Giljotin

Giljotin er en falløks som ble benyttet til henrettelse ved halshugging, først og fremst i Frankrike i perioden 1792–1977. Den dødsdømte lå på benken mens nakken var låst fast (se «hullet» midt på bildet av innretningen). Bøddelen utløste en mekanisme (på siden) som fikk den skarpe øksen (øverst på bildet) til å falle ned og kappe av den dødsdømtes hode. Selv om metoden framstår som brutal, medførte den på mange måter et framskritt da den ble innført, fordi tidligere henrettelsesmetoder hadde medført betydelig mer lidelse for den dødsdømte.

Giljotin
Av /NTB.
Henrettelse av Marie Antoinette 16. oktober 1793
Henrettelsen av Marie Antoinette 16. oktober 1793. På tegningen ligger den hodeløse dronningen på benken mens falløksa er i ferd med å bli heist opp. Til venstre står en mann som viser folkemengden dronningens hode på en stake.

Giljotin er en falløks benyttet til henrettelse ved halshugging, oppkalt etter den franske legen Joseph Ignace Guillotin.

Faktaboks

Uttale
giljotˈin
Også kjent som

guillotin, guillotine

Giljotinen består av to høye stolper forbundet med en tverrbjelke. På innsiden av stolpene er en jernfals som styrer en tung, skarp jernøks; denne faller ned ovenfra og rammer nakken på den dødsdømte, som ligger bundet til blokken.

Giljotinen ble først og fremst brukt i Frankrike, hvor den ble innført i 1792, under den franske revolusjon. Giljotinen ble beholdt som henrettelsesmetode i Frankrike frem til dødsstraff ble avskaffet i 1981. Henrettelsene foregikk offentlig frem til 1939. Den siste henrettelsen med giljotin ble utført i 1977.

Bruk av giljotin i Frankrike

Den franske revolusjon

Giljotin

James Gillray: «Den franske ære og heders høydepunkt – frihetens tinde», britisk satirisk trykk fra 1793. Til venstre ses en giljotin med den franske flagget.

Av .

Giljotinen er ved siden av slagordet «Frihet, likhet og brorskap» antagelig det mest kjente symbol på den franske revolusjon. Den knyttes særlig til terrorperioden («skrekkveldet»), og den upersonlige og effektive mekanikken ikke bare i selve henrettelsene, men også i hele det administrative og rettslige maskineri som sørget for å mate maskinen med stadig nye ofre. Da giljotinen ble innført som henrettelsesmaskin 25. april 1792, var det likevel ut fra et ønske om å humanisere måten dødsstraff ble iverksatt på. Tidligere henrettelsesmetoder var dels mindre sikre og effektive. Dessuten hadde man ved kvalifisert dødsstraff hatt som uttalt siktemål å gjøre dødsprosessen lang og smertefull (for eksempel ved radbrekking).

Den nye henrettelsesmetoden var også et resultat av revolusjonens likhetstankegang. Henrettelse ved sverd var under det gamle regime (før 1789) et adelsprivilegium. Den ordinære straff for andre dødsdømte var halshugging med øks eller hengning. Særlig dette siste ble regnet som langt mer vanærende. Paragraf 3 i den nye straffeloven, vedtatt 6. oktober 1791, lød slik: «Enhver dødsdømt skal få sitt hode kuttet av.» Endelig skulle giljotinen realisere likheten også ved å fjerne den skam som heftet ved bøddelyrket. Ved at bøddelens rolle i selve avlivningen ble redusert til å utløse en mekanisme drevet av tyngdekraften, kunne man ta denne yrkesgruppen inn i det borgerlige samfunn på samme måte som nattmenn, skuespillere og andre som hadde vært sosialt brennemerket under det gamle regime.

Henrettelsesmaskiner av lignende type hadde lenge vært brukt i Europa, blant annet i Skottland og Italia. Men innretningen ble nå perfeksjonert, særlig av militærkirurgen Antoine Louis. Den ble derfor først kalt louisette. Når maskinen forbindes med den franske revolusjon, er det særlig fordi den ble tatt i bruk i et helt annet omfang enn tidligere, og fordi alle henrettelser nå var offentlige. Den fikk raskt navn etter den av de deputerte i nasjonalforsamlingen som hadde utarbeidet de humanistiske begrunnelser for innføringen av maskinen. I sitt innlegg uttalte Guillotin: «Med min maskin vil jeg få Deres hode til å sprette av på et blunk, og De vil ikke lide.»

Berømte ofre

Robespierres henrettelse
Maximilien Robespierre, broren Augustin og vennene Antoine Saint-Just og Georges Couthon ble henrettet i giljotinen 28. juli 1794, under Den franske revolusjon.

Henrettelse ved giljotin var langt fra den eneste som ble benyttet under revolusjonen, til tross for den nye straffelovens ordlyd. Særlig etter at perioden med opprør og tilnærmet borgerkrig begynte med Vendée-opprøret i mars 1793, ble både skyting, hengning og drukning tatt i bruk. Men henrettelse ved giljotin var likevel normen, og også den metode som gjorde sterkest inntrykk. Dette skyldtes ikke minst at den ble brukt ved henrettelser i Paris og på de mest berømte dødsdømte. Det gjaldt både de som var utvilsomme fiender av revolusjonen, med Ludvig 16. og dronning Marie Antoinette i spissen, og de som mistet hodet i kampen mellom de forskjellige revolusjonære grupperinger under terroren, som Jacques René Hébert, Georges Jacques Danton og Maximilien Robespierre. Giljotinen ble plassert sentralt og iøynefallende, først på Rådhusplassen, så ved Louvre, deretter lenger vest på Revolusjonsplassen ved starten på Champs-Elysées (nåværende place de la Concorde).

Kulturhistorisk betydning

De forestillinger og følelser som knyttet seg til giljotinen, gjør maskinen til et sentralt kulturhistorisk objekt. Sans-culottene omtalte den som «den hellige giljotin», et uttrykk for at den sakralitet som tidligere hadde vært knyttet til kongemakten nå var overført på nasjonen og på det fremste redskap for nasjonens justis. Den ble også kalt den nasjonale barberkniv, den patriotiske forkortelsesmaskin, enken, samt en rekke andre kallenavn. For revolusjonens motstandere var giljotinen et symbol på det moderne, rasjonalistiske barbari.

Senere bruk

Siste offentlige giljotinering
Seriemorderen Eugène Weidmann (1908–1939) var den siste som ble offentlig henrettet med giljotin. Henrettelsen foregikk 17. juni 1939. På bildet ligger Weidmann på magen på giljotin-benken. Bøddelen, til venstre, står klar til å utløse falløksa. En annen mann holder Weidmanns bein. Kista han skal begraves i, står til høyre for giljotinen. Folkemengden har stilt seg opp for å se henrettelsen.
Siste offentlige giljotinering
Av .

Alle de skiftende regimer som Frankrike har opplevd i som følge av av revolusjonen, beholdt likevel giljotinen som henrettelsesmetode helt fram til dødsstraffen ble opphevet under president François Mitterrand i 1981. Etter straffeloven av 1791 skulle henrettelsen være offentlig. Selv om henrettelsene gradvis ble lagt til mer perifere steder og gjerne gjennomført grytidlig om morgenen, ble dette prinsippet fulgt helt fram til henrettelsen av seriemorderen Eugène Weidmann i Versailles 17. juni 1939. Denne foregikk ved høylys dag og ble både fotografert og filmet. Den er i så måte den best dokumenterte henrettelse ved giljotin. Publikums tøylesløse atferd og den makabre publisiteten rundt henrettelsen førte til at det umiddelbart etterpå ble bestemt at alle henrettelser skulle finne sted i lukkede fengselsgårder. Siste gang giljotinen ble brukt i Frankrike, var i Marseille 10. september 1977.

Bruk av giljotin i andre land

Maskinen har også vært i bruk i andre land, som Algerie (under fransk styre), Belgia, Hellas, Sveits, Sverige og Tyskland, men aldri i USA, hvor metoden ble avvist som for blodig og barbarisk. Giljotinen kom til Sverige i 1903, men ble bare brukt ved én anledning, i 1910. I Tyskland giljotinerte nazistene over 16 000 dødsdømte, omtrent like mange som under terroren i Frankrike 150 år tidligere. Nazistene ønsket ikke å assosieres med den franske revolusjon, og unngikk omhyggelig å bruke det franske navnet på innretningen. Tallmessig satte nazistenes utryddelsesprosjekter som kjent den franske revolusjon fullstendig i skyggen, og gasskammeret erstattet giljotinen som det fremste symbol på den totalitære statens upersonlige og teknisk perfeksjonerte menneskefiendtlighet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Daniel Arasse, The Guillotine and the Terror, Penguin, New York 1991

Kommentarer (2)

skrev Kjell-Olav Hovde

Hei Andreas. I Store norske gjør vi det slik at alle titler med fellesavn får liten forbokstav. Titler med egennavn har stor forbokstav. Her er det jo litt spesielt siden giljotinen er oppkalt etter en fyr, men om du slår opp i ordboka så står det med liten g. Det er en gammel leksikonnorm som vi følger. Ser at Wikipedia gjør det annerledes. Hilsen Kjell-Olav

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg