Gassangrep i Syria
En mann får behandling med oksygen etter et gassangrep mot Douma, en forstad til hovedstaden Damaskus i Øst-Ghouta i Syria 22. januar 2018. Siden 2013 har syriske myndigheter en rekke ganger blitt anklaget av FN-inspektører for angrep med klorin- og saringass mot sin egen sivilbefolkning i borgerkrigen i landet.
Av /AFP.

Det er fra 2013 påvist en rekke tilfeller med bruk av kjemiske stridsmidler, i form av ulike typer nervegass, under krigen i Syria. Slike våpen er i strid med krigens folkerett, og forbudt ved internasjonal lov. Det ble både i 2017 og 2018 gjennomført militære aksjoner fra vestlige land rettet mot det syriske regimet, som reaksjon på påstått bruk av gass. I de fleste tilfellene hvor gass er brukt, er det ikke definitivt klartgjort hvem som står bak. Opprørsgrupper, Den islamske stat (IS) blant dem, skal også ha brukt slike våpen.

Bruken av kjemiske stridsmidler ble tidlig et sentralt tema i en storpolitisk diskusjon om mulig internasjonal militær inngripen i krigen. Som følge av et gassangrep mot sivile i Ghouta utenfor hovedstaden Damaskus, 21. august 2013 tok særlig USA til orde for militær intervensjon mot det syriske Baath-regimet. Det fikk ikke aksept i Sikkerhetsrådet, som senere (2014) derimot ga klarsignal for militær aksjon mot IS – også i Syria. Før dette, i september 2013, ble den første resolusjon om krigen i Syria vedtatt i Sikkerhetsrådet, knyttet til fjerning av landets kjemiske våpen.

Bruk av kjemiske stridsmidler er i strid med folkeretten, men det samme gjør militært angrep mot et annet land. Diskusjonen om aksjoner overfor regimet, gitt at det var ansvarlig for bruk av slike våpen, ble derfor et sammensatt spørsmål, med både en juridisk (folkerettslig) dimensjon, og politiske og moralske sider.

USAs president Barack Obama uttalt i august 2012 at for ham og USA gikk det en 'rød linje' ved bruk av kjemiske våpen: Ble den krysset – altså hvis regimet brukte slike – ville det det øke sannsynligheten for en militær inngripen fra USAs side. Dette kunne enten skje ved å gi våpenhjelp til opprørerne, eller også ved direkte militært angrep på det syriske regimet. USA responderte ikke med en direkte militært inngripen som følge av et gassangrep i 2013; derimot i 2017 og 2018.

Gassangrepet i 2013

Etter flere tidligere påstander om – og indikasjoner på – bruk av slike våpen fra 2012, ble et angrep med nervegass dokumentert i august 2013. Det skjedde i Ghouta ved Damaskus, 21. august, og det rapportert om sannsynlig bruk av nervegassen sarin. Et endelig tall for omkomne foreligger ikke, men er rapport å overstige ett tusen, kanskje rundt 1400.

En gruppe våpeninspektører fra FN, ledet av Åke Sellström, hadde like før angrepet fått adgang til Syria, for å undersøke tidligere påstander om bruk av kjemiske våpen. De kom til åstedet, og deres rapport ble 16. september presentert av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Den slo fast at det uten tvil var benyttet sarin, men det lå ikke til inspektørenes mandat å fastslå hvem som sto bak. Rapportens tekniske utlegninger, blant annet at gassen var skutt ved bruk av raketter, ga ifølge våpeninspektørene derimot klare indikasjoner på at de syriske regjeringsstyrkene sto bak, også fordi rakettene hadde blitt skutt ut fra områder som var kontrollert av regimet. Dette ble bestridt særlig av Russland.

Den FN-nedsatte granskningskommisjonen Independent International Commission of Inquiry on Syria framholdt i september 2013 at begge parter i konflikten – regjeringen og oppørerne – sto bak krigsforbrytelser, men kunne ikke fastslå hvem som sto bak bruk av hvilke kjemiske våpen.

Diplomatisk initiativ

Taiko
Kjemiske våpen lastes ombord på det norske frakteskipet Taiko i den syriske havnebyen Latakia 14. februar 2014. Taiko og det danske skipet Ark Futura stod for frakten som skjedde etter et norsk initiativ. Skipene ble eskortert av den norske fregatten Helge Ingstad.
Av /Forsvaret/AFP.

FNs sikkerhetsråd var langt på vei handlingslammet i forhold til krigen, vesentlig på grunn av at Kina og Russland motsatte seg ensidig kritikk av det syriske regimet. Russland har støttet det syriske Assad-regimet, både politisk og militært, og president Vladimir Putin svarte på USAs påstander om å ha funnet bevis på at regimet sto bak gassangrepet med å forlange bevisene presentert for FNs sikkerhetsråd.

Under et besøk til Sverige i september 2013 framholdt president Obama at det internasjonale samfunn hadde et moralsk ansvar for å gripe inn i Syria. Forut for toppmøtet mellom landene i G20-gruppen i St. Petersburg, Russland samme måned ga Putin signaler om å kunne støtte en FN-resolusjon. Det forutsatte at det forelå ugjendrivelige bevis for at det syriske regimet sto bak bruken av kjemiske stridsmidler. Dagen før møtet i Stockholm, kom det, etter norsk initiativ, en appell til Sikkerhetsrådet fra de åtte nordiske og baltiske lands utenriksministre samlet i Visby, Sverige, om at rådet måtte behandle spørsmålet om bruken av kjemiske våpen i Syria. Motsetningen mellom USA og Russland i Syria-spørsmålet preget G20-møtet, hvor flere land advarte mot USAs planlagte intervensjon.

Etter en uttalelse fra USAs utenriksminister John Kerry den 9. september foreslo Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at Syria skulle overgi sine kjemiske våpen til det internasjonale samfunn, noe den syriske regjeringen godtok påfølgende dag. Også FNs generalsekretær støttet en slik løsning. President Obama omtalte muligheten for lagring under internasjonal kontroll som et politisk gjennombrudd – og utsatte USAs angrepsplaner. Frankrike utarbeidet et resolusjonsforslag for Sikkerhetsrådet, med krav om at Syrias kjemiske våpen ble uskadeliggjort.

Destruksjon

Syrias president Bashar al-Assad uttalte 12. september at han var villig til å overgi landets kjemiske våpen til internasjonal kontroll. Betingelsen var at USAs trusler opphørte. Syria startet samtidig prosessen for å bli fullt ut tilsluttet Konvensjon om forbud mot kjemiske våpen. 14. september ble USA og Russland enige om en felles tilnærming til Syrias kjemiske våpen, hvor landet ble pålagt å framlegge en oversikt over disse samt å gi våpeninspektører uhindret adgang, hvoretter våpnene skulle ødelegges. Dersom Syria ikke etterkom kravene, ville de to stormaktene støtte en resolusjon i Sikkerhetsrådet, i henhold til FN-paktens artikkel 7, som gir adgang til bruk av militærmakt.

Sikkerhetsrådet vedtok så, 27. september 2013, enstemmig, sin første resolusjonen om krigen i Syria – med krav om at Syria må kvitte seg med sine kjemiske våpen. Denne, resolusjon nr. 2118, åpner for maktbruk mot Syria, men militær aksjon betinger autorisasjon gjennom en eget vedtak i Sikkerhetsrådet.

Som følge av resolusjonen ble våpeninspektører fra FN på ny satt inn, og begynte destruksjonen av kjemiske våpen i Syria i oktober. FN-inspektørene ble forsterket av personell fra Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW). Organisasjonen bekreftet ved utgangen av oktober at Syria hadde ødelagt sine anlegg for produksjon av kjemiske våpen. Det er anslått at Syrias lagre av slike var på rundt tusen tonn, særlig sarin og sennepsgass.

Norske myndigheter ble forespurt om å bistå i ødeleggelsen av lagrene av gass. En ekspergruppe nedsatt av regjeringen konkluderte at Norge ikke var det best egnede sted for destruksjon. I november 2013 kunngjorde utenriksminister Børge Brende at Norge hadde tilbudt et sivilt lasteskip for transport av kjemiske våpen fra Syria til de aktuelle steder for destruksjon, samt en fregatt for eskorte.

Gassangrep etter 2013

Destruksjonen av syriske kjemiske stridsmidler høsten 2013 gjorde ikke slutt på bruk av slike våpen i Syriakrigen. Ut over en rekke rapporterte tilfeller i 2013, ble det meldt om fortsatt bruk de påfølgende år. Mens det under angrepet i Ghouta i 2013 ble brukt sarin, er det klorgass som hele tiden i hovedsak er brukt. Denne er lett å produsere, og er tatt i bruk av flere aktører. De ulike tilfellene blir avdekket av forskjellige kilder (humanitære organisasjoner, media, overvåkere), men ikke alle etterforsket.

Flere hendelser er etterforsket av FN og OPCW. Disse, og andre aktører, har oftest påvist faktisk bruk av nervegass, men ikke samtidig kunnet påvise uten tvil hvem som har stått bak.

I april 2017 ble det rapportert om et nytt angrep med bruk av sarin i Khan Shaykun nordvest i Syria. I motsetning til etter angrepet i 2013, førte dette til at USAs president Donald Trump beordret et avgrenset militært angrep mot militære mål i Syria. Dette var det første angrepet fra et fremmed stat rettet direkte mot den syriske regjering under krigen. Det var ikke forankret i folkeretten, og ble fordømt av Syria og dets allierte, herunder Russland.

I april 2018 kom et nytt angrep mot mål knyttet til regimet, etter at dette – av flere land – var blitt holdt ansvarlig for et gassangrep mot sivile i Douma, utenfor Damaskus. Det ble imidlertid ikke lagt fram bevis for at regimet sto bak. Frankrike, Storbritannia og USA beskjøt like fullt mål som ble hevdet å være knyttet til regimets påståtte fortsatte produksjon og bruk av kjemiske stridsmidler. Angrepet, som ble politisk støttet av NATO var ment som en markering av at fortsatt bruk av gass ikke er akseptert, og vil ha konsekvenser. Norges regjering uttrykte forståelse for at angrepet var iverksatt, men ikke direkte støtte til aksjonen, blant annet fordi den ikke var hjemlet av Sikkerhetsrådet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg