Født: 100 f.Kr.
Død: 44 f.Kr.
Gaius Julius Caesar. Romersk dinar-mynt med Caesars portrett.
Gaius Julius Caesar, romersk statsmann, feltherre og forfatter, av den patrisiske juliske slekt (gens Julia) som regnet sin herkomst fra Aeneas, sønn av Venus (Afrodite).
Liv
Som ung vakte Caesar Sullas mistanke fordi han var slektning av Marius og dertil markerte politiske sympatier ved å gifte seg med Cornelia, en datter av Cinna. Tross press fra Sulla nektet han å forstøte henne, og begynte sin politiske løpebane etter Sullas død 78. Han var med i krigen mot Mithradates i Asia (74), opptrådte som rettstaler i prosesser i Roma og drev studier i Hellas og Lilleasia. Caesar sluttet seg til popularene i opposisjon til optimatene i de tradisjonstro senatskretsene og støttet i 71 Pompeius, som han siden gav sin datter Julia til ekte.
Etter Cornelias død (69) giftet han seg med Sullas barnebarn Pompeia. Som edil 65 vant han folket for seg med rause festligheter og fornyelse av Marius' minnesmerker, og ble 63 pontifex maximus (øverste prestelige rang i staten). Hans flotthet brakte ham imidlertid i bunnløs gjeld, Catilinas forsøk på en omveltning ble en fiasko, og Caesar kom først på fote som stattholder i Spania 61, der han hadde alle muligheter for å berike seg. Etter at Pompeius var kommet tilbake fra Asia, sluttet Caesar 60 en hemmelig forbindelse med Pompeius og Crassus, det såkalte første triumvirat, en avtale med det formål at de tre skulle ta makten i staten. Caesar ble valgt til konsul for år 59, og tross hardnakket motstand fra optimatene godkjente senatet Pompeius' foranstaltninger i Asia. Han drev gjennom en åkerlov som skaffet jord fra statseiendommer til 20 000 mennesker, veteraner og barnerike familier. Derpå fikk han stattholderskapet i det cisalpinske Gallia (området mellom Po og Alpene) for fem år, senere forlenget med fem år til, med rett til å utskrive hærer. Senatet gav ham i tillegg det transalpinske Gallia, omtrent det nåværende Provence.
Årene 58–50 benyttet han i Gallia til å utdanne en hær som han kunne bruke til sine planer. Ikke bare sikret han det transalpinske Gallia for Romerriket, men erobret hele det øvrige Gallia mellom Pyreneene og Rhinen. Derved ble det dannet en støtpute for Italia, og den germanske folkevandring ble bremset for flere århundrer. I 55 foretok han et resultatløst tog over Rhinen og et tog til Britannia, hvor han heller ikke fikk fotfeste; i 54 et nytt tog til Britannia, i 53 nytt tog over Rhinen, i 52 vant han til sist avgjørende seier over gallerne, som under Vercingetorix' ledelse hadde samlet seg til et stort opprør; 51–50 ble benyttet til organisering av det erobrede.
Imidlertid var forholdet til Pompeius kjølnet sterkt etter Julias og Crassus' død, 54 og 53. Pompeius fryktet Caesar og nærmet seg stadig mer optimatene. I 49 kom det endelige brudd; optimatene forlangte at Caesar skulle nedlegge sin kommando. Pompeius og de øvrige embetsmenn i Roma fikk diktatorisk fullmakt. Caesar stilte som motfordring at Pompeius også skulle gi avkall på sin Spania-hær. Da dette kravet ble avvist, gikk Caesar med sin hær over grenseelven Rubicon inn i Italia og begynte dermed krig mot Pompeius og det herskende parti.
På kort tid hadde Caesar hele Italia og dermed statskassen i sin makt; Pompeius flyktet til Hellas for å samle tropper. Først sikret Caesar seg i ryggen ved å slå Pompeius' hær i Spania; hjemme ble han valgt til konsul for år 49 og til diktator. I 48 slo han Pompeius ved Farsalos i Hellas. Deretter reiste han til Egypt, hvor Pompeius var blitt myrdet, og ordnet forholdene der, se Kleopatra; hennes sønn med Caesar, Caesarion, ble født forsommeren 47. Samme år vant han over Mithradates' sønn i Lilleasia; det var der han meldte om seieren med de berømte ordene veni, vidi, vici (jeg kom, jeg så, jeg vant). I 46 slo han republikanerne under Pompeius' to sønner og Cato i Afrika ved Thapsus, og endelig i 45 slo han ned den siste motstand i Spania ved Munda.
Allerede fra 49 hadde han faktisk vært enehersker og utøvd sin makt, først som valgt diktator, siden som diktator på livstid og som imperator; men han beholdt republikkens former. Han viste sine fiender tillit og gav dem embeter. I den korte tid han nå ledet staten, anla han en rekke kolonier til forsørgelse av veteraner, ordnet kornutdeling i Roma til fattige og nedskrev gjelden deres, og forbedret kalenderen (julianske kalender). Han økte antallet senatorer fra ca. 600 til 1000 og fikk dermed belønnet mange av sine tilhengere. Endelig hadde han planer om en krig mot parterne. Da falt han for en sammensvergelse som bestod dels av gammelrepublikanerne, dels av tidligere tilhengere av Caesar, som mente de ikke hadde fått nok lønn eller var misfornøyde med hans eneherredømme; hovedmennene var Cassius og Brutus. Ved en religiøs fest opptrådte han som diktator i gammelromersk kongedrakt med gullkrans om hodet, men han avslo diademet, det hellenistiske symbol på enevoldsmakt. I et senatmøte 15. mars 44 i Pompeius' teater, foran dennes statue, ble Caesar myrdet av de sammensvorne. I sitt testament hadde han adoptert Caesar Octavius, se Augustus. Det er uvisst om de sammensvorne hadde rett i at han planla å anta kongenavn.
Betydning
Caesar regjerte i kort tid, og mange av hans sivile planer ble ikke realisert. Vi har heller ingen rik samtidig vurdering av ham. Det er derfor vanskelig å danne seg et korrekt bilde av hans personlighet. Caesars beundrere, som har stått sterkt blant tyske historikere (Th. Mommsen), har fremstilt Caesar som en nyttig og nødvendig reformator. Med sine evner som administrator og feltherre kunne han skape et nytt og veladministrert rike. Enkelte britiske historikere (E. Badian) har vært mer negative og pekt på hans egoisme og arroganse.
Erobringen av Gallia er hans viktigste bidrag til verdenshistorien. Området ble for alltid trukket inn i Middelhavsområdets kulturkrets, og det ble dannet en grense mot nord og øst – områder som ikke kom under direkte innflytelse av romersk kultur – som har hatt betydning helt opp til våre dager.
Forfatterskap
Caesars forfattervirksomhet strakte seg over de forskjelligste emner, men man har bare bevart to skrifter: Gallerkrigen (de bello Gallico, sju bøker, skildrer krigen 58–52, norsk overs. ved J. H. Rosbach 1964) og Borgerkrigen (de bello civili, tre bøker frem til Pompeius' død, norsk overs. ved O. Fjeld 1994). I begge verk forsvarer han sine politiske og militære disposisjoner på en overbevisende måte. I Gallerkrigen er noen avsnitt om gallisk, germansk og britannisk levevis og kultur av særlig interesse. Hans stil er klar og konsis. Særlig Gallerkrigen har vært mye brukt i latinopplæringen, også i Norge.