britisk filosof, bror av T. S. Moore. Professor i Cambridge 1925–39 og hovedredaktør for Mind 1921–47. Moore var, særlig gjennom sitt samarbeid med sin venn og kollega Bertrand Russell, en forgrunnsfigur i moderne analytisk filosofi.
Filosofi. Moores viktigste erkjennelsesteoretiske arbeider er samlet i Philosophical Studies (1922), deriblant artikkelen Refutation of Idealism (1903), som ble utgangspunkt for nyrealismen. Sentrale tekster er også utgitt i Selected Writings (1993). Han er en skarp begrepsanalytiker. Et gjennomgående trekk i hans filosofi er påberopelsen av «den sunne fornuft» (common sense) til å avgjøre filosofiske stridsspørsmål (A Defence of Common Sense, 1925). I artikkelen Proof of the External World (1939) har Moore på en enkel måte søkt å motbevise påstanden om at det ikke finnes materielle gjenstander.
Moore har også vært viktig som moralfilosof med verkene Principia Ethica (1903) og Ethics (1912, norsk overs. 1964). Her er han mest kjent for sin teori om at ordet «god» står for en enkel, udefinerbar egenskap, og for den derav følgende lære om «den naturalistiske feilslutning» (the naturalistic fallacy) som man begår om man antar at «godt» står for en naturalistisk egenskap, f.eks. evnen til å fremkalle lystfølelser.