Harald Krabbe Schjelderup

Harald Krabbe Schjelderup, ble født i Tvedestrand, og var en norsk psykolog. Han var bror av Kristian Vilhelm Koren Schjelderup.

Schjelderup studerte fysikk og var i tre år assistent hos Lars Vegard. I 1916 mottok han Monrads gullmedalje for avhandlingen Hovedlinjer i filosofiens utvikling fra midten av 19. århundre til nutiden (1920). Han tok opp den eksperimentelle psykologien, og studerte hos Alfred Lehmann, Georg Elias Müller og Edmund Husserl. Blant arbeidene kan nevnes doktoravhandlingen Til sansefornemmelsernes psykofysiologi (1919).

Schjelderup var professor i filosofi ved Universitetet i Oslo fra 1922, og i psykologi i perioden 1928–1965. Han tok psykoanalytisk utdannelse i Wien, Zürich og Berlin. Som en av de aller første søkte Schjelderup å forene fruktbare psykoanalytiske synsmåter med den generelle og eksperimentelle psykologiens mer kritisk-vitenskapelige metoder og resultater. Dette fremgår allerede av hans Psykologi (1927 og senere utgaver) og enda mer av Innføring i psykologien (1957 og senere utgaver). Interessen for religionspsykologi kommer blant annet til uttrykk i en avhandling sammen med broren Kristian Schjelderup, Über drei Haupttypen der religiösen Erlebnisformen fra 1932.

Fra slutten av 1920-årene drev Schjelderup psykoanalytisk praksis, og hans undersøkelse av de varige virkninger av psykoanalytisk behandling i 1955 vakte internasjonal oppsikt. Han bidrog også med parapsykologiske arbeider, blant annet Det skjulte menneske (1961).

Han har betydd mer enn noen annen for utviklingen av psykologien og psykoanalysen i Norge. Under andre verdenskrig var Schjelderup leder for motstandsbevegelsen ved Universitetet, og ble arrestert i 1943. Han satt i fengsel og konsentrasjonsleir til 1945.