tysk-sveitsisk forfatter. Han vokste opp i et strengt pietistisk borgerlig miljø. Studerte ved det evangeliske presteseminar i Maulbronn, men flyktet derfra i protest. Arbeidet senere som bokhandler bl.a. i Tübingen og Basel. Hesse debuterte med diktsamlingen Romantische Lieder (1899) og en samling dikt og prosa, Hermann Lauscher (1901). Sitt gjennombrudd som forfatter fikk han med romanen Peter Camenzind (1904, norsk overs. 1979). Både i denne og i senere utviklingsromaner (Unterm Rad, 1905) tar han for seg den unge begavede, individualistiske mannens problemer, når han med sine tanker og idealer støter sammen med virkeligheten. Dette grunnmotivet behandler han også i Gertrud (1910) og i novelletrilogien Knulp (1908–15).
I 1916 gjennomgikk han en nervekrise og ble behandlet av en lege og psykoanalytiker som førte Hesse inn i bl.a. Jungs verker. Romanen Demian (1919, norsk overs. 1974), en selvbiografisk ungdomsroman, var det første resultat av møtet med psykoanalysen. Han mottok sterke impulser fra Østens tankeverden og religioner. 1911 reiste han selv til India. I Siddhartha (1919–21, norsk overs. 1989) bruker han et indisk legendemotiv. Der Steppenwolf (1927, norsk overs. Steppeulven, 1971) ble Hesses mest omdiskuterte roman. Her tok han opp problemet omkring dikteren som har opplevd verdenskrigen og samtidig det schizofrene drag hos begavede mennesker, personlighetsspaltningen som normalt eller patologisk problem. Narziss und Goldmund (1930, norsk overs. Narsiss og Gullmunn, 1981) er en middelalderroman om moderne, men evige mennesketyper. I sitt neste større prosaverk, Das Glasperlenspiel (påbegynt 1932, utgitt 1943, norsk overs. Glassperlespillet, 1970), rykker han frem i en tenkt fremtid omkring år 2000 og ser tilbake på vår tid. Nevnes må også Weg nach innen, et utvalg noveller (1931). Hesse har i brev, essayer og artikler tatt stilling til politiske og samfunnsmessige problemer. Hans politiske skrifter er samlet og foreligger i Politik des Gewissens – Die politischen Schriften, 1914–1962 (1977, et utvalg i norsk overs. Kunstneren og krigen, 1981). En urolig tid, rustet til krig, tørner her sammen med et individs «selvrådighet» (Eigensinn, Hesses yndlingsord). Han gjør seg til talsmann for forsvar av individualitet og egenart mot storsamfunnets maktkrav og vold. Som pasifist var han sterk motstander av den første verdenskrig, og han kom i konflikt med det offisielle Tyskland. Da han også mente at tyskerne etter krigen saboterte Weimar-republikken, ble han sveitsisk statsborger i 1923. Senere tok han åpent parti mot den nasjonalsosialistiske ideologi. Han ble nektet adgang til Tyskland, og hans bøker satt på indeks.
I 1946 ble Hesse tildelt Nobelprisen i litteratur. I begynnelsen av 1960-årene ble han gjenstand for stor interesse i USA. Med skildringer av bruk av rusmidler (Harry Haller; Steppenwolf), med sin orientalisme, med sin motstand mot krig og vold stod Hesse frem som dikteren som tydeligst artikulerte den amerikanske undergrunnskulturens mål. Han ble «The Poet of the Interior Journey» og «den viktigste veiviseren til den psykedeliske verden».