Gabons historie

Redskapsfunn tyder på at det området som i dag utgjør Gabon, har hatt bosetning fra langt tilbake i tid, muligens helt fra 5000 år fvt. De tidligste innbyggere antas å ha vært babingaer (tidligere kalt pygmeer) som levde av jakt og fiske. Levninger 12000 år tilbake i form av økser og pilespisser er imidlertid funnet i Moyen Ogoone provinsen og i sør. Helleristninger er identifisert 8000 år tilbake.

Bantu migrasjon fra nord begynte på 1100 tallet. Fire hundeår senere slo folk fra stammer som tilhører myene-språkgruppen seg ned i området ved munningen av Ogowe (Ogooué)-elven, mens pounou-folket forflyttet seg fra Kongo og slo seg ned i sørvest. I det samme området slo også nzabi- og tegue-folkene seg ned.

Den dominerende folkegruppen i Gabon i dag, fang, migrerte til området østfra på begynnelsen av 1700-tallet, og slo seg ned ved kysten omkring 1840.

• Les mer om folkegrupper i Afrika.

Portugisiske handelsreisende kom til Gabon først i 1472 og kalte området ved elvemunningen Gabão (kappe med hette) på grunn av dens spesielle form, og landet har fått sitt navn etter denne benevnelsen. Portugiserne foretrakk øyene utenfor Gabon-kysten, men drev derfra handel med Gabon, særlig med elfenben og trevirke. Elfenbenet kom fra innlandet i Kamerun, mens slavehandel utviklet seg med en eksportrute sørfra.

Rundt 1700 var også gabonske slaver å finne på markedet i Ogowe-deltaet, hvor Orungu- og Nkomi-kongedømmene ble grunnlagt. Slavehandelen ble formelt forbudt i 1815, men ble i praksis drevet frem til slutten av 1800-tallet. På 1700-tallet slo nederlenderne seg ned på øya Corisco, og franske misjonsstasjoner ble bygd i 1842–1844. I 1843 bygde franskmennene et fort på nordbredden av Ogowe, og det ble opprettet en koloni for rømte og frigitte slaver. Byen fikk i 1849 navnet Libreville («Frihetsbyen»).

Den franske regjeringen utpekte en guvernør for Gabon i 1886, og to år senere ble Libreville hovedstad i Fransk Kongo, som Gabon ble forbundet med. I 1904 ble hovedstaden flyttet til Brazzaville i den nåværende Republikken Kongo. Gabon ble en koloni innen Fransk Ekvatorial-Afrika i 1910.

I 1946 ble Gabon et fransk oversjøisk territorium. Léon M'Ba, Librevilles borgermester, dannet landets første politiske parti, Mouvement Mixte Gabonais (MMG), som var tilknyttet den panafrikanske Rassemblement Démocratique Africain (RDA). To år senere, i 1948, dannet Jean-Hilaire Aubame et annet parti, Union Démocratique et Sociale Gabonaise (UDSG). MMG forandret navn til Bloc Démocratique Gabonais (BDG) i forkant av valgene i 1957.

Gabon oppnådde indre selvstyre i november 1958, med Léon M'Ba som statsminister. 17. august 1960 ble landet selvstendig, og i februar 1961 ble M'Ba valgt til president, med 99,6 prosent av stemmene. Han dannet en koalisjonsregjering, og utnevnte sin politiske rival Jean-Hilaire Aubame til utenriksminister.

Før nyvalget i januar 1964 ble M'Ba avsatt i et militærkupp, og Aubame ble utnevnt til leder for et revolusjonsråd som tok over styringen av Gabon. M'Ba appellerte til Frankrike om hjelp i henhold til forsvarsavtalen mellom de to landene fra 1960, og etter fransk militær intervensjon ble M'Ba gjeninnsatt som president. Valg ble holdt i 1967 og gav M'Bas parti BDG et flertall.

Ved Léon M'Bas død samme år tok visepresident Albert-Bernard Bongo, også kjent som Omar Bongo, over presidentmakten. Han innførte i 1968 ettpartistyre og dannet Parti démocratique gabonais (PDG) som det statsbærende og eneste tillatte partiet. Bongo ble valgt som president i 1973, 1979, 1986, 1993 og 1998; de to første gangene uten motkandidat. Helt til 1993 kunne bare kandidater fra PDG stille opp i parlamentsvalgene (1973, 1979, 1985), og til midten av 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt.

Opposisjonen organiserte seg i eksil, fremfor alt i Frankrike, med Mouvement de redressement national (MORENA) som den toneangivende gruppe. En annen Paris-basert opposisjonsgruppe, Union du peuple gabonais (UPG), ble beskyldt for å ha stått bak et påstått kuppforsøk i 1989. Også et annet kuppforsøk ble avslørt i 1989, og disse foranlediget omfattende arrestasjoner, som igjen førte til en styrket motstand mot Bongos regime.

Motstanden bunnet like mye i misnøye med den økonomiske krisehåndteringen som opposisjon mot det politiske systemet. I 1990 kom en bølge streiker og demonstrasjoner, iverksatt av studenter og arbeidere. Aksjonene bidro til at det ble nedsatt en kommisjon som skulle utrede innføring av demokratisk styresett, og en nasjonal konferanse vedtok i mars å innføre flerpartisystem. Dette ble akseptert av president Bongo, og Casimir Oye Mba ble statsminister i en overgangsperiode frem til avholdte valg. I den nye regjeringen deltok også medlemmer fra opposisjonen.

I april 1990 kom det til omfattende uroligheter da Joseph Rendjame, leder for opposisjonspartiet Parti gabonais du progrès (PGP), ble funnet drept. Påfølgende uroligheter førte til at Bongo erklærte unntakstilstand og ba Frankrike om hjelp. Frankrike sendte tropper til Gabon, offisielt for å beskytte de 20 000 franske borgerne i landet. 22. mai vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlovsendring som muliggjorde overgangen til flerpartisystem.

Valget av ny nasjonalforsamling ble holdt i 1991, resultatet var at PDG fikk 66 av i alt 120 seter; sju andre partier ble representert. De største opposisjonspartiene var Rassemblement national des bûcherons (RD) og PGP. I alle påfølgende valg beholdt PDG flertallet av setene i nasjonalforsamlingen. Også president Omar Bongo var på valg, i henholdsvis 1993 og 1998. Begge valgene var omstridt, men Bongo ble tilkjent seieren.

I 2003 vedtok nasjonalforsamlingen endringer i grunnloven som tillot president Bongo å stille til gjenvalg for enda en periode, i 2005, fra tidligere å ha begrenset en person fra å sitte i mer enn to perioder. Samtidig ble valgloven endret til bare en valgomgang. Endringen sikret Bongo presidentvervet til sin død i 2009, han ble etterfulgt av sin sønn Ali Ondimba Bongo.

Resultatet fra presidentvalget i august 2016 med gjenvalg av president Ondimba var, som farens valg før ham, omstridt. Ondimba fikk ifølge Valgkommisjonen 95,3 prosent av stemmene. Opposisjonen tok til gatene i Libreville og Port Genre samt de andre større byene. Ifølge myndighetene resulterte protest-aksjonene i minst 15 døde og rasering og plyndring av Nasjonalforsamlingen og andre offentlige bygninger i hovedstaden. I august 2023 stilte Ondimba som kandidat for en tredje periode, og vant. Valget var igjen omstridt, og 30. august 2023 ble Ondimba avsatt av en gruppe offiserer.

Som en av Afrikas fremste oljeeksportører har Gabon hatt en hurtig økonomisk utvikling. Store sosiale forskjeller som følge blant annet av at 30 prosent av befolkningen lever under landets fattigdomsgrense har de siste tiårene vært en permanent kilde til politisk uro.

I 1996 ble et område i det nordøstlige Gabon isolert etter at inntil 30 personer hadde omkommet etter å ha blitt smittet av ebolaviruset; enda flere ble meldt omkommet. Et nytt utbrudd fant sted i 2001, med 53 rapportert døde.

Tjue år senere gjør koronapandemien livet vanskelig for mange særlig i byene. Dette som følge av myndighetenes nedstengning, mangel på forbruksvarer og økte priser. Folkelig protest førte i februar 2021 til at to personer ble skutt.

• Gabon
• Gabons befolkning
• Gabons geografi
• Gabons politiske system
• Gabons utenrikspolitikk
• økonomi og næringsliv i Gabon