Henrik 5. begynte sin nye regjeringstid med et bedre forhold til de lokale tyske fyrstene enn faren hadde hatt. I 1106 lot han hertug Lothar få Sachsen i forlening da den forrige hertugslekten døde ut, som takk for at han hadde støttet Henrik i opprøret mot faren. Han la nå vekt på å gjøre fyrstene medansvarlige for riksstyret, ved å avholde flere riksmøter og poengtere at de beslutninger han fattet var tatt «i samråd med fyrstene».
Mindre heldig var han med forsøkene på å undertvinge fyrstene i Böhmen og Polen, og i motsetning til faren gjorde han lite for å skaffe seg støtte hos de norditalienske bystatene i sin kamp med paven om herredømmet i Italia. Et felttog mot Roma i 1111 endte med en slags forsoning med pave Paschalis, som under tvang kronte Henrik til tysk-romersk keiser i Peterskirken og hevet bannlysningen over den avdøde faren. Samtidig overtalte han farens tidligere motstander, den barnløse grevinne Matilda av Toscana, til å gjøre ham til sin arving.
Etter hjemkomsten til Tyskland samme år ble det snart tydelig at Henrik ikke lenger var så opptatt av å søke de lokale fyrstenes støtte i riksstyret. Han kom i væpnet konflikt med flere av dem, og hans forsøk på å kvele motstanden endte ofte i militære og politiske nederlag. Til tross for at han langt på vei hadde fortsatt farens praksis med å innsette lokale biskoper uten pavens godkjenning, mistet han også mye av støtten fra biskopene når han forsøkte å innskrenke deres privilegier.
Etter at Matilda av Toscana døde i 1115, besluttet Henrik seg for en ny italiareise for å ta sine nyervervede områder i Nord- og Mellom-Italia i besittelse. Han besøkte også Roma, men forholdet til paven var ikke hjertelig. Da Paschalis døde i 1118 og ble etterfulgt av en ikke mer vennligstemt Gelasius 2., sørget Henrik for at de keiservennlige blant kardinalene avsatte Gelasius og valgte en motpave, Gregor (8.), som imidlertid raskt mistet støtten fra kardinalene og keiseren.
Da Gelasius døde året etter og ble etterfulgt av Calixtus 2., fant Henrik ut at det ville være mer formålstjenlig for hans interesser i Italia å holde seg inne med den nye paven. Etter lange, til dels mislykkede forhandlinger og en kortvarig bannlysning fra den nye paven (1119) ble det i 1122 oppnådd enighet mellom keiseren og pavens representant om den fremtidige ordningen for innsetting av biskoper innenfor det tysk-romerske riket. Det såkalte «konkordatet i Worms», som egentlig var en utveksling av erklæringer fra de to partene, gjorde slutt på investiturstriden og dermed også kirkeordningen som keiser Otto 1. hadde innført i riket 160 år tidligere.
Henrik døde i Utrecht i 1125 som den siste mann av salierslekten. Han ble begravet i saliernes gravkrypt i domkirken i Speyer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.