Det arkaiske adelsstyret ble først reformert av Solon, som etter vår overlevering var høyeste embetsmann (arkhont) i 594 f.Kr. Adelig fødsel ble ikke lenger en betingelse for politiske rettigheter, men derimot formue. Solon delte borgerne i fire økonomiske klasser med ulike politiske rettigheter. Den høyeste myndigheten var kollegiet av 9 arkhonter, valgt fra den øverste klassen for ett år. Det er mulig Solon opprettet et folkeråd på 400 som var åpent for den tredje klassen, for det meste bønder med en viss eiendom. Dette rådet overtok i så fall noe myndighet fra det gamle Areopagosrådet. Dette var tidligere en rent adelig forsamling, men ble nå rekruttert av arkhontene når embetsåret var slutt. Ikke-adelige med stor formue kunne altså bli medlemmer. Den fjerde klassen fikk adgang til folkeforsamlingen (ekklesia), som nå fikk en viktigere rolle.
Solons reformer styrket statsmakten på bekostning av det gamle ættesamfunnet, og i 508 førte Kleisthenes reformarbeidet videre. Han gjennomførte flere demokratiske reformer. Fra gammelt av var athenerne inndelt i fire fyler, territorielle områder som var dominert av aristokratiet. Kleisthenes erstattet disse med ti fyler som hver var satt sammen av ulike deler av statens område, Attika. Disse fylene var igjen delt i små «kommuner», demer, med lokale embetsmenn og sin deme-forsamling. Kleisthenes opptok mange nye borgere i de nye fylene, og i fremtiden kunne hver deme oppta dememedlemmenes sønner i borgerkollekivet når de fylte 18 år. Kollektivet (demos) ble altså større med Kleisthenes, og demos fikk større myndighet. Den fjerde klassen fikk adgang til folkerådet, nå økt til 500 mann, som ble tatt ut for ett år ved loddtrekning. Rådet skulle forberede saker for behandling i folkeforsamlingen, og gjerne gi sin innstilling. Folkeforsamlingen kom sammen i friluft på Pnyx-høyden om lag 40 ganger i året, og det var der de viktige vedtakene om krig, fred og lovendringer ble fattet. Ordet var fritt til debatt, og så fulgte avstemning ved håndsopprekning.
I noen tilfeller virket folkeforsamlingen som domstol, men det vanlige var at juryer på fra 201 til over 1000 dommere ble tatt ut spesielt for hver rettssak blant årets 6000 dommere. De 6000 måtte være fylt 30 år, de ble trukket ut ved lodd for ett år, og måtte sverge å dømme etter lovene. Fra 487 ble arkhontene ikke lenger valgt, men trukket ut ved lodd. Lodd ble også brukt for en rekke nye kollegier opprettet for ulike oppgaver.
Ideen med demokratiet var deltakelse og at makten skulle ligge hos borgerkollektivet, ikke hos eksperter og mektige enkeltmenn. Derfor loddtrekning, kollegier og bare ett års funksjonstid. Det var til enhver tid en anselig prosentdel av borgerne som bekledde et embete eller satt i et kollegium. Og man forventet av borgeren at han møtte i demeforsamlingen og i folkeforsamlingen i Athen, og at han tok del i de religiøse festene. Det ble vanlig med en liten betaling for arbeidet, for at alle skulle ha råd til å delta. Gratis kornutdelinger forekom, og under de religiøse festene vanket det kjøtt og vin.
Slik ble demokratiet utbygd på 400-tallet, men parallelt med at borgerretten ble mer verdt og fikk mer substans, ble den mer eksklusiv. Før 451 ble borgerens sønn borger forutsatt at mor var en fri kvinne fra en eller annen polis, men nå kom kravet at også mor var av athensk borgerfamilie. Også kravene til naturalisering av fremmede ble skjerpet. Terskelen for å få borgerrett ble altså høyere.
Athenerne gikk ikke så langt som å ta ut lederne i krig ved loddtrekning. De ti strategene, en fra hver fyle, var militære ledere. De kunne også gjenvelges. Dette sikret en viss kontinuitet i kommandoen i krigen. I politikken utenom krigen hadde strategene lite formell myndighet, og som andre borgere måtte de tale overbevisende fra sak til sak i folkeforsamlingen for å få de vedtakene de ønsket. På 400-tallet var den ledende strateg statens viktigste embete.
Nederlaget i den peloponnesiske krig (431–404) førte til voksende opposisjon mot demokratiet, men etter to mellomspill ble demokratiet gjeninnført i 403. Demokratiet på 300-tallet bygde videre på de institusjoner som var etablert tidligere. Folkerådet måtte etter hvert avgi noe makt til folkedomstolen. Det viktigste trekk ved demokratiet etter år 400 var at det ble et skarpere skille mellom den militære og politiske ledelse. Dette førte bl.a. til at politikerne ble mer profesjonelle; særlig var retorikken viktig. Samtidig viste demokratiet svakheter mot press utenfra. Fra 338 overtok Makedonia herredømmet i Hellas, og etter Aleksander den stores død 323 ble demokratiet avskaffet, selv om det til tider ble gjeninnført i løpet av hellenistisk tid.
Det athenske demokrati var et direkte demokrati, der stor makt ble overført til de enkelte borgerne. Bortsett fra de forbehold som ligger i at borgerretten var eksklusiv, kan man vanskelig tenke seg noe mer gjennomført demokrati enn det som fungerte i Athen. Fra 300-tallet ble det også utbetalt dietter for fremmøte i folkeforsamlingen, for ytterligere å oppfordre til deltakelse i det demokratiske liv. Systemet hadde også innebygde sanksjonsformer. En særegen form for justis var ostrakismen, der folkeforsamlingen kunne vedta å sende upopulære politikere i landsforvisning for ti år.