Faktaboks

Henrik 1. Fuglefanger
Henrik I Fuglefanger, Henrik av Sachsen, tysk Heinrich der Finkler eller Heinrich der Vogler, engelsk Henry the Fowler
Født
875, Memleben, Sachsen, Det tysk-romerske riket (nå Tyskland)
Død
2. juli 936, Memleben
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Henrik fuglefanger
Henrik fuglefanger fremstilt i den anonyme keiserkrøniken for keiser Henrik 5. fra 1100-tallet.

Henrik 1. Fuglefanger var østfrankisk (tysk) konge fra 919. Han var sønn av hertug Otto av Sachsen og etterfulgte ham som hertug i 912. Farsslekten, som av senere historikere og genealoger har vært kalt liudolfingerne (etter farfaren Liudolf), blir også omtalt som den saksiske (eller ottonske) slekt, ettersom Henriks sønn Otto 1. ble tysk-romersk keiser i 962 og hans etterkommere satt på keisertronen til 1024.

Tilnavnet «fuglefanger» skal Henrik ha fått flere hundre år etter sin død, fordi han ifølge tradisjonen var opptatt med å legge ut fuglesnarer da han fikk beskjed om at han var valgt til konge.

Liv og virke

Henrik fuglefanger
Ifølge legenden fikk Henrik tilnavnet fuglefanger fordi han var ute og satte opp fuglesnarer da han fikk beskjed om at han var valgt til konge i det østfrankiske rike. Bildet er en moderne fremstilling fra 1904.

Da den siste østfrankiske kongen av Karl den stores ætt, Ludvig barnet, døde i 911, ble Konrad 1., hertugen av Franken, valgt som hans etterfølger. Forholdet mellom den nye kongen og Henrik var først konfliktfylt, men ifølge tradisjonen skal Henrik ha underkastet seg etter et nederlag i 915, og Konrad skal i hemmelighet ha lovet at Henrik skulle bli hans etterfølger som østfrankisk konge. En annen tradisjon hevder at løftet om arvefølgen først ble gitt da Konrad i slutten av 918 lå på dødsleiet.

Fem måneder etter Konrads død møttes stormenn fra Franken og Sachsen, som til da hadde ligget i strid med hverandre, i grensebyen Fritzlar og valgte Henrik til konge. Han ble senere også godkjent av herskerne i Schwaben og Bayern. Munken og krønikeskriveren Widukind av Corvey forteller at Henrik ved kongevalget avslo tilbudet om å bli salvet, og han tok dette som tegn på kongens ydmyke holdning overfor sine forgjengere og den arven han nå skulle forvalte.

Henrik overtok et rike med store utfordringer. Stammehertugene i de ulike områdene hadde problemer med å hevde sin makt overfor rivaliserende adelsslekter, de kom ofte i konflikt med andre hertuger og hadde vanskelig for å underordne seg kongen. Kongens maktmidler overfor oppsetsige vasaller var få, og de siste restene av det karolingiske rikets forvaltningssystem, der keisernes beslutninger var skriftfestet og grevene hadde vært deres lokale embetsmenn, var gått i oppløsning i de tyske områdene. Henrik måtte derfor gripe til andre virkemidler, blant annet ved å delegere en del av kongens lokale rettigheter til hertugene og for øvrig knytte dem til seg gjennom vennskapsavtaler og ved å få flere av sine barn inngiftet i hertugslektene. Vennskapsavtaler brukte han også overfor den øvrige lokale adelen og utenlandske herskere, men han var ikke alltid like opptatt av å etterleve disse, som for eksempel i Lothringen (se nedenfor).

Felttog og erobringer

De største truslene mot riket lå utenfor dets grenser. I øst hadde madjarenes ekspansjonslyst allerede i farens tid vært en kilde til bekymring, men etter flere angrep fra øst i 920-årene oppnådde Henrik i 926 å få dem med på en niårig våpenstillstand mot at det østfrankiske riket skulle betale tributt til den madjarske herskeren. Samtidig ble det opprettet en folkemilits i de saksiske grenseområdene til beskyttelse av lokalbefolkningen.

