Gottfried Keller

I 1854–1855 utkom den selvbiografiske dannelsesromanen Der grüne Heinrich (omarbeidet i 1879–1880). Ved siden av Johann Wolfgang von Goethes Wilhelm Meister og Adalbert Stifters Nachsommer betraktes romanen som den betydeligste tyske dannelsesromanen («Bildungsroman») på 1800-tallet. Keller skildrer i romanen et kunstnerisk begavet menneske som mislykkes i sitt forsøk på å realisere seg som maler.

Selv om Keller følte seg sterkt knyttet til Tyskland og tysk kulturtradisjon, glemte han aldri at han var sveitser. Han regnes som den tysk-sveitsiske dikter framfor noen og er blitt kalt sitt lands «åndelige beskytter».

Særlig i novellene er Sveits' innflytelse på forfatterskapet tydelig. Samlingene Die Leute von Seldwyla (del 1 kom ut i 1856, del 2 i 1873–1874) og Züricher Novellen (1877) skildrer det sveitsiske landsbylivet, sosiale motsetninger, familiehat og de eldres uforsonlighet. Klassisk oppbygde noveller er blant annet Romeo und Julia auf dem Dorfe (i Die Leute von Seldwyla, del 1) og Kleider machen Leute (i Die Leute von Seldwyla, del 2). Forfatteren refser innbyggernes trangsyn og egoisme, men denne refselsen mildnes gjennom humor, et kjennetegn på Kellers prosa. Keller så sin viktigste oppgave i å oppdra mennesker til å bli rettskafne fordi disse menneskene skal befrukte det politiske livet med sine grunnsetninger. Det finnes nemlig ikke noe skille mellom privat og offentlig moral, mente han. Ethvert menneske skal delta i det offentlige livet, enten dette er innenfor landsbyen eller det større samfunnet.

Borgerskapets videre utvikling gjorde Keller pessimistisk. Stilt overfor en rekke tegn på dets moralske forfall i Sveits i 1880-årene skrev han sin siste roman, Martin Salander (1886). Her pekte Keller på noen av de farene som kan true demokratiet.