Høyre

Høyres logo.

fri

Høyre er et norsk konservativt politisk parti. Partiet ble stiftet i 1884, og er landets nest eldste parti.

Høyre er blant de største politiske partiene i Norge. Stortingsvalget 2013 ble en stor seier for partiet. Med en oppgang på nesten 10 prosentpoeng dannet Høyre regjering sammen med Fremskrittspartiet, og inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti som parlamentariske støttespillere. Høyres leder, Erna Solberg, ble statsminister. 

Høyre har tidligere dannet regjering med andre ikke-sosialistiske, borgerlige partier. Sist var med KrF og Venstre 2001-05.

Før stortingsvalget i 2013 gikk partiet inn for å danne en bredest mulig borgerlig regjering sammen med KrFVenstre og Frp.

Erna Solberg har vært partileder siden 2004, og var parlamentarisk leder for Høyre på Stortinget 2005-13. Partiets nestledere er Jan Tore Sanner og Bent Høie.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Unge Høyre og ble stiftet i 1922.

Formålsparagraf og ideologi

Høyre skal ifølge partiets formålsparagraf fra 1971 «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid».

Høyres politikk bygger på tankegods fra konservatismen og liberalismen. Det innebærer at partiet vektlegger den enkeltes ansvar og frihet. Kombinasjonen av de to ideologiene skaper også indre spenninger der konservatismens hensyn til tradisjonen kommer i konflikt med liberalismens hensyn til enkeltmennesket.

Partiet oppfatter seg som motstander til sosialismen. Høyre har tradisjonelt vært forsvarsvennlig og går i praktisk politikk inn for en mindre regulert økonomi med lavere skatt og lavere offentlige utgifter.

Ved EF/EU-avstemningene 1972 og 1994 var Høyre det klareste ja-partiet. Fra slutten av 1920-årene var Høyre landets nest største parti ved stortingsvalgene frem til 1997. Ved valgene etter årtusenskiftet har partiet vekslet mellom å være nest størst og tredje størst.

Partiets opphav

Partiet Høyre ble etablert i kjølvannet av den bitre strid i 1884 da Stortinget fikk den konservative regjering dømt i Riksretten. Stortinget utvidet ved dette sitt kompetanseområde i retning av parlamentarisme, noe de konservative mente var en undergraving av maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

Grunnlaget for partiet var de mange (190) lokale grunnlovsforeninger. Det landsdekkende Høyre ble imidlertid etablert etter nederlaget for de konservative. Målet var da å innrette seg etter den nye parlamentariske virkelighet.

Selv om Høyre ble etablert som en reaksjon mot å utvide folkestyret ble partiet likevel bygd på moderat grunn. Høyre godtok fra inngangen til 1890-årene den nye statsskikk og bidro selv til utviklingen av norsk parlamentarisme. Av denne grunn kunne Høyre blant annet samarbeide med den moderate del av Venstre.

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare unionen med Sverige, men partiet tok forbehold om Norges likestilling, og motsatte seg Venstres mer utfordrende politikk. Høyre hadde regjeringen 1889–91, 1893–95 der Emil Stang var statsminister og 1895–98 da Francis Hagerup var statsminister.

I 1903 ble Høyre ved tilsig av liberale venstremenn omdannet til Samlingspartiet. I 1903 dannet Francis Hagerup sin annen regjering, som i 1905 ble rekonstruert på bredere grunnlag av Christian Michelsen.

Etter 1905

Etter unionsoppløsningen gikk en del av Venstre i forbund med partiet, som i 1910 støttet en koalisjonsregjering med Frisinnede Venstre under Wollert Konow. Etter misnøye med regjeringens standpunkter i striden om konsesjonslovene, trakk partiet sine statsråder tilbake. I 1912 hadde partiet selv regjeringen under Jens Bratlie. I 1913 tok partiet igjen navnet Høyre.

Under Bratlies ledelse ble en strammere høyreprofil markert. Partiet orienterte seg under den første verdenskrig i mer bondevennlig retning og gikk inn for korntoll. Det hadde regjeringsansvar 1920–21, 1923–24 med Otto B. Halvorsen som statsminister, senere Abraham Berge fra Frisinnede Venstre og 1926–28 med statsminister Ivar Lykke.

Fra mellomkrigstiden av var partiet sterk forkjemper for borgerlig samling mot den politiske arbeiderbevegelsen, sterkest representert ved Arbeiderpartiet.

Borgerlig samarbeid

Arbeidet for borgerlig samling ble særlig aktuelt i 1950-årene, da Arbeiderpartiets flertallsregjeringer skapte frustrasjoner i Høyre. I likhet med sentrumspartiene måtte partiet finne seg i å stå på sidelinjen i politikken i denne perioden.

Partiet hadde statsministeren, John Lyng, og fire statsråder i den borgerlige samlingsregjering 28. august–25. september 1963.

I den borgerlige koalisjonsregjeringen, ledet av Senterpartiets Per Borten, som ble dannet etter stortingsvalget i 1965 og satt til 1971, hadde Høyre utenriksministeren og fem andre statsråder. 

1981–83 satt partiet alene i regjering med Kåre Willoch som statsminister, og 1983–86 og 1989–90 i koalisjon med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Den siste av disse regjeringene var ledet av Jan P. Syse. Fra 2001 til 2005 deltok partiet i Kjell Magne Bondeviks andre regjering med KrF og Venstre, der Høyre hadde flertallet av statsrådene.

