konge ca. 865–ca. 933, etter sagatradisjonen den første konge over hele Norge, rikssamleren som alle senere tronkrevere hevdet å nedstamme fra. Etter sin far Halvdan Svarte skal han ifølge yngre sagatradisjon ha arvet Vestfold og Opplandene, mens andre kilder plasserer morsætten i Sogn. I forbund med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson vant han innpass i Trøndelag og vendte seg deretter mot Vestlandet. Her beseiret han etter harde kamper høvdinger og småfyrster. Det avgjørende slaget stod i Hafrsfjorden ved Stavanger ca. 885. Kampen er skildret i et samtidig skaldekvad, Torbjørn Hornkloves (eller Tjodolv fra Kvines) Haraldskvæði. Sagaen forteller at Harald var en streng herre som påla skatt og «tilegnet seg all odel». Sannsynligvis har det dreid seg både om konfiskasjon av enkelte motstanderes eiendommer og løsøre og en mer formell tilegnelse av odelen til Norge. Beretningen om at Haralds hardstyre (norrønt ófríki) gav støtet til utvandringen til Island, har begrenset historisk troverdighet. Utvandringen var begynt allerede ca. 860 og hadde flere årsaker. For å sikre sitt rike mot vikingangrep foretok Harald et tog til de skotske øyer og sluttet forbund med kong Athelstan av England. Han etterlot seg minst 9 sønner med forskjellige kvinner. Til overkonge etter seg utpekte han Eirik (Blodøks), født av den danske kongedatter Ragnhild. Harald 1 Hårfagre ble hauglagt nær Haugesund (se Haraldshaugen).
Vi kan gå ut fra som rimelig sikkert at Harald skaffet seg kontroll over hele Vestlandet, dels direkte, dels i allianse med lokale makthavere. Vi kan også regne med at Trøndelag, styrt av Håkon Grjotgardsson, stod under Haralds overhøyhet. Men kontrollen over Opplandene og ættebakgrunnen i Vestfold er mer usikker, og dermed også tradisjonen om at Haralds rikssamling omfattet Østlandet (se Gudrød den gjeve Veidekonge).