Hæren, den største av forsvarsgrenene, med hovedansvar for landforsvaret av Norge. Hæren, som er en vernepliktshær, omfatter beredskapsavdelinger, øvingsavdelinger og mobiliseringsavdelinger. Generalinspektøren for Hæren med Hærstaben og hovedkvarter i Heggelia indre Troms, er ansvarlig for utdanning, øving, organisasjon og den materielle utrustning av Hæren.
Se også hærordning og Norge (forsvar).
Organisering
Hærens virksomhet er organisert rundt tre pillarer: Hærens styrker (HSTY), Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK) og Hærens jegerkommando (HJK). HSTY er den delen av Hæren som har det utøvende ansvaret for all utdanningen i forbindelse med trening av avdelinger som skal stilles til disposisjon for operative sjefer. TRADOK skal etablere evne til rask endring fra mobiliseringshær til innsatshær og evne til utvikling, tilpassing og implementering av nye konsepter for Hæren og Forsvaret innen doktrine, strukturutvikling og materiell. HJK er Forsvarets kompetansesenter innen jegertjeneste, fallskjermtjeneste og antiterrortjeneste.
Hærens beredskapsavdelinger
Disse omfatter Grensevaktkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger, Forsvarets innsatsstyrke-Hær (FIST-H) med en hurtig reaksjonsstyrke (HRS), hvor bl.a. Telemark bataljon inngår; Hærens jegerkommando, som avgir mannskaper til Forsvarets spesialkommando; og H. M. Kongens Garde.
Våpenarter
Hæren har følgende våpenarter: Infanteriet, Kavaleriet, Artilleriet, Luftvernartilleriet, Ingeniørvåpenet, Hærens samband, Hærens våpentekniske korps, Hærens intendantur, Hærens transportkorps.
Personell
Styrke i fred: ca. 9 000 (befal, mannskaper og sivilt ansatte). Fullt mobilisert har Hæren en personellstyrke på ca. 51 000. Førstegangstjenesten i Hæren er 12 måneder, for noen kategorier personell 9 måneder. De vernepliktige blir fordelt til avdelinger der de avtjener hele sin førstegangstjeneste.
Befalsutdanning og befalsgrader
Se befal (Hæren).
Hærens viktigste våpen og materiell
1) Lette våpen: 9 mm pistoler og maskinpistoler; 7,62 mm automatgevær, maskingevær og mitraljøse; 12,7 mm tung mitraljøse. 2) Tunge våpen: 81 mm bombekaster; 155 mm selvdrevet felthaubits; nytt rørartilleri er planlagt anskaffet; Robot 70 rakettluftvern; 84 mm rekylfri kanon Carl Gustav; panservernrakettsystemene TOW-1/-2 og ERYX. 3) Stridsvogner: Leopard 2 A4NO (120 mm) og Leopard 1 A5NO (105 mm); stormpanservogner CV 9030; pansrede transportvogner.
Historikk
Den første norske forsvarsorganisasjon var leidangen, som ble organisert langs kysten på 900-tallet, «så langt laksen gikk». Leidangen var både hær og marine. Dessuten hadde kongen en hird som nærmest var kongelige hustropper. På 1300-tallet forfalt leidangen, isteden ble det pålagt en skatt. I denne tiden var bare festningene et effektivt ledd i forsvaret. Leidangen ble siste gang oppbudt under Sjuårskrigen 1563–70 og Kalmarkrigen 1611–13, men med dårlig resultat.
1600- og 1700-tallet
Christian 4 reorganiserte det norske forsvar. Etter et mislykket forsøk 1604 ble den norske hær opprettet 1628 og på ny 1641. Hæren ble en rent norsk institusjon i dobbeltmonarkiet. Den var en legdshær, en hær basert på utskrivning, og Norge ble ved siden av Sverige det første land som fikk en utskrevet nasjonal hær. Hæren omfattet 6500 mann organisert i seks regimenter inndelt i lokalt utskrevne kompanier. Utskrivningen omfattet bare bondebefolkningen; i tillegg kom borgervæpning i byene.
Øvelsene ble først holdt på kirkebakken etter kirketid, fra 1705 kom dessuten avdelingsøvelser et par uker på «moene». Fra 1775 øvde rekruttene bare om søndagene, en tjeneste som bortfalt 1828. Befalet bodde i distriktet, fra 1791 på sjefsgårder. Den enkelte mann oppbevarte sitt utstyr i legdet, kompanimateriellet lå først i kirkene, senere i såkalte telthus. Etter sin tids målestokk hadde Norge en effektiv felthær, som bestod sin prøve i 1600-tallets kriger og under den store nordiske krig 1709–20.
