, men krigen og idrettsstreiken kom da Andersen var 17 år. Dermed måtte han som så mange andre vente helt frem til vinteren 1946 før han kunne ta fatt for alvor.

Gjennombrudd

På grunn av krigsårene fikk skøytesporten ganske ekstraordinære juniorbestemmelser i den første tiden etter 1945. Dette resulterte blant annet i at Hjalmar Andersen ble kåret til norsk juniormester på Kongsberg i 1947 – i en alder av nesten 24 år. Men allerede i slutten av denne sesongen ble han seniorløper, og det ble ganske fort klart at man stod overfor et talent av de sjeldne – selv om det skulle gå et par sesonger til før han slo gjennom for alvor. Det skjedde under europamesterskapet i Davos i 1949 da han innledet den siste konkurransedagen med å gå 1500 meter på 2.16.4. Tiden ble stående som hans personlige rekord helt til karrieren var over. Etterpå vant han 10 000 meter på ny verdensrekord – 16.57.4. Sammenlagt ble det dobbeltseier til Falken, i og med at Sverre Farstad vant mesterskapet.

På høyden

Hjalmar Andersen
Hjallis var Norges flaggbærer på åpningsseremonien under OL i Oslo i 1952.
Hjalmar Andersen
NTB.

Men fra og med sesongen 1950 skulle det for en god stund bli slutt på andreplasser i de store mesterskapene. Han innledet med å vinne norgesmesterskapet på hjemmebane i Trondheim, 3,7 tidspoeng foran nærmeste konkurrent. Og det fortsatte med EM-tittel i Helsingfors, og med det første VM-gullet under særdeles dramatiske omstendigheter i Eskilstuna. Her innledet han med å gå 500 meter på 49.1.

Det som senere skulle skje, kom til å fortone seg som et idrettslig eventyr. «Hjallis» – eller «Kong Glad», som han nå også ble kalt – vant både NM, EM og VM også i de to påfølgende år, og sitt fjerde norgesmesterskap tok han i 1954. Samme år kopierte han 1949-bedriften med å ta sølv i europamesterskapet; sovjetrusseren Boris Sjilkov maktet å hindre ham i å ta gullet. Til hans merittliste hører også seier i det nordiske mesterskap i 1951, men fremst og høyest står den olympiske innsatsen fra Oslo-lekene 1952.

Hjalmar Andersen
Andersen jubler etter OL-gullet på 10 000 meter i Oslo i 1952.
Hjalmar Andersen
Av /NTB.

OL-bragden

OL 1952
Hjallis' ble folkehelt og Norges største kjendis etter de tre OL-gullene i Oslo i 1952.
OL 1952
NTB.

«Hjallis» deltok også i OL i St. Moritz 1948, men der måtte han – som de fleste andre – gi fullstendig tapt for den tynne alpeluften. Han fikk også være med på OL-laget i Cortina i 1956, men det var altså på Bislett i 1952 han skulle vinne alle nordmenns hjerter. Drøye 23 000 betalende tilskuere kunne glede seg over at han i tur og orden vant 1500, 5000 og 10 000 meter, med nye olympiske rekorder på de to lengste distansene. Sjelden har norsk idrettspublikum stått slik på hodet som i disse februardagene.

Rekordløp

Hjalmar Andersen
Hjallis under sitt avskjedsløp på Bislett Stadion i 1956.
Av /NTB Scanpix.

Men Hjalmar Andersens karriere bestod ikke bare av mesterskapsløp. Han benyttet også mer ordinære konkurranser til å yte sitt aller beste, og til å sette verdensrekorder. Hans 16.57.4 på 10 000 meter fra Davos 1949 er nevnt. Det løpet ble betegnet som årets fremste idrettsprestasjon i Norge og ble belønnet med Morgenbladets gullmedalje. Tidlig i sesongen 1951 satte han så verdensrekord på 5000 meter med 8.07.3 under et beskjedent nasjonalt stevne i Trondheim. Under norgesmesterskapet i Gjøvik året etter ga han løfter om en stor olympia-sesong ved å sette verdensrekord på 10 000 meter med 16.51.4, men den store rekorden kom to uker senere i et oppgjør på Hamar mellom Norge og «resten av verden». Da lød mil-noteringen på 16.32.6, en rekord som ble stående i åtte år, helt til Knut Johannesen gikk sitt berømte 15.46.6-løp under Squaw Valley-lekene 1960.

