amerikansk filosof, professor i matematisk logikk ved Harvard University fra 1965. Putnam arbeider i utgangspunktet i den anglo-amerikanske analytiske filosofitradisjonen, men har i stadig sterkere grad vendt seg mot den kontinentale tradisjonen fra Kant til Habermas. Han har hatt stor innflytelse, og har særlig gjort seg gjeldende som kritiker av den logiske positivismen. I 1990-årene har han også arbeidet med religionsfilosofiske spørsmål. Putnam er sin egen strengeste kritiker, og har ofte forandret standpunkt.
Filosofi
Putnams forfatterskap kan grovt deles inn i to perioder. Frem til 1975 utarbeidet han en «metafysisk realisme» med en kausal teori om referanse, der sannhet forstås som setningers korrespondanse med bevissthetsuavhengige saksforhold. Han brøt så med dette prosjektet til fordel for en «intern realisme» som er nært beslektet med Kants filosofi, men som også har markante innslag av den amerikanske pragmatismen og Wittgensteins senfilosofi. Ifølge den interne realismen kan vi ikke skille ut de begrepslige innslagene i erkjennelsen, slik at vi kan sammenligne erkjennelsen med en begrepsuavhengig virkelighet. Dette innebærer at sannhet nå ikke kan betraktes som en korrespondanse med en slik virkelighet, men består i idealisert, rasjonell akseptbarhet.
Putnam lanserte det funksjonalistiske synet på den menneskelige bevissthet, der hjernen betraktes som en maskin i analogi med datamaskiner og det psykiske som et dataprogram. I 1980- og 1990-årene har han kritisert denne oppfatningen og avvist den som uholdbar. Dette er forbundet med hans generelle avvisning av scientisme, forstått som den oppfatning at alle filosofiske problemer lar seg løse på vitenskapelig vis.
Blant Putnams verker kan nevnes Philosophy of Logic (1971), Philosophical Papers (3 bd., 1975, 1983), Meaning and the Moral Sciences (1978), Reason, Truth and History (1981), Representation of Reality (1988), Renewing Philosophy (1992) og Pragmatism (1995).