I 1663 ble det opprettet et nasjonalt rytteri. Vel tusen gårder ble utlagt til rytterhold; dette var opprinnelsen til kvarter- eller utrederinstitusjonen. Artilleriet ble organisert fra 1685. Legdets ansvar for å stille soldater opphørte 1799, men soldatens utstyr ble fortsatt oppbevart i legdene inntil 1860-årene. Under Gyldenløvefeiden 1675–79 og senere ble det foretatt en rekke omorganiseringer av hæren. Ved krigsutbruddet 1709 omfattet den 18 000 mann, og det fantes 18 viktige festninger, bl.a. Fredriksten.
Offiserskorpsets grunnstamme bestod den første tiden mest av dansker og tyskere, men på 1700-tallet ble det overveiende norsk. I 1750 ble Krigsskolen, Den frie mathematiske skole, opprettet. Dermed fikk landet også en høyere teknisk skole som hele samfunnet drog nytte av. I 1785 åpnet den første underoffisersskole (ved artilleriet). Offiserer og underoffiserer kom i kraft av sin utdannelse til å spille en stor rolle på alle samfunnslivets områder.
Etter 1814
Nå var Norges militære situasjon forandret. Sverige var ikke lenger fienden, og i Europa var forholdene rolige. Resultatet ble arméreduksjonen av 1817. Hæren skulle bestå av en linjehær på 12 000 mann, hvorav 2000 vervede, landvern, kystvern og borgervæpning i kjøpstedene. Regimentsorganisasjonen ble erstattet av de mindre korps. Landets mer selvstendige stilling førte 1814 til opprettelse av en generalstab, og krigsskolen ble obligatorisk for alle offiserer. Den militære høyskole (Den høiere Militaire Undervisningsanstalt) kom til fra 1817.
Vernepliktsloven av 1854 bestemte at også bybefolkningen skulle utskrives, og det ble innført en ny væpningsklasse, reserven. Vernepliktsloven av 1866 økte linjehæren til 18 000 mann. Fra 1876 hadde den ikke lenger en bestemt styrke, alle tjenestedyktige vernepliktige skulle utskrives, og retten til å stille stedfortreder ble opphevet. I 1889 ble hæren radikalt endret. Det ble organisert tre oppbud: linjen, landvernet og landstormen. Infanteriet bestod av Garden og fem brigader à fire korps (bataljoner), kavaleriet av tre korps, artilleriet av fire korps. For første gang ble det i fred satt opp ingeniør-, sanitets- og trenavdelinger, liksom intendanturen og veterinærkorpset ble organisert.
1900-tallet
Ved hærordningen av 1911 ble regimentene gjeninnført og satt sammen til seks kombinerte brigader, fra 1916 kalt divisjoner. Under den første verdenskrig var det satt opp et nøytralitetsvern. Årene mellom de to verdenskriger var en forfallsperiode for Forsvaret; et bunnivå ble nådd med forsvarsordningen av 1933. Hver divisjon skulle bare sette opp en kombinert brigade på fire infanteribataljoner, en svak artilleribataljon og noen andre avdelinger. Øvelsestiden var redusert til 48 dager, men ble etter hvert økt til 84, og det var ingen repetisjonsøvelser. Felttroppene av linjen utgjorde ca. 56 000 mann, herav ca. 44 000 stridende befal og menige. Inklusive landvern, forsyningsavdelinger, øvelsesavdelinger m.m. kunne det settes opp 106 000 mann. Det rådde mangel på våpen og utstyr.
Da den annen verdenskrig kom til Norge 1940, gikk mobiliseringsordren først ut etter at fienden stod i landet. Bare ca. halvparten av styrkene ble oppsatt og dertil altfor løst. Etter nederlaget ble det fra sommeren 1940 bygd opp mindre norske hæravdelinger i Storbritannia, fra 1943 også i Sverige, under navn av polititropper. Etter krigen deltok Hæren 1947–53 med en brigade i de allierte okkupasjonsstyrker i Tyskland.
Oppbyggingen av den norske hær etter 1945 skjedde etter en foreløpig treårsplan, som gjaldt til 1953 med visse modifikasjoner, nødvendiggjort av Norges tilslutning til NATO. Stortinget vedtok 1953 en ny forsvarsordning. I 1970 begynte en omfattende omorganisering av hele det norske forsvar. Da ble ledelsen av Hæren inkorporert i Forsvarets overkommando. Sjefen for Hæren fikk tittelen endret til Generalinspektør for Hæren og fikk sitt ansvar begrenset. Fra 1990-årene har det skjedd store omorganiseringer og kvantitative reduksjoner av Hæren. Fredsorganisasjonen er sterkt endret med betydelige personellreduksjoner, og krigsorganisasjonen har langt færre avdelinger enn tidligere. Kvaliteten er hevet ved omfattende investering i moderne våpen og utrustning.