Fallet på Bislett

Den mest dramatiske episoden i Hjalmar Andersens idrettsliv fant sted på Bislett under europamesterskapet 1951. Da elleve runder var unnagjort av 10 000-meterløpet, bidrog blitzen fra en pressefotograf til at «Hjallis» gikk over ende. Med ødelagt skøyte gikk han videre til det gjenstod sju runder. Da ble han tatt ut av løpet, fikk gå om igjen etter en halv times tid – og vant distansen og mesterskapet.

En så aktiv person som «Hjallis» kunne heller ikke ligge på latsiden rent konkurransemessig om sommeren. Treningen tok sin tid, men samtidig utviklet han seg til å bli en meget dyktig sykkelrytter, foruten at han fikk en NM-medalje i roing. Syklingen ble verdsatt så høyt at han ble tildelt Egebergs ærespris i 1951. For sine prestasjoner under OL 1952 fikk han både Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett. Han er også tildelt hjembyens Olavsstatuett. Likevel forteller det kanskje enda mer om hans posisjon at det er reist statuer av ham utenfor Bislett stadion i Oslo, ved Vikingskipet på Hamar og i Trondheim.

Personlige rekorder

  • 43,7 (500 meter)
  • 2.16,4 (1 500 meter)
  • 8.06,5 (5 000 meter)
  • 16.32,6 (10 000 meter)

Etter karrieren

Hjalmar Andersen og Johann Olav Koss
Hjalmar Andersen sammen med Johann Olav Koss under OL på Lillehammer der Koss kopierte Hjallis' bragd fra 1952.
Hjalmar Andersen og Johann Olav Koss
Av /NTB.

Etter at idrettskarrieren var avsluttet, var «Hjallis» fortsatt like aktiv.

Spesielt ble innsatsen hans i Velferdstjenesten for handelsflåten lagt merke til. I en periode på omkring 30 år gikk det nærmest frasagn om hans virke som velferdssekretær, senere som konsulent, og det var ikke bare innsatsen på skøytebanen som bidro til at Andersen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1998.

Den virksomheten han ble så kjent for i handelsflåten, holdt han ved like i aldershjem, sykehjem og rundt omkring i ulike organisasjoner. Med et uoppslitelig humør underholdt han med sine utallige historier, alltid med Svartlamon-dialekten vel bevart. Han ga også ut en rekke humørfylte bøker.

Utmerkelser

Bislett stadion
Statuen av Hjalmar Andersen utenfor Bislett stadion i Oslo.
Bislett stadion
Av /NTB.

Utgivelser

Hjallis' utstyr fra 1952
Skøytene, genseren, vottene og "djevellua" Hjallis hadde på seg under OL i 1952 utstilt på Norges olympiske museum på Maihaugen på Lillehammer.
Hjallis' utstyr fra 1952
Av /NTB.
  • Harde løp, 1951 (2. utg. 1968)
  • Siste runde, 1952
  • Hva idretten har gitt meg (sm.m. S. E. Mortensen), 1983
  • Medaljens bakside (sm.m. S. E. Mortensen), 1985
  • Den gode, gamle, gale istida (sm.m. K.-A. Løken), 1989
  • Gull og glis (sm.m. K.-A. Løken), 1990
  • diverse vitsebøker

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Per Jorsett: Norsk biografisk leksikon 2
  • Andersen, Hjalmar: Harde løp,1951. Les boka på nb.no
  • Andersen, Hjalmar: Siste runde, 1952. Les boka
  • Andersen, Hjalmar og Sverre E. Mortensen: Medaljens bakside, 1985. Les boka
  • Brenden, Steinar Åge: Fire store : skøytekongene Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Hjalmar Andersen, Knut Johannesen,2007.
  • Mortensen, Sverre E.: Hjallis: hva idretten ga meg, 1983. Les boka på nb.no
  • K. Bjørnsen og P. Jorsett: Skøytesportens stjerner, 1971
  • J. O. Jensen: Trondheim. Vår barndoms by, 1996

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg