Halvdan Koht

Halvdan Koht

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Halvdan Koht, født i Tromsø, norsk historiker og politiker (A); gift med K. E. G. Koht. 1900 universitetsstipendiat, 1908 dr.philos. og dosent i historie, 1910–35 professor, 1935–41 utenriksminister.

Koht som historiker

I sitt emnevalg spenner Koht videre enn noen annen norsk historiker. Han var den første som konsekvent anvendte moderne kildekritikk på sagalitteraturen. Koht så norsk middelalderhistorie som en parallell vekst av kongens, aristokratiets og kirkens herredømme på bekostning av det gamle ættesamfunn. Sine arbeider om norsk middelalderhistorie utgav han 1921 under tittelen Innhogg og utsyn i norsk historie. Om 1814 utgav Koht flere arbeider, og han behandlet 1800-tallet i en rekke biografier, blant dem Johan Sverdrup (3 bd., 1918–25), Kohts største arbeid, og Henrik Ibsen (2 bd., 1928–29 og senere utg.). Til Norsk biografisk leksikon var han stor bidragsyter. Alt som nybakt kandidat hadde han fullført Halvorsens forfatterleksikon.

I Norsk bondereising (1926) trekker Koht en linje mellom de to periodene han fremfor alt interesserte seg for: middelalderen og 1800-tallet. Han finner hele tiden spenninger av samme art, sosiale folkereisninger som også får nasjonale mål fordi de er rettet mot et fremmedherredømme. Det samme motivet påviser han i tysk og i amerikansk historie (Genesis of American Independence, 1910). Dette synet gjorde Koht til målmann; han står som en sentral figur i nynorsk kulturreising. Senere skrev han serien Kriseår i norsk historie (6 bd. 1950–59).

Koht spilte en fremtredende rolle i internasjonal forskning og forskningsorganisasjon. Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter. Staten brukte ham som forhandler med Danmark i Grønlands- og arkivsaken.

Politikeren Koht

Koht var medlem av Arbeiderpartiet fra 1911 og var i mange perioder en fremstående kommunepolitiker i Bærum. Han var alltid en ivrig fredsvenn. Fra 1919 til den annen verdenskrig var han medlem av Stortingets Nobelkomité, og deltok også i den internasjonale fredsbevegelse.

Koht ble utenriksminister på et tidspunkt da forholdet mellom stormaktene for alvor begynte å tilspisse seg. Han ville fortsette å føre utenrikspolitikken innenfor rammen av Folkeforbundet. Men nederlaget for Folkeforbundet i Etiopia-krigen førte til en omvurdering. Koht mente nå at Norge måtte si seg løs fra sanksjonsbestemmelsene i Folkeforbunds-pakten, men uten å gå ut av selve Forbundet. Etter dette ble Kohts utenrikspolitikk først og fremst en streng nøytralitetspolitikk, selv om han ikke ville gå så langt som til å holde Norge utenfor enhver mulig Folkeforbunds-aksjon. Koht forsøkte å bidra positivt til freden gjennom forskjellige fremstøt som imidlertid fikk liten betydning under den økende stormaktsspenningen. Han var redd for å understreke for sterkt den stigende usikkerheten i internasjonale forhold fordi det kunne gi grunnlag for en forsterket forsvarsagitasjon. Her var han på linje med et flertall i det tradisjonelt antimilitaristiske Arbeiderpartiet, men ikke med alle av den yngre garde i partiet. Koht tenkte først og fremst på et forsvar som skulle hindre nøytralitetskrenkelser, ikke føre full krig mot en erobrer. Etter at den annen verdenskrig var brutt ut, prøvde Koht å hevde norsk nøytralitet til begge sider. Ettersom den offisielle pågangen fra vestmaktene var sterkest, kom han til å bli mest opptatt av deres trussel mot nøytraliteten, og han undervurderte faren fra Tyskland.

Da den tyske invasjonen var et faktum, møtte imidlertid Koht den uten vakling og avviste de tyske tilnærmelser. Etter at Regjeringen var kommet til London, gikk Koht snart av, reelt i november 1940, formelt i februar 1941. Årsaken var ikke minst at han ble identifisert med førkrigstidens nøytralitetspolitikk og ble betraktet som for tilbakeholdende i sitt forhold til Storbritannia. Han var skeptisk til at Norge, som lå i skjæringspunktet mellom øst og vest, knyttet seg for ensidig til de vestallierte og på den måten kunne risikere å ødelegge forholdet til Sovjetunionen. Koht tok deretter, så lenge krigen varte, opphold i USA, der han var opptatt med litterært arbeid. Undersøkelseskommisjonen av 1945 var delvis kritisk i sin vurdering av Kohts utenrikspolitikk, og han anmodet da om å bli stilt for riksrett, men det fant Stortinget unødvendig. Kohts utenrikspolitikk har ellers ofte vært kritisert hardere enn det Undersøkelseskommisjonen fant grunnlag for å gjøre. Kohts egne vurderinger kan man finne i Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940, Frå skanse til skanse (begge 1947) og For fred og fridom i krigstid (1957).

