Hedmark fylke

Stange i Hedmark. Bildet er henta frå papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Infinitivsendingar i norske dialekter

Dialektene i tidlegare Hedmark fylke har alle kløyvd infinitiv, typen å væra og å kaste. Blå farge på kartet.

Infinitivsendingar i norske dialekter
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Målførene i Hedmark hører til østlandsmålene og omfatter dels opplandsmål (fra mjøsbygdene og sørover) og dels østerdalsmål. Lengst nord har Kvikne trøndermål og Folldal gudbrandsdalsmål.

Lydverk (fonologi)

Tjukk l

Felles for hele området er tjukk l og fordeling av endevokal etter jamvektloven, for eksempel kaste, væra, varierende grad av jamning, for eksempel såmmå (Solør: samma) og av palatalisering i ord med nn (mæinn, mann), ll (kvæill, kveld) og forskjellige andre konsonantgrupper. Palataliseringen er et nordlig målmerke; den svake eller manglende palataliseringen i sør brer seg nå nordover.

Jamvekt

Felles for hele området fordeling av endevokal etter jamvektloven, for eksempel kaste, væra, varierende grad av jamning, for eksempel såmmå (Solør: samma)

Palatalisering

Felles for hele området er palatalisering av i ord med nn (mæinn, mann), ll (kvæill, kveld) og forskjellige andre konsonantgrupper. Palataliseringen er et nordlig målmerke; den svake eller manglende palataliseringen i sør brer seg nå nordover.

Etter r og tjukk l blir i hele området g til j: ælj (elg), kørj (korg).

Diftongforenkling

Typisk for østerdalsmål er diftongforenkling: stenrøs (steinrøys), stør (staur); den stanser ved Solør, men virker (i ulik og avtagende grad) i mjøsbygdene nordover til Ringsaker (Prøysen: «Steinrøysa neri bakken»).

Ikatisme

Hele Solør har itakisme, det vil si avrunding av y til i: stiggmie (styggmye). Hv- er for det meste blitt kv- (kvit), men h i pronomener som håkken (hvilken); Solør har gv- (gvit) i nord og v-(vit) i sør.

Formverk (morfologi)

Dativ

Hele området, unntatt sørlige deler av Østerdalen og Solør, har bevart dativ. Dativendinger i substantiv er mæinna (mannen), skula (skolen), boken (boka), vikun (uka), husi (huset), stelli («stellet», det vil si stedet), og i plural av alle kjønn -om. Personlig pronomen i 3. person entall blir i trykklett stilling redusert til n (han) og a (hun/henne) i subjekts- og objektsfunksjon, men i dativ omvendt: Je ga det åt a Per og n Kari.

Bøying

I substantiv- og verbbøyning er det store variasjoner med hensyn til bevaring, reduksjon eller bortfall av endinger, for eksempel i nåtid av sterke verb og ja-verb: bit (vanlig), biter (Solør), og av svake verb ellers: kaster, som i nord og vest er blitt kaste. Da fortidsformen av kaste-klassen har redusert endingsvokal i det meste av området, blir for eksempel kaste i mjøsbygdene den eneste bøyningsformen slike verb har.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg