Henrik 7. 1457–1509, konge fra 1485, den første av huset Tudor. Han var sønn av Edmund Tudor og Margaret Beaufort, en etterkommer av John av Gaunt. Fra eksil i Frankrike kom han til England og gjorde ende på rosekrigene da han slo Rikard 3 i slaget ved Bosworth 1485. Deretter ble han tatt til konge av Parlamentet. Yorks kongsemne, Warwick, ble kastet i Tower og senere henrettet, men Henrik giftet seg med en datter av Edvard 4 av York, og dermed fikk han en viss forsoning i stand. Det lyktes Henrik å styrke statens makt og hevde respekten for lov og rett. Han satte store krav til de menn som gjennom hans riksråd fikk den øverste administrative og dømmende myndighet. Evner og utdannelse ble et krav, og bare høy rang var ikke lenger nok til å komme i ledende stilling. Samtidig opplevde England økonomisk fremgang og lite ufred. Henrik kunne til en viss grad overse Parlamentet, da dette hadde lite å innvende mot den måten han regjerte på og ikke behøvde å skrive ut ekstra skatter. De siste 13 år kalte han det for øvrig inn bare én gang. Også i utenrikspolitikken var Henrik forsiktig. Han la et solid grunnlag for de senere tudorers makt.