Harald Harefot

Harald Harefot var var konge av England i årene 1035–1040. Han var sønn av Knud den mektige og Alfiva, og bror av den danske kongen Hardeknud og den norske kongen Svein Knudsson.

Harald var en kort tid innsatt som konge i Danmark, men oppholdt seg siden i England. I 1035 gjorde han krav på kongedømmet og fikk støtte i Nord-England, men ble utfordret av sin yngre halvbror Hardeknud, sønn av Knud og Emma av Normandie. Hardeknud var allerede konge av Danmark, og mange betraktet ham som den rettmessige arvingen til den engelske tronen også. Hardeknud var imidlertid ute av stand til å kreve kronen i England fordi Danmark var truet av en invasjon fra kong Magnus av Norge. Derfor ble kongedømmet delt mellom de to halvbrødrene. Harald regjerte England nord for Themsen, med støtte fra det lokale aristokratiet, men sør for Themsen regjerte Godwine og Emma av Normandie på vegne av Hardeknud.

Fra 1037 ble Harald anerkjent som konge over hele England, men da han døde i 1040, kunne Hardeknud overta tronen.

Samtidige kommentatorer, deriblant forfatterne av den angelsaksiske krønike, stilte spørsmålstegn ved legitimiteten til Harald (altså hvorvidt han faktisk var sønn av Knud). Worcesterkrøniken fra 1120-tallet hevdet at Alfiva var så besatt av å få en sønn med Knud at hun i hemmelighet adopterte nyfødte barn og lot som om hun hadde gitt fødsel til dem selv.