konge 1523–60, sønn av riksråd Erik Johansson Vasa og Cecilia Månsdotter. Ble oppfostret ved Sten Sture d.y.s hoff og utmerket seg i krigen mot danskene 1517–18. Var 1518 blant de gisler som Christian 2 bortførte til Danmark, klarte 1519 å rømme til Lübeck, og kom 1520 tilbake til Sverige. Etter Stockholms blodbad flyktet han til Dalarne og forsøkte å reise bøndene til opprør. Som Dalarnes valgte høvedsmann 1521 fikk han snart tilhengere over hele landet og ble høsten samme år valgt til riksforstander. 1522 inngikk han forbund med Lübeck, fikk flåtehjelp derfra og ble på riksmøtet i Strängnäs 6. juni 1523 valgt til svensk konge; like etter gjorde han inntog i Stockholm.
Hans stilling var i begynnelsen svak, gjelden til Lübeck var enorm og huset Stures mange tilhengere konspirerte mot ham. De tunge skattene fikk bøndene til å gjøre opprør flere ganger (1525, 1527, 1531 og det farlige opprøret i Småland 1542–43, Dackefeiden). På riksdagene i Västerås 1527 lyktes det Gustav å få gjennomført en omfattende reduksjon av kirkegodset og selv bli kirkens overhode. Gustav ville til å begynne med ikke innføre noen fast kirkeordning, men omkring 1540 slo han inn på en hardere kirkepolitisk kurs, kirken mistet sin forholdsvis selvstendige stilling og kom under full kontroll av staten. Omtrent samtidig gjorde han omfattende reformer i forvaltningen og opprettet «kammaren» som skulle lede den økonomiske forvaltning, og utvidet og omorganiserte kanselliet. Kongens maktstilling økte vesentlig etter at stendene 1544 vedtok den såkalte «Västerås arvförening», som gjorde Sverige til et arverike. Gustav Vasa hadde dermed befestet sin makt og styrte eneveldig. Gjennom å inndra lenene til kronen og erstatte de tidligere lensherrer med lojale fogder og stattholdere, fikk han kontroll over hele landet. Sverige ble en vel organisert og fast sammensveiset riksenhet, og Gustav Vasa er blitt regnet som den svenske nasjonalstatens grunnlegger.
Gustav var særlig interessert i økonomiske forhold og var mindre opptatt av utenrikspolitikk. Etter at han hadde gjort et mislykket forsøk på å få kontakt med de protestantiske stater i Tyskland, innrettet han seg stort sett på en fredelig utenrikspolitikk. Forholdet til Danmark var i hele hans regjeringstid gjennomgående bra. Hans to sønner Erik og Johan ønsket å føre en mer ekspansiv utenrikspolitikk, og i Gustavs siste leveår kom det derfor til et motsetningsforhold mellom ham og sønnene.
Bildet av ham som landsfader er noe preget av hans egen propaganda, men det er hevet over tvil at Sverige ved hans død var et samlet rike under en sterk og personlig preget sentralmakt. Han var på mange måter en typisk 1500-talls-fyrste, men kulturelt ble hans regjeringstid et tilbakeslag. Han er gravlagt i Uppsala domkyrka.
Gustav var først gift med Katarina av Sachsen-Lauenburg. Etter hennes død 1536 ble han gift med Margareta Leijonhuvud, og etter hennes død med Katarina Stenbock 1552. I sitt første ekteskap fikk han sønnen Erik 14, med Margareta sønnene Johan 3 og Karl 9. Han hadde ytterligere en sønn og fem døtre.