I 921 hadde Henrik inngått en vennskaps- og ikkeangrepspakt med herskeren i Lothringen, den vestfrankiske kongen Karl den enfoldige. Men Karl, som hadde erobret området i 911 med støtte fra den lothringske adelen, hadde ikke kontroll over sine vasaller og ble etter hvert utfordret av to motkonger. I 923 inngikk Henrik en vennskapsavtale med den første av disse, hertug Robert (stamfar til de senere franske kongeslektene), et klart brudd på avtalen med Karl. Robert ble samme år drept av Karls styrker i slaget ved Soissons og etterfulgt av sin svigersønn, Rudolf av Burgund, som tok Karl til fange og avsatte ham. Henrik benyttet sjansen til å føre flere felttog mot Lothringen, som etter hvert underkastet seg hans overhøyhet, og i 929 giftet han bort datteren Gerberga med den nye lothringske herskeren Giselbert. Rudolf hadde i mellomtiden beholdt sin frankiske kongeverdighet, og han ble så forlikt med Henrik at han ifølge tradisjonen skal ha overlatt ham en viktig relikvie, den såkalte Longinus den helliges lanse, som siden ble en av det tysk-romerske rikets mest myteomspunne riksregalier.

Så lenge freden med madjarene holdt, kunne kongen konsentrere seg om å undertvinge de slaviske herskerne og folkegruppene ved rikets nord- og østgrenser, deriblant hertug Václav av Böhmen, som underkastet seg i 929. Verre gikk det for hevellerne, en stamme som holdt til i området rundt det senere Berlin, og glomatierne ved den midtre delen av Elben. Henriks tropper inntok hevellernes hovedborg Brandenburg og glomatiernes borg Gana (i nærheten av dagens Meissen); ved den siste erobringen ble alle borgens voksne forsvarere drept, og barna tatt som slaver. En lignende skjebne led redarierne (i nåværende Mecklenburg-Vorpommern) i 929, da alle krigsfangene etter nederlaget i slaget ved Lenzen ble drept.

Henrik følte seg fortsatt ikke trygg på madjarene, og i 932 nektet han å betale tributt. I mars året etter marsjerte madjarske styrker mot Sachsen og Thüringen, men ble grundig slått av en fellestysk hær i slaget ved Riade (ikke identifisert sted, trolig ved elven Unstrut i Thüringen).

Familie

Chronica St. Pantaleonis
Liudolfingernes stamtavle. Fra Chronica St. Pantaleonis (1200-tallet). Paret øverst er Henrik fuglefanger og Matilda av Ringelheim, under dem barna deres, som blant annet inkluderte den senere keiser Otto den store.

Henrik var gift to ganger, først i 906–909 med den rike arvingen Hatheburg fra Merseburg (876–etter 909), som hadde gått i kloster da hun ble enke etter sin første mann. Hun ble abbedisse da Henrik skilte seg fra henne for å gifte seg med Matilda av Ringelheim (cirka 892–968), som i århundrene etter sin død ble dyrket som helgen i både den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirken.

I ekteskapet med Matilda hadde Henrik tre sønner og to døtre. Av sønnene ble den eldste, Otto, farens etterfølger som hertug av Sachsen og tysk konge, og fra 962 tysk-romersk keiser; den yngste, Bruno (925–965), ble erkebiskop av Köln og sin brors viktigste rådgiver. Den eldste datteren, Hedvig (død mellom 965 og 980), ble gift med den franske hertugen Hugo, og deres sønn var Hugo Capet, den første franske kongen av kapetingerslekten. Hennes yngre søster Gerberga (omkring 913–etter 968) var først gift med hertug Giselbert av Lothringen og deretter med den vestfrankiske kongen Ludvig 4. Som enke var hun regent for sin sønn Lothar fra farens død i 954 til han ble myndig i 959, og med ham og hennes sønnesønn Ludvig 5. endte den karolingiske kongerekken i 987.

Etter gammel skikk blant frankerne skulle riket deles mellom sønnene når faren døde, men i 929 kunngjorde Henrik at hans eldste legitime sønn Otto skulle arve kongetittelen og dermed riket udelt. Denne beslutningen bekreftet han overfor et møte med rikets stormenn kort tid før sin død i 936.

Henrik døde i Memleben sørvest for Halle i Sachsen-Anhalt, men han ble gravlagt i stiftskirken i Quedlinburg i Harz, hvor hans og Matildas gravkrypt fremdeles er bevart.

Ettermæle

Allerede middelalderens tyske krønikeskrivere og mange senere tyske historikere utropte Henrik til den egentlige «grunnleggeren» av det vi i dag kjenner som Tyskland, og i litteraturen har han ofte blitt fremstilt som en romantisk og sympatisk førerskikkelse. Nyere historisk forskning har forlatt denne romantiske ideen, men isteden pekt på hans effektive bruk av allianser med lokale herskere som et forbilde for senere konger og keisere.

I 1936, da 1000-årsdagen for hans død skulle markeres, fikk kongen en mindre hyggelig hyllest da riksføreren for det nazistiske SS, Heinrich Himmler, arrangerte en seremoni ved hans grav og hyllet ham som «byggeren av det tyske folk» og dets «fører i tusen år», med klar referanse til samtidens naziparti og Adolf Hitler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg