Giosuè Carducci var en italiensk poet, og en av 1800-tallets mest betydningsfulle diktere. Han var den første italieneren som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1906.
Han hadde en enkel og klassisk stil, en dyp kjærlighet til livet og naturen, og en kraftig realistisk uttrykksform. Sine første dikt, Rime, utgav han under navnet Enotrio Romano, i likhet med den merkelige hymnen Inno a Satana (1865), der han hevder fornuftens og naturens opprørsånd som den drivende kraft i menneskelivet og verdenshistorien. I sine Odi barbare (1877) fornyer han Horats' versemål.
Carducci var opptatt av historiske emner i sin diktning, for eksempel Italias samling, middelalderkommunenes betydning og det antikke Roma. Den historiske interessen er knyttet til en lengsel etter en tidligere robust og vakker verden. Betydningsfullt er diktet Primavere Elleniche (1872), med sin lengsel bort fra en begynnende industrialisering. I Il Bove (1872) hylles det italienske landskapet gjennom heroiske og monumentale bilder; man finner ingen vag idyllisering av naturen, men et levende landskap, preget av jordbruk og bøndenes arbeid. Carducci var også en betydelig filolog og litteraturhistoriker. Han utgav en rekke avhandlinger om eldre italienske diktere og kommenterte deres verker, blant annet Petrarcas.
Kristen Gundelach har oversatt enkelte av Carduccis dikt i Kjærlighetens lyre (1928) og i Fra Dante til d'Annunzio (1943).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.