Gē, gresk jord- og modergudinne; urgudinne og stammor til alle guder og alle levende vesener, personifikasjon av Jorden. Svarer til Tellus i romersk mytologi. I Hesiods Theogonien fortelles at Gaia ble til som det første vesen etter urtilværelsens kaos. Hun fødte himmelen (Uranos), fjellene (Tartaros) og havet (Pontos) og ble med Uranos mor til Okeanos, kyklopene, titanene og hekatonkheirene. Også andre jettevesener, f.eks. erinnyene, gigantene og Tyfon, nevnes som avkom av Gaia.
Gaia fremstod som en mektig guddom. Hun opptrer både uhyggelig, som mørkets og de dødes herskerinne, og vennlig, som den milde mor for alle levende vesener. Bilder av henne forekommer ikke ofte; mest kjent er fremstillingen på en alterfrise fra Pergamon.
Gaia i moderne tid
I New Age-bevegelsen og i visse økologiske kretser er Gaia en betegnelse på jorden eller naturen som den «nærende Moder Jord», tenkt som et kosmisk, levende vesen. Dette synet er uttrykt i Gaia-hypotesen, en hypotese om at hele jordkloden må regnes som en levende organisme. Her betraktes en planets fysisk-kjemiske miljø i et samspill med dens levende organismer. Gjennom dette samspillet endres de fysisk-kjemiske forhold slik at også forholdene for de levende organismene endres, som oftest på en for dem gunstig måte. På denne måten antas de levende organismene å regulere det globale klimaet og holde de biogeokjemiske kretsløpene i gang.