et digitalt mobiltelefonsystem utviklet i Europa av televerkenes samarbeidsorganisasjon ETSI.
I de nordiske land har GSM avløst det nordiske mobiltelefonsystemet NMT, som var et analogt system. De to systemene fungerte i hovedsak på samme måte (se mobiltelefon), men nyere digital teknologi gir utslag i at talekvalitet og sikkerhet mot avlytting er bedre i GSM. Videre gir GSM tilgang til ISDN, samt mulighet for dataoverføring og å sende korte tekstmeldinger, også når mobilterminalen er opptatt i samtale. Mobilapparatene i GSM er blitt relativt rimelige, og systemet kan benyttes på tvers av landegrensene i Europa, Asia, Australia og nå også i Nord-Amerika. (Se også WAP).
Overføringssystem, tjenester
Innføringen av nye tjenester i GSM i forhold til de analoge mobiltelefonsystemene skyldes det avanserte interne signaleringssystemet. Et moderne nettverksystem, CCITT signaleringssystem nr. 7, benyttes mellom styringsenhetene i svitsjesystemet og mellom svitsjesystemet og basestasjonssystemet, mens signaleringen over radiostrekningen er basert på såkalt ISDN abonnentsignalering DSS1. Bruk av avansert digital teknologi over radiostrekningen er hovedårsaken til forbedret talekvalitet. Det benyttes bl.a. digital modulasjon (Gaussian Minimum Shift Keying, GMSK), adaptiv kanalutjevning og feildetekterende/feilkorrigerende koding. I tillegg benyttes talekoding, noe som bidrar til at frekvensspekteret blir godt utnyttet.
GSM er vidreutviklet med inkludering av pakkesvitsjet dataoverføring (GPRS og EDGE). St›rst bitrate
(datakapasitet) oppnås med EDGE.
Den opprinnelige talekodingsalgoritmen er kalt "Full-rate" (FR). Senere ble det utviklet en "Halv-
rate" (HR) algoritme som gir mulighet for flere brukere i et område. Dette er viktig i områder
der det er mange brukere.
Talekvaliteten for disse kodekene er dårligere enn talekvaliteten for telefoni i fastnettet. Det
ble derfor utviklet en ny kodek, "Enhanced Full Rate" (EFR) som gir en talekvalitet likeverdig med kvaliteten for telefoni i fastnettet. I HR-modus kan bedre talekvalitet enn HR-kodeken oppnås dersom AMR-kodeken, som ble utviklet for systemet UMTS, tas i bruk.
Dekning
For at en basestasjon og et mobilapparat skal operere synkront, må avstanden mellom dem være mindre enn 35 km. Dette setter en øvre grense for dekningsområdet til en basestasjon. Videre vil små dekningsområder for de enkelte basestasjoner gi bedre utnyttelse av frekvensbåndene. Basestasjonene må dermed ligge relativt tett, særlig i områder med stor trafikktetthet.
GSM-systemet var i utgangspunktet tildelt frekvenser i 900 MHz området. Kapasiteten i dette båndet er stedvis fullt utnyttet, og et nytt system, GSM-1800, er kommet i tillegg. GSM-1800 vil i første rekke utbygges i sentrale strøk. Det er mulighet for å ha tilgang til begge systemene samtidig ved å benytte såkalt to-bånds telefon (dual band).
I Nord-Amerika benyttes frekvenser i 1900-MHz området. Det finnes også telefoner som opererer på dette båndet i tillegg til 900 og 1800 MHz-båndene (trippelbånd).
Historie
Utviklingen av GSM startet 1982 i en arbeidsgruppe (GSM – Groupe Spécial Mobile) nedsatt av CEPT (den europeiske post og telekomité), og 1987 underskrev 13 europeiske land en avtale hvor de forpliktet seg til å bygge ut GSM-nett i henhold til utarbeidede spesifikasjoner. Arbeidet ble videreført av ETSI. I Norge ble GSM-systemet satt i kommersiell drift i 1993 med to operatører: Telenor Mobil AS og NetCom GSM AS. .
Utbredelse
I 1999 passerte antallet GSM mobiltelefoner i Norge antallet faste telefoner og på verdensbasis var antallet abonnenter i 2004 blitt 1 milliard. Det er nå flere selskaper i Norge som tilbyr abonnement uten selv å ha bygd ut fysisk nettverk. Alle disse kjøper nettkapasitet fra Telenor og NetCom, som foreløpig er de eneste med eget fysiske mobilnettverk i Norge. GSM er tatt i bruk i de fleste land i Europa og også i en rekke land over hele verden, inklusive USA.