Sort-hvitt fotografi
Amerikanske soldater med bajonetter klatrer over en forsvarsstilling i Frankrike i 1918. Første verdenskrig er ansett som en av de dødeligste konflikter i nyere tid. Det totale antall drepte soldater og sivile er anslått til nærmere 18 millioner.
Amerikanske soldater
Av /Ap, Scanpix.
Sort-hvitt fotografi av soldater og hester i et utbombet landskap, med kun noen forbrente trestammer som står igjen.
Britiske ammunisjonsvogner passerer Delville-skogen i utkanten av Somme 17. desember 1916. Slaget ved Somme juni–november 1916 var et av de blodigste under krigen. Første verdenskrig er ansett som en av de dødeligste konflikter i nyere tid. Det totale antall drepte soldater og sivile er anslått til nærmere 18 millioner.
Delville
Av /Topfoto, Scanpix.

Viktige hendelser

28. juni 1914

Den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru myrdes i Sarajevo

23. juli 1914

Østerrike-Ungarns ultimatum til Serbia

28. juli 1914

Østerrike-Ungarn erklærer Serbia krig

29.–30. juli 1914

Russisk mobilisering

1. august 1914

Tyskland mobiliserer og erklærer Russland krig

3. august 1914

Tyskland erklærer Frankrike krig

4. august 1914

Storbritannia erklærer Tyskland krig

23. august 1914

Japan erklærer Tyskland krig

26.-30. august 1914

Slaget ved Tannenberg

Første halvdel av september

Slaget ved Marne

1. november 1914

Tyrkia erklærer Storbritannia krig

1915

Serbia besettes. Angrepet på Gallipoli (februar 1915–januar 1916)

23. mai 1915

Italia erklærer Østerrike-Ungarn krig

14. oktober 1915

Bulgaria erklærer ententen krig

1916

Allmenn verneplikt innføres i Storbritannia. Slaget ved Verdun. Slaget ved Somme

31. mai–1. juni 1916

Jyllandsslaget

27. august 1916

Romania erklærer Østerrike-Ungarn krig og besettes av tyskerne

31. januar 1917

Tyskland erklærer uinnskrenket ubåtkrig

11. mars 1917

Britene erobrer Bagdad

Mars 1917

Den russiske revolusjonen

6. april 1917

USA inn i krigen på ententens side

August 1917

Kina erklærer sentralmaktene krig

November 1917

Bolsjevikenes revolusjon i Russland

9. desember 1917

General Allenby erobrer Jerusalem

8. januar 1918

President Wilson legger frem sine «14 punkter»

3. mars 1918

Freden i Brest-Litovsk mellom Tyskland og Sovjet-Russland

21. mars 1918

Starten på den tyske våroffensiven på Vestfronten

8. august 1918

Starten på de alliertes offensiv, kalt «Hundredagersoffensiven»

29. september 1918

Bulgarsk våpenhvile

30. oktober 1918

Tyrkisk våpenhvile

3. november 1918

Østerriksk-Ungarsk våpenhvile

9. november 1918

Republikken utropes i Tyskland

10. november 1918

Vilhelm 2 drar i eksil

11. november 1918

Våpenstillstand mellom Tyskland og ententen

18. januar 1919

Fredskonferansen åpnes i Versailles

28. juni 1919

Tyskland undertegner Versaillesfreden

10. september 1919

Freden med Østerrike undertegnes i Saint-Germain

27. november 1919

Freden med Bulgaria undertegnes i Neuilly

4. juni 1920

Freden med Ungarn undertegnes i Trianon

10. august 1920

Fredsavtale med Tyrkia i Sévres (ikke ratifisert)

24. juli 1923

Fredsavtale med Tyrkia i Lausanne

Første verdenskrig var en verdensomspennende storkrig med utgangspunkt i Europa som varte fra 1914 til 1918.

To allianser stod mot hverandre i krigen. På den ene siden var Frankrike, Russland og Storbritannia, og fra 1917 USA, de sentrale aktørene. Denne alliansen ble kalt ententemaktene eller de allierte. På den andre siden var det Tyskland, Østerrike-Ungarn og fra høsten 1914 Det osmanske riket. Denne alliansen ble kalt sentralmaktene eller trippelalliansen.

Første verdenskrig er ansett som en av de dødeligste konflikter i nyere tid. Det totale antall drepte soldater og sivile er anslått til nærmere 18 millioner. Flere teknologiske nyvinninger som fly, ubåter, stridsvogner og giftgass ble tatt i bruk, og bidro til å gjøre den første globale og moderne industrielle krig så dødelig.

Første verdenskrig foregikk i all hovedsak på det europeiske kontinent, men krigen og dens konsekvenser spredte seg også til Midtøsten, Afrika, deler av Asia og verdenshavene. Mens kampene på den europeiske østfronten var preget av stor bevegelighet, utviklet krigen i vest seg raskt til en stillingskrig. Allerede i løpet av krigens første år ble provisoriske skyttergraver bygget langs fronten, og etter hvert strakk de seg fra Den engelske kanal til den sveitsiske grensen.

Det var først etter USAs inntreden i krigen at de allierte kunne gjennomføre en serie vellykkede offensiver sommeren og høsten 1918. Den allierte fremgangen på slagmarken sammenfalt med intern uro i Tyskland, og 11. november 1918 ble det undertegnet en våpenstillstandsavtale mellom de to alliansene.

I 1919 ble det inngått en fredsavtale mellom de allierte og det beseirede Tyskland. Avtalen er senere kjent som Versaillestraktaten. Den la ansvaret for utbruddet av krigen på Tyskland, i den såkalte krigsskyldsparagrafen, og landet ble tvunget til å utbetale store summer i krigsskadeerstatning til sine motstandere. I tillegg måtte landet tilbakeføre grenseområdene Alsace-Lorraine (tysk Elsass-Lothringen) til Frankrike samt oppgi flere av sine kolonier i Afrika og Asia.

Første verdenskrig førte med seg vidtrekkende politiske, økonomiske og kulturelle konsekvenser for både Europa og resten av verden. De fire keiserdømmene Russland, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket kollapset til dels som en konsekvens av krigen. I kjølvannet av krigen ble et knippe nye stater etablert samtidig som nye nasjonale og etniske konflikter, revolusjoner og kriger oppstod i både Europa og rundt om i verden.

Krigen medvirket til at flere ekstreme politiske ideologier som fascisme, nazisme, kommunisme og militant islamisme fikk sitt gjennombrudd. Fremveksten av disse nye ideologiene kan til dels forklares i en søken etter svar på hvordan en ny storkrig kunne forhindres og hvordan en ny, og ofte utopisk, verden skulle bygges for å hindre en tilsvarende katastrofe.

Første verdenskrig markerte et veiskille i europeisk og vestlig historie, en urkatastrofe som fremdeles preger dagens samfunn. Generasjonen som vokste opp under krigen er i enkelte sammenhenger blitt kalt for «den tapte generasjon». For dem var krigen en hendelse som hadde fratatt dem en uskyld og en ungdomstid, en tapt verden. Begrepet er først og fremst gjort kjent innenfor skjønnlitteraturen av forfattere som Ernest Hemingway og Erich Maria Remarque samt diktere som Wilfred Owen og Rupert Brooke.

Sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria, Det osmanske riket) er markert med grønn farge, ententemaktene (Frankrike, Portugal, Italia, Storbritannia, Russland, Marokko, Algerie, Egypt med flere) med rød. Nøytrale land (Spania, Sveits, Danmark, Norge, Sverige med flere) i gult.
Kart over Europa og Midtøsten under første verdenskrig.
kart
Av /Store norske leksikon.

De krigførende landene

Første verdenskrig

Verdenskart med de krigførende statene under første verdenskrig. Trippelententen/ententemaktene med tilsluttede stater (de allierte) i grønt, og sentralmaktene i gult. Nøytrale stater i grått.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Samtlige av verdens stormakter ble trukket med i konflikten i løpet av de fem krigsårene, men også mange mindre stater ble direkte berørt av krigen. På den ene siden var sentralmaktene, som ved krigsutbruddet bestod av de to alliansepartnerne Tyskland og Østerrike-Ungarn, og senere med Det osmanske riket (fra november 1914) og Bulgaria (fra oktober 1915).

På den andre siden stod en – i utgangspunktet – løs koalisjon, ofte omtalt som Ententemaktene, Ententen eller de allierte. Kjernen i denne sammenslutningen var de tre europeiske stormaktene Russland, Frankrike og Storbritannia, i tillegg til Serbia, Belgia, Montenegro og Japan som alle sluttet seg til alliansen i løpet av krigens første måneder. Etter hvert kom også andre europeiske stater med i koalisjonen, som Italia (fra mai 1915), Portugal (fra mars 1916), Romania (fra august 1916) og Hellas (fra november 1916).

USA fulgte lenge en nøytralitetslinje og stod utenfor krigen frem til april 1917, men gikk da med på de alliertes side. Dette året gikk også Siam (nå Thailand), Kina, Brasil og en rekke andre latinamerikanske stater inn i krigen på alliert side. En av de siste statene som erklærte krig mot Tyskland var Honduras i juli 1918.

Storbritannias inntreden i krigen betydde også, de facto, at landets oversjøiske besittelser og dominions kom med på Ententemaktens side i 1914. Dermed ble de selvstyrte statene Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika, i tillegg til britisk kontrollerte områder som India og Egypt, trukket med i krigen. Det samme var tilfelle for britiske, franske og belgiske kolonier og besittelser i Afrika og Asia.

Krigens årsaker

Princip, til høyre i bildet, skyter mot Franz Ferdinand og kona Sofie, som sitter i en hestevogn i midten av bildet. Til venstre i bildet styrter to soldater med gevær mot hestevogna.
Skuddene i Sarajevo: Tegningen viser Gavrilo Princip skyte mot Franz Ferdinand 28. juni 1914. Tegnet av Achille Beltrame, og publisert på førstesiden av den italienske avisen Domenica del Corriere 12. juli 1914.
Av /Domenica del Corriere.

Drapet på den østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand og hans hustru Sophie i Sarajevo 28. juni 1914 var den utløsende årsak til Julikrisen og utbruddet av første verdenskrig (se Skuddene i Sarajevo), men krigen hadde flere og mer komplekse bakenforliggende årsaker. Disse hadde sitt utspring i politiske, territorielle og økonomiske konflikter mellom Europas stormakter i tiårene før 1914.

Fremveksten av fenomener som militarisme, imperialisme og nasjonalisme har også blitt trukket frem som mer dyptliggende strukturelle forklaringer på utbruddet av krigen. Samlet sett utfordret disse ulike kreftene den internasjonale orden og tanken om en maktbalanse, som var blitt etablert gjennom internasjonale avtaler og konferanser som Wienerkongressen i 1814–1815.

Et hovedtrekk ved 1800-tallets europeiske konsert, det utenrikspolitiske samarbeidet, var de mange skiftende sammenslutninger mellom stormaktene, noe som medførte at stater ofte byttet alliansepartnere. På den måten bevarte man en balanse og unngikk at én makt ble for dominerende. Dette endret seg imidlertid i tiden frem til 1914 da systemet gradvis ble erstattet med to fastlåste maktblokker som stod mot hverandre.

Allianser

Trippelalliansen

Sort-hvitt fotografi av Paul von Hindenburg, keiser Vilhelm 2 og Erich Ludendorff. De tre mennene er kledd i militære uniformer og ser ned på et kart som ligger på et bord foran dem.

Tre av hovedpersonene i den tyske militærledelsen, fra venstre: Paul von Hindenburg, keiser Vilhelm 2. og Erich Ludendorff.

Paul von Hindenburg, keiser Vilhelm 2. og Erich Ludendorff
Kunnskapsforlaget.

Den eldste av de to blokkene var i utgangspunktet et defensivt forsvarsforbund (Zweibund) fra 1879 mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette ble til Trippelalliansen i 1882 da Italia ble medlem.

Fra opprettelsen av det tyske keiserriket i 1871 hadde Tyskland søkt både å forsvare og å befeste sin posisjon i Europa og verden på en måte som stod i samsvar med landets økonomiske og militære styrke. Samtidig fryktet Tyskland fransk revansjisme for nederlaget i den fransk-tyske krigen i 1870 og var urolige for en allianse mellom Russland og Frankrike. Det siste ville innebære at Tyskland i en fremtidig krig ville bli tvunget til å utkjempe en tofrontskrig i vest og øst. Derfor forsøkte tyske ledere som Otto von Bismarck å motarbeide en russisk-fransk allianse.

For alliansepartner Østerrike-Ungarn var opprettholdelsen av rikets eksistens en hovedbegrunnelse for samarbeidet med Tyskland. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var etnisk og kulturelt mangfoldig. Fremveksten av nasjonalisme og nasjonalistiske bevegelser med uavhengighetskrav, særlig blant de slaviske folkegruppene, førte til at myndighetene følte seg truet. Denne veksten i nasjonalistbevegelser medførte også et anspent forhold til flere nabostater som Serbia, Italia og Romania.

Forholdet mellom Østerrike-Ungarn og alliansepartner Italia var i hele perioden ytterst anstrengt da sistnevnte gjorde krav på italiensk-befolkede områder i blant annet Tirol og Istria (se irredentisme). For Italia var det å få aksept for landets stormaktsambisjoner i Middelhavet og i Afrika en hovedgrunn til at de gikk inn i alliansen i 1882.

Trippelententen

Sort-hvitt fotografi av de fire mennene. Alle har på seg militære uniformer og ser inn i kameraet.

Fire av ententemaktenes generaler, fra venstre: Philippe Pétain, Douglas Haig, Ferdinand Foch og John Joseph Pershing.

Philippe Pétain, Douglas Haig, Ferdinand Foch og John Joseph Pershing
Av /Store norske leksikon.

På den andre siden stod det som ble omtalt som Trippelententen. I utgangspunktet var dette en mye løsere allianse enn Trippelalliansen. Bakgrunnen for ententen var en fransk-russisk militærallianse fra 1892–1894, som var med på å formalisere de mange økonomiske og kulturelle bånd som hadde vokst frem mellom de to landene på 1880-tallet. Et hemmelig avtalepunkt fastslo at dersom en av de to statene ble angrepet av et medlem fra Trippelalliansen, skulle den andre gå til angrep på dette landet.

For Frankrike var trusselen fra et samlet