islandsk forfatter. Debuterte i 1919 med en roman i nyromantisk stil, Barn náttúrunnar (Naturens barn). Laxness konverterte som ung mann til den katolske kirke og bodde en periode i kloster i Luxembourg. Hans katolske orientering er en understrøm gjennom deler av forfatterskapet. I 1927 kom hans første hovedverk, romanen Vefarinn mikli frá Kasmír, som også er Islands første bidrag til europeisk modernisme. Romanen er preget av ekspresjonisme, og av veksling mellom realistiske og drømmeaktige partier. Diktsamlingen Kvæðakver (1930) representerer også et radikalt brudd med de tradisjonelle versformer som inntil da hadde vært så godt som enerådende i islandsk lyrikk.
På denne tiden ble han overbevist venstresosialist, og i de store romanene han skrev i 1930-årene, Salka Valka (1931–32), Sjálfstætt fólk (1934–36) og Heimsljós (1937–40), er den eksperimentelle modernismen erstattet av sosialrealisme og sosialt engasjement. Noen av Laxness' romaner bygger på historiske kilder, f.eks. romanserien Íslandsklukkan (1943–46) og Gerpla (1952), den første et mektig epos om nasjonal undertrykkelse og frihetslengsel lagt til 1600- og 1700-tallets Island, den andre en storslagen satire over sagalitteraturens helter og heltedåder, bl.a. med Olav den hellige som en av hovedpersonene. I 1948 gav han ut Atómstöðin, som er et tydelig angrep på avtalen om NATO-basen i Keflavík og på amerikansk innflytelse på Island. I denne romanen finnes innslag av taoistisk tenkning, noe som også kan spores i senere bøker (f.eks. den tragikomiske kunstnerromanen Brekkukotsannáll, 1957).
I 1960-årene blir hans diktning igjen mer preget av formell eksperimentering, bl.a. i noen absurdistiske teaterstykker med handling lagt til samtiden og i romanen Kristnihald undir jökli (1968), som er skrevet i en original rapportform. Laxness skrev også noveller og en rekke artikkel- og essaysamlinger om samfunns- og kulturspørsmål, f.eks. Vettvángur dagsins (1942) og Skáldatími (1963), i den sistnevnte finnes hans ideologiske oppgjør med sovjetkommunismen.
Fra 1960-årene blir Laxness mer opptatt av enkeltindividet og av filosofiske problemstillinger enn i den foregående sosialrealistiske perioden. Han interesserer seg samtidig mer for hjemsted og lokalsamfunn, f.eks. i bøker som Innansveitarkronika (1970) og Í túninu heima (1975). I 1980-årene kom flere bøker med selvbiografisk innhold. En rekke av Laxness' romaner er dramatisert og filmatisert.
Halldór Laxness' posisjon som Islands ledende forfatter i moderne tid er ubestridt. Hans bøker er oversatt til en rekke språk, mange også til norsk, og han regnes som en av verdenslitteraturens store fortellere. Hans stil, emnevalg og tonefall er svært variert, alt fra de vakreste lyriske skildringer over det burleske og eksperimentelle til det absurd komiske og det engasjert refsende. Det er imidlertid alltid en sterk etisk kraft og en ofte sviende intellektuell rederlighet til stede i hans diktning. I 1955 ble Laxness tildelt Nobelprisen i litteratur; 1969 fikk han Sonningprisen.