Høyre

Høyre, norsk politisk parti, stiftet 1884. Høyre er blant de største politiske partiene i Norge. Ved Stortingsvalget i 2009 fikk Høyre 30 representanter innvalgt på Stortinget. Høyre har tidligere dannet regjering med andre ikke-sosialistiske (borgerlige) partier, sist med KrF og Venstre 2001-2005. De har en uttalt ambisjon om å samarbeide med KrF, Venstre og Frp frem mot valget i 2013. Leder i Høyre er Erna Solberg.

Høyre skal ifølge partiets formålsparagraf fra 1971 «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid».

Høyres politikk bygger på tankegods fra konservatismen og liberalismen. Det innebærer at partiet vektlegger den enkeltes ansvar og frihet. Kombinasjonen av de to ideologiene skaper også  indre spenninger der konservatismens hensyn til tradisjonen kommer i konflikt med liberalismens hensyn til enkeltmennesket.

Partiet oppfatter seg som motstander til sosialismen. Høyre har tradisjonelt vært forsvarsvennlig og går i praktisk politikk inn for en mindre regulert økonomi med begrensning i skattetrykket og de offentlige utgifter.

Ved EF/EU-avstemningene 1972 og 1994 var Høyre det klareste ja-partiet. Fra slutten av 1920-årene var Høyre landets nest største parti ved stortingsvalgene frem til 1997. Ved valgene etter årtusenskiftet har partiet vekslet mellom å være nest størst og tredje størst.

Partiet Høyre ble etablert som en reaksjon mot innføringen av parlamentarismen og stemmerettsutvidelsen i 1884. Opprinnelsen til partiet var de 174 «grunnlovsforeninger» o.l. som ble dannet under vetostriden.

Selv om Høyre ble etablert som en reaksjon mot parlamentarisme og utvidet stemmerett ble partiet likevel bygd på moderat grunn. Høyre godtok fra inngangen til 1890-årene den nye statsskikk og bidro selv til utviklingen av norsk parlamentarisme. Av denne grunn kunne Høyre blant annet samarbeide med den moderate del av Venstre.

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare unionen med Sverige, men de tok forbehold om Norges likestilling, og motsatte seg Venstres mer utfordrende politikk. Høyre hadde regjeringen 1889–91, 1893–95 (Emil Stang) og 1895–98 (Francis Hagerup).

I 1903 ble Høyre ved tilsig av liberale venstremenn omdannet til Samlingspartiet. I 1903 dannet Francis Hagerup sin annen regjering, som i 1905 ble rekonstruert på bredere grunnlag av Christian Michelsen.

Etter unionsoppløsningen gikk en del av Venstre i forbund med partiet, som i 1910 støttet en samlingsregjering av Frisinnede Venstre under Wollert Konow (S. B.). I misnøye med at konsesjonslovene ikke ble søkt endret, trakk partiet sine statsråder tilbake, og hadde i 1912 selv regjeringen under Jens Bratlie. I 1913 tok partiet igjen navnet Høyre.

Under Bratlies ledelse ble en strammere høyreprofil markert. Partiet orienterte seg under den første verdenskrig i agrar retning og gikk inn for korntoll. Det hadde regjeringsansvar 1920–21, 1923–24 (med Otto B. Halvorsen som statsminister, senere Abraham Berge fra Frisinnede Venstre) og 1926–28 (med statsminister Ivar Lykke).

Fra mellomkrigstiden av fremholdt partiet sterkt et krav om borgerlig samling mot den politiske arbeiderbevegelse.

Arbeidet for borgerlig samling ble særlig aktuelt i 1950-årene, da Arbeiderpartiets rene flertall skapte frustrasjoner i Høyre. Partiet hadde statsministeren (John Lyng) og fire statsråder i den borgerlige samlingsregjering 28. august–25. september 1963.

I den borgerlige samlingsregjering som ble dannet etter stortingsvalget i 1965 og satt til 1971, hadde Høyre utenriksministeren og fem andre statsråder. 

1981–83 satt partiet alene i regjering under Kåre Willoch, og 1983–86 og 1989–90 i koalisjon med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Den siste av disse var ledet av Jan P. Syse. Fra 2001 til 2005 deltok partiet i Kjell Magne Bondeviks andre regjering med KrF og Venstre, der Høyre hadde flertallet av statsrådene.

Fremveksten av Fremskrittspartiet (Frp) betydde særlig etter valget i 1985 at den etablerte koalisjonen mellom Høyre og sentrumspartiene ikke lenger var nok til å samle flertall i Stortinget.

Ved valget i 2009 var Høyre for første gang åpent innstilt på samarbeid både med Frp og sentrum, men intensjonene ble ikke prøvd ut, siden Jens Stoltenbergs "rødgrønne" regjering beholdt flertallet.