Fremveksten av Fremskrittspartiet (Frp) betydde, særlig etter valget i 1985, at den etablerte koalisjonen mellom Høyre og sentrumspartiene ikke lenger var nok til å samle flertall i Stortinget. Det tok likevel lang tid før Høyre gikk inn for regjeringssamarbeid med Frp.

Ved valget i 2009 var Høyre for første gang åpent innstilt på samarbeid både med Frp og sentrum, men intensjonene ble ikke prøvd ut, siden Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering beholdt flertallet.

Et bredt regjeringssamarbeid mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre var partiets uttalte ambisjon både før og etter valget i 2013. Ledelsen i de fire partiene drev i to uker såkalte "sonderinger" for å undersøke mulighetene for å regjere sammen. Kristelig Folkeparti og Venstre konkluderte at de var best tjent med å stå utenfor regjeringen, men underskrev en samarbeidserklæring som innebar parlamentarisk støtte til Erna Solbergs regjering.

Oppslutning

Med unntak av perioden 1903–06 som Samlingspartiet har Høyre aldri hatt flertall på Stortinget alene. Dets regjeringer har vært mindretallsregjeringer alene eller koalisjonsregjeringer med både flertall og mindretall.

Partiet stod sterkest i 1880- og 1890-årene. I mellomkrigstiden var tilslutningen synkende, og i perioden 1945–73 var den stabil på rundt 20 prosent.

I 1973 gjorde partiet et dårlig valg, men fra 1975 til 1981 var Høyre inne i en vedvarende og kraftig fremgang, ofte kjent som «høyrebølgen».

Høyrebølgen skyldtes dels endringer i velgernes synspunkter, dels at Høyre beveget seg mot sentrum, samtidig som Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal og Venstre nærmest forsvant. Etter 1983 stabiliserte høyrebølgen seg, og i siste del av 1980-årene gikk Høyre tilbake i oppslutning.

I 1990-årene hadde Høyre svak oppslutning, før partiet fikk et oppsving ved valget i 2001. Det er verdt å merke seg at partiets resultater ved kommune- og fylkestingsvalg lå jevnt over 20 prosent også gjennom dette tiåret, tross svak oppslutning ved stortingsvalgene i 1993 og i 1997, da resultatet ble 14,3 prosent.

Stortingsvalget 2005 ble Høyres dårligste noensinne, med 14,1 prosent.

Høyre gjorde et svært godt kommunevalg i 2011, med 28 prosent og fikk dermed den høyeste oppslutningen siden høyrebølgen. Partiet forble høyt plassert på meningsmålingene i årene som fulgte og ble allment antatt å ha tatt tilbake rollen som hovedalternativet til Arbeiderpartiet i norsk politikk.

For resultater i stortingsvalg, se tabell under Stortingsvalg.

Partiledere

1884–89 Emil Stang
1889–91 Christian Homann Schweigaard
1891–93 Emil Stang
1893–96 Chr. Homann Schweigaard
1896–99 Emil Stang
1899–1902 Francis Hagerup
1902–05 Ole L. Skattebøl
1905–08 Edmund Harbitz
1908–11 Fredrik Stang
1911–19 Jens Bratlie
1919–23 Otto B. Halvorsen
1923–28 Ivar Lykke
1928–34 Carl Joachim Hambro
1934–37 Johan Henrik Andresen
1937–40 Ole Bærøe
1945 Arthur Nordlie
1945–54 Carl Joachim Hambro
1954–62 Alv Kjøs
1962–70 Sjur Lindebrække
1970–74 Kåre Willoch
1974–80 Erling Norvik
1980–84 Jo Benkow
1984–86 Erling Norvik
1986–88 Rolf Presthus
1988­–91 Jan P. Syse
1991–94 Kaci Kullmann Five
1994–2004 Jan Petersen
2004– Erna Solberg

Generalsekretærer

1884–92 Fredrich H. Steffens
1892–97 Benjamin Vogt
1898 Hakon Berger
1898–99 Thorstein Romdal Diesen
1899–1906 Johannes Martens
1907–13 Adolph Helwig
1913 J. Rose Deist
1914–36 Harald Gram
1936–40 Herman Smitt Ingebretsen
1945–46 Birger Gotaas
1946–56 Leif Helberg
1956–63 Holger  Ursin
1963–65 Kåre Willoch
1965­–70 Gudvin Låder Ve
1970–74 Erling Norvik
1974–86 Fridtjov Clemet
1986–95 Svein Grønnern
1995–2001 Eirik O. H. Moen
2001–2009 Trond R. Hole
2009- Lars Arne Ryssdal

Parlamentariske ledere

1884–89 Emil Stang
1889–91 Chr. Homann Schweigaard
1892–93 Emil Stang
1894–97 Chr. Homann Schweigaard
1898–1900 Emil Stang
1901–03 Francis Hagerup
1904–06 J. H. P. Thorne
1906–09 Fredrik Stang
1910–12 Jens Bratlie
1912–18 Edvard Hagerup Bull
1919–20 Otto B. Halvorsen
1920­–21 Ivar Lykke
1922–23 Otto B. Halvorsen
1923–26 Ivar Lykke
1926–57 Carl Joachim Hambro
1958 Alv Kjøs
1958–65 John Lyng
1965–70 Svenn Stray
1970–81 Kåre Willoch
1981–85 Jo Benkow
1985–89 Jan P. Syse
1989–94 Anders Talleraas
1994–2001 Jan Petersen
2001–05 Oddvard Nilsen

2005–13

2013-

Erna Solberg

Trond Helleland

Anbefalt lenke

Anbefalt litteratur

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 28 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Norske politiske partier

Olav Garvik

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.