Etter krigen fortsatte Koht sin historiske produksjon og skrev en rekke bøker med historiske emner.

Koht som språkpolitiker

Koht arbeidet aktivt for at Arbeiderpartiet skulle ta opp målsaken. I Arbeidarreising og målspørsmål (1921), skrevet på oppfordring fra partiet, redegjorde Koht for sin kulturpolitiske drøm, samlingen av de to skriftspråkene på folkelig grunnlag, som også innebar en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. I den sammenheng skrev han at «sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke». Koht var formann i Noregs Mållag 1921–25, og 1936 fikk han Arbeiderpartiet til å programfeste språkreform bygd på folkemålet; to år etter var han med på å føre den nye rettskrivingsnormen og det radikale samnorskprosjektet i havn. Dette språkpolitiske prosjektet vant imidlertid ikke gehør i befolkningen, og samnorsken ble bare utviklet et stykke på vei, først og fremst som byråkratiets språk. Elementer av Kohts tankegods, som ideen om forholdet mellom klassekamp og nasjonal utvikling, gikk likevel inn i den sosialdemokratiske ideologien som var en av grunnpilarene til Fellesprogrammet av 1945.

Videre lesning

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 12.03.2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Historikere

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

5. juli skrev Axel Scheel

I kommentarfeltet til SNL-artikkelen om diplomaten Arne Scheel (1872-1943) har jeg 30/11-13 gjengitt et brev fra Kristian Erhard Koren (1918-1961) til daværende chargé d'affaires ved Den Kgl. Norske Legasjon Christopher Fürst Smith (1883-1948) datert "Stockholm 27.1 42 [understreket] Fortrolig". Det handler om at minister Scheels eldste sønn, min far Vilhelm Scheel (1913-1975), i juli til september 1941 hadde "- uten å vite at anmodningen kom fra mig [Koren] - gjennem mellommenn skaffet mig regelmessige rapporter, som er kommet det norsk-engelske efterretningsvesen til gode." Dette brev fant jeg for få år siden i en kuffert full av min fars efterlatte papirer, hvor det også lå mange eksemplarer av diverse innstillinger "Fra Undersøkelseskommisjonen av 1945" og andre brev og utklipp fra aviser, særlig av artikler forårsaket av Kohts mer eller mindre sannferdige forsvarsskrifter "Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940" og "Frå skanse til skanse", begge utgitt i 1947. Svært ofte, særlig hvor avisartiklene nevner Koht og Scheel, har fru Lala (egentlig Maria Mathilde) Scheel (født Smith) (1885-1951) gjort notater med blå og rød blyant. Hun var altså gift med minister Arne Scheel i Berlin, og hun var en søster av ovennevnte C.F. Smith, som fra 1943 var ekspedisjonssjef i UTENRIKSDEPARTEMENTETS handelspolitiske avdeling (i London), og som det merkelig nok ikke finnes noen artikkel om, hverken i NBL (heller ikke i eldre utgaver) eller SNL, skjønt Wikipedia-artikkelen om ham (se denne) innledes slik: "norsk diplomat og ambassadør, kjent som Norges viktigste handelspolitiske ekspert i mellomkrigstiden sammen med Per Preben Prebensen (1896-1961)." Like merkelig er det, at ingen krigshistoriker noensinne har forepurt familien Scheel , om den har sitter inne med noen opplysninger om f. eks. konflikten mellom Scheel og Koht. I "Innst. O.IX A. (1948) Tilråding frå protokollkomiteen om "Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945.", s. 16, står det: "Fru Lala Smith og h.r.adv. Chr. Vogt har sendt komiteen ei utgreing...Dei meiner også at Koht i dei to bøkene sine og i pressa med urette har lagt ansvar på [avdøde] minister Scheel...Skrivet ligg mellom dei uprenta [!] vedlegga...Men komiteen har ikkje funni at minister Scheel har stelt seg uverdig, og vil ikkje [!] gå nærare inn på spørsmålet om personleg motsetnad som kan ha vori mellom utanriksministeren og sendemannen.../I si vurdering seier Kommisjonen:/"Koht forklarer at han hadde liten tillit til legasjonen i Berlin; det kan forstås, særlig når det gjelder legasjonsråd Stang. Men det burde på et tidligere tidspunkt ha ledet til at legasjonen i Berlin, som ved siden av London-legasjonen var den viktigste, var blitt omorganisert, f. eks. på den måte at Norge, som de øvrige nordiske stater, hadde fått en militærattaché." - Mitt første - av to - spørsmål blir da: Hvordan går man frem for å skaffe seg kopier av "uprenta" vedlegg?

6. juli skrev Axel Scheel

Mitt andre spørsmål er tett knyttet opp til det første. Stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885-1964) skriver i "Historisk Supplement" (1947) s. 74f: "Scheel søkte meg i Stortinget for å forlange Koht stillet for riksrett. Han hadde færdig det anklageskrift han vilde ha oversendt Odelstinget...Det gjaldt en sekretær ved legasjonen i Berlin [= den fremragende genealog Henning Sollied (1907-1945)], som hadde gjort sig skyldig i forseelser av en art som Scheel mente ikke kunde tåles, og som det ikke måtte dekkes over. Den unge mann hadde historiske interesser som på et visst felt hadde gjort ham til Kohts medarbeider [her siktes det vel til begges aktivitet i Personalhistorisk Tidsskrift?]. Koht så på hans overtredelser med betydelig mildere øyne enn Scheel og ønsket å bevare hans tjenester for staten...Utgangen på konferansen blev at Scheel ikke offisielt overleverte sitt klageskrift til Stortinget." Og s. 80f: "På den ene side stod hans [Scheels] ubegrensede loyalitet mot etaten og en hel vilje til å tjene Norges interesser og på den annen side den martrende forvissning om at den fungerende utenriksminister ikke bare var uskikket for stillingen, men uverdig, fordi han manglet rettsprincipper." Her har fru Lala Scheel merket med rødt: "Nei" samt understreket - også med rød blyant -"uskikket for stillingen, men uverdig"; og også av andre notater fremgår det bestemt, at Arne Scheel aldri omtalte Koht som "uverdig/uskikket". Hambro sier jo også selv på s. 80: "Scheel forstod å vurdere - og vurdere høit Kohts interesse for utenriksetaten"! Noe Koht burde ha verdsatt, da det faktisk var Scheel som i praksis hadde bygget opp hele det fra 1905 selvstendige UD. Under "han manglet rettsprincipper"har derimot Lala understreket med blå blyant. For det er DETTE Scheel har ment og sagt. Men så skriver Hambro videre s. 81: "Og denne mann [Scheel] hadde departementet påført en legasjonsråd [Ulrich Stang - ikke å forveksles med sekretæren Sollied!] hvis høirøstede taktløshet og energiske pågående tåpelighet var en daglig plage for Scheel, som også, forgjæves, hadde anmodet om at Stang måtte bli forflyttet./Koht skriver i sin bok ["Norsk utanrikspolitikk...]:/"...Eg gjorde difor ein gong ein freistnad på å få han bort ifrå Berlin. Eg baud han det ledige generalkonsulatet i Shanghai. Men så kom han [med] lækjarattest for at han ikkje kunne tåla klimaet der. Og dermed vart han sittande. Eg kunne ikkje sette han i eit lågare embete. Og eg hadde ikkje noko anna å by han..." [Hambro fortsetter:]/En mere eiendommelig uformuenhetsattest har vel en utenriksminister sjelden gitt sitt departement. Selvfølgelig kunde - og burde Stang ha været fjernet.Men han brølte som en stukket stutekalv hver gang departementet antydet en ordning som ikke konvenerte ham; og han blev [s. 82:] sittende på grunn av moralsk ugiddelighet i Utenriksdepartementet."- Hertil kan tilføyes et avslørende brev fra C. F. Smith til minister Scheels yngste sønn av samme navn og senere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet, men allerede 1938 cand. jur., Arne Scheel (1914-1986), som nemlig hjalp sin mor, Lala, med henvendelsen til bl.a. protokollkomitéen:"Brussel, den 30. desember 1947./Kjære Arne,/Din mor har vist meg ditt innlegg til protokollkomitéen av 21. november og spesielt henledet min oppmerksomhet på det avsnitt på side 6 hvor du omtaler Ulrich Stangs nazistiske partier [her menes vel: sympatier] og beklager at det ikke hadde lykkedes å få ham fjernet fra Berlin./Til din orientering kan jeg meddele at spörsmålet om Stangs fraflytning har vært oppe i Departementet bl.a. i forbindelse med gjennbesettelse av konsulatet i Hong Kong våren 1938. Såvidt jeg erindrer fremla Stang i den anledning en lægeattest om at han ikke ville tåle klimaet. Dessuten tror jeg at utenriksminister Koht, på grund av Stangs nazistiske innstilling, nödig så at han fikk en selvstendig post, spesielt på et sted hvor han lett kunne unndra seg enhver kontroll hjemmefra. Jeg hadde for min part til nöd gått med på å ta ham som byråsjef i min avdeling i Utenriksdepartementet og antydet noe i den retning overfor Koht. Denne bröd seg imidlertid öyensynlig ikke om å ha ham i Oslo [!] og da det var langtfra et önske fra min side å ha Stang som underordnet, fant jeg ikke å burde insistere./Som ovenfor nevnt meddeler jeg dette til deg i fortrolighet og til din egen orientering. Dersom du skulle önske å benytte ovenstående opplysninger i et eventuelt nytt innlegg til protokollkomitéen eller på annen måte, måtte jeg som norsk embedsmann på forhånd innhente Utenriksdepartementets tillatelse. Jeg finner imidlertid ikke at disse opplysninger er av slik betydning at dette skulle være nödvendig og vil i hvert fall anbefale at du på forhånd foranlediger saken nærmere undersökt i Utenriksdepartementets arkiver på grunnlag av de vink jeg har gitt deg./[Håndskrevet:] Med venlig hilsen/C. F. Smith." - Dette står jo i strid med Kohts påstand(er): "Eg kunne ikkje sette han i eit lågare embete. Og eg hadde ikkje noko anna å by han." Derfor blir mitt annet spørsmål: Har disse opplysningene fra Smith vært alment kjent før nå? Med vennlig hilsen, Axel Scheel

6. juli skrev Axel Scheel

Atter tilknyttet de to foregående kommentarer er følgende notat av fru Lala Scheel, festet med binders til Aftenpostens anmeldelse av Kohts "Frå skanse til skanse. Minne frå krigsmånadene i Noreg." med overskriften "Sterke ord om minister Scheel og Berlinlegasjonen./"De var norske embets- og tjenestemenn som svek sin plikt." /Ny bok av Koht om krigsmånedene i Norge og Regjeringens virksomhet." Signert S. Aa. Lala skriver: "Det er mange tinge som er uforstaaelig f ex at t. U. M. Koht som skriver at han hadde ikke no tillid hverken til Scheel eller Stang hvorfor da flyttet han [Carsten Jacob] Helgeby i oktober nov. og erstattet ham med S. [som jeg antar står for sekretær, nemlig Kaare] Ingstad som var ukjendt med frholder [sic; her menes vel forholdene] og [antagelig, men hér er skriften ikke lett å tyde] Stang - og ikke [dette "ikke" understreket] sendt[e] en militær attaché.[Med rød blyant:] Koht gjore [sic] alt for at gjøre arbeidet umulig for Scheel". Mvh. A. Scheel

6. juli skrev Axel Scheel

PS: Ovennevnte artikkel i Aftenposten er av 11. september 1947. Hvem som gjemmer seg bak initialene S. Aa. vet jeg ikke i skrivende stund, men her kunne kanskje SNL gi en rask avklaring? I alle fall skrev direktør Thomas Schlytter i Morgenbladet uken etter den 18. september s. å.: "At dr. Koht, som har så meget å svare for, sier om den avdøde som bedømte stillingen så meget riktigere enn ham, og gjorde hva han kunne for å få Regjeringen til å handle derefter, at han var en norsk embetsmann "som sveik si plikt" - det er ikke alene en absurditet, det er en utilbørlighet." - A. S.

12. juli skrev Axel Scheel

Først en mindre korreksjon, men nødvendig, da den gjelder et sitat: I min første kommentar av 6/7 gjengir jeg Korens brev til Smith, og han skriver egentlig: "...-gjennem mellemmenn...". Men viktigere: Carsten Jacob Helgeby (1895-1951), som Koht erstattet med Ingstad, var i motsetning til sistnevnte (bl. a.) militært utdannet, nemlig fra Den militære høyskole for offiserer i Oslo. Slik ble da den militære ekspertise definitivt fjernet av Koht - hvor den trengtes som mest og bare ca. 6 måneder før Tysklands angrep. I "Norsk utenrikspolitikks historie" bd. 3, Odd-Bjørn Fure: "Mellomkrigstid 1920-1940", s. 372, presterer Fure å påstå: "For det andre var Koht og samtlige norske utenrikspolitikere uten kunnskap i militærstrategisk tenkning...Med unntak av en liten gruppe innen hæren, med tidligere generalstabssjef oberst Otto Ruge i spissen, var strategisk innsikt også mangelvare innen militærledelsen...Med vår kunnskap om 9. april er det lett å sile ut tegn som peker fram mot det tyske angrepet. Men samtidens aktører hadde ikke denne kunnskapen." Skriver Fure til Kohts forsvar, i 1996. - Axel Scheel

12. juli skrev Axel Scheel

PS: Major C. J. Helgeby, senere (1949) ambassadør i Moskva: Se Wikipedia-artikkel samt referanser dér. - A. S.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.