Et samarbeid mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre har forblitt partiets uttalte ambisjon frem mot valget i 2013.

Med unntak av perioden 1903–06 (Samlingspartiet) har Høyre aldri hatt flertall på Stortinget alene, dets regjeringer har vært mindretalls- eller koalisjonsregjeringer.

Partiet stod sterkest i 1880- og 1890-årene, tilslutningen var synkende i mellomkrigstiden, og i perioden 1945–73 var den stabil på rundt 20 %.

1973 gjorde partiet et dårlig valg, men fra 1975 til 1981 var Høyre inne i en vedvarende og kraftig fremgang, ofte kjent som «høyrebølgen».

Høyrebølgen skyldtes dels endringer i velgernes synspunkter, dels at Høyre beveget seg mot sentrum, samtidig som Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal og Venstre nærmest forsvant. Etter 1983 stabiliserte høyrebølgen seg, og i siste del av 1980-årene gikk Høyre tilbake i oppslutning.

I 1990-årene hadde Høyre svak oppslutning, før partiet fikk et oppsving ved valget i 2001. Det er verdt å merke seg at partiets resultater ved kommune- og fylkestingsvalg lå jevnt over 20 prosent også gjennom dette tiåret, tross svak oppslutning ved stortingsvalgene i 1993 og i 1997, da resultatet ble 14,3 prosent.

Stortingsvalget 2005 ble Høyres dårligste noensinne, med 14,1 prosent.

Høyre gjorde et svært godt kommunevalg i 2011, med 28 prosent og dermed den høyeste oppslutningen siden høyrebølgen. Partiet forble høyt plassert på meningsmålingene i årene som fulgte og ble allment antatt å ha tatt tilbake rollen som hovedalternativet til Arbeiderpartiet i norsk politikk.

For resultater i stortingsvalg, se tabell under Stortingsvalg.

1884–89	Emil Stang
1889–91	Christian Homann Schweigaard
1891–93	Emil Stang
1893–96	Chr. Homann Schweigaard
1896–99	Emil Stang
1899–1902	Francis Hagerup
1902–05	Ole L. Skattebøl
1905–08	Edmund Harbitz
1908–11	Fredrik Stang
1911–19	Jens Bratlie
1919–23	Otto B. Halvorsen
1923–28	Ivar Lykke
1928–34	Carl Joachim Hambro
1934–37	Johan Henrik Andresen
1937–40	Ole Bærøe
1945	Arthur Nordlie
1945–54	Carl Joachim Hambro
1954–62	Alv Kjøs
1962–70	Sjur Lindebrække
1970–74	Kåre Willoch
1974–80	Erling Norvik
1980–84	Jo Benkow
1984–86	Erling Norvik
1986–88	Rolf Presthus
1988­–91	Jan P. Syse
1991–94	Kaci Kullmann Five
1994–2004	Jan Petersen
2004–	Erna Solberg

1884–92	Fredrich H. Steffens
1892–97	Benjamin Vogt
1898	Hakon Berger
1898–99	Thorstein Romdal Diesen
1899–1906	Johannes Martens
1907–13	Adolph Helwig
1913	J. Rose Deist
1914–36	Harald Gram
1936–40	Herman Smitt Ingebretsen
1945–46	Birger Gotaas
1946–56	Leif Helberg
1956–63	Holger  Ursin
1963–65	Kåre Willoch
1965­–70	Gudvin Låder Ve
1970–74	Erling Norvik
1974–86	Fridtjov Clemet
1986–95	Svein Grønnern
1995–2001	Eirik O. H. Moen
2001–2009	Trond R. Hole
2009-	Lars Arne Ryssdal

1884–89	Emil Stang
1889–91	Chr. Homann Schweigaard
1892–93	Emil Stang
1894–97	Chr. Homann Schweigaard
1898–1900	Emil Stang
1901–03	Francis Hagerup
1904–06	J. H. P. Thorne
1906–09	Fredrik Stang
1910–12	Jens Bratlie
1912–18	Edvard Hagerup Bull
1919–20	Otto B. Halvorsen
1920­–21	Ivar Lykke
1922–23	Otto B. Halvorsen
1923–26	Ivar Lykke
1926–57	Carl Joachim Hambro
1958	Alv Kjøs
1958–65	John Lyng
1965–70	Svenn Stray
1970–81	Kåre Willoch
1981–85	Jo Benkow
1985–89	Jan P. Syse
1989–94	Anders Talleraas
1994–2001	Jan Petersen
2001–05	Oddvard Nilsen
2005–	Erna Solberg

• Høyres hjemmeside

Notaker, Hallvard (2012). Opprør og moderasjon: Høyres historie 1975-2005. CappelenDamm. Finn boken i Bibsys

Sejersted, Francis, red. (1984): Høyres historie, 4 b., Finn boken i Bibsys