Gáivuotna/Kåfjord, kommune i Tromsfylke. Egen kommune 1929 ved utskilling fra Lyngen. Kommunen ligger i Nord-Troms, omkring Kåfjorden, en 20 km lang sørøstgående arm av Lyngenfjorden. Fra munningen av fjorden strekker kommunen seg 16 km nordover langs Lyngenfjordens østside og fra Birtavarre ved botnen av fjorden fører Kåfjorddalen 30 km til riksgrensen mot Finland, og fra Samuelsberg lenger ute ved fjordens vestside går Manndalen.

Ved grenseregulering 1992 ble 84 km² på Lyngenfjordens østside overført fra Lyngen kommune og fordelt mellom Storfjord kommune (40 km²) og Kåfjord kommune (44 km²). Kommunenavnet Kåfjord ble endret til Gáivuotna-Kåfjord 1994, mens samisk og norsk navneform ble likestilt fra 2005.

I sine lavere deler er dalene åpne og relativt flate med bjørkeskog og noe or i liene. Høyere oppe er de bratte og trange. Både dalene og fjorden ligger som revner i høye fjellstrøk, bygd opp av glimmerskifer. På vestsiden av fjorden mellom de to dalene når Isfjellet 1375 moh. Mot riksgrensen består berggrunnen for det meste av gneis og er gjennomgående noe lavere enn nærmere kysten.

Folketallet i Kåfjord var i vekst frem til 1960-årene da kommunens folketall lå på rundt 3300. Siden har folketallet avtatt og var 2220 i 2007. Bosetningen finnes for det meste langs nordre del av Lyngenfjorden og rundt Kåfjorden, samt i de to store dalførene. De største grendene er Manndalen, Birtavarre, Djupvik og tettstedet og administrasjonssenteret Olderdalen (306 innb. 2007). Fra gammelt av var det sjøsamer som holdt til i Kåfjord. På slutten av 1700-tallet begynte finske innvandrere (kvener) å bosette seg i området, og noe senere nordmenn. Flertallet av befolkningen er fortsatt av kystsameopprinnelse.

Basisnæringene er, på tross av sterk tilbakegang, fortsatt fiske og i særlig grad jordbruk. Iblant drives de ennå i kombinasjon, selv om småbruk kombinert med servicenæringer nå er blitt vanlig. Jordbruket drives som husdyrhold, foruten storfe er det et betydelig sauehold, samt noe geitehold i kommunen. Mye av jordbruket finnes i Manndalen. Fisket har gått kraftig tilbake, og de fleste fiskefartøyene er mindre kystbåter; kommunen har forholdsvis lite ilandbrakt fangst, mest torsk. Fiskeriindustri i Djupvik, hvor det også er fiskeoppdrettsanlegg og moderne lakseslakteri. For øvrig finnes noe småindustri. Guolasjohka med utløp innerst i Kåfjorden er regulert med et kraftverk som gir en midlere årsproduksjon på 328 GWh. Manndalselva er varig vernet.

E 6 slynger seg langs strandkanten gjennom hele kommunen. Fylkesveien opp Manndalen og Kåfjorddalen. Fra Olderdalen går ferge over Lyngenfjorden til Lyngseidet (Rv. 91) som gir korteste vei til Tromsø.

Kommunen svarer til Kåfjord sogn og prestegjeld, Lyngen prosti i Nord-Hålogaland bispedømme, tilhører Lyngen lensmannsdistrikt i Troms politidistrikt og hører under Nord-Troms tingrett.

Ved Birtavarre ble det 1898–1919 utvunnet kobber med smelteverk ved Ankerlia i Kåfjorddalen. Manndalen er særlig kjent for den særpregede sjøsamiske husflidstradisjonen greneveving. Manndalen var den sørligste bebyggelsen som ble evakuert og brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms 1944. I Birtavarre ligger restaurerte fjærabuer (sjøbuer) og en sjøsamisk gård, Holmenes, trolig fra midten av 1800-tallet. På gården finnes spor etter eldre gammetufter. Kystfort fra den annen verdenskrig på Storbakken ved Djupvik.

Kulturfestivalen Riddu Riđđu arrangeres her hvert år (første gang 1991). Festivalen har fra starten av hatt særlig vekt på samisk kultur, men inviterer også kunstnere og artister fra andre urbefolkninger.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv rokk mot en rød bakgrunn; gjenspeiler husflid og tradisjon.

Navnet Kåfjord er trolig av norrønt Kofafjǫrðr, dannet av kofi, 'kove, lite rom'; 'trangt, innelukket landskap'. Det samiske navnet Gáivuotna består av leddet Gái- med uviss opprinnelse og vuotna, 'fjord'.

• Gáivuotna/Kåfjord kommunes nettsider

• Anbefalt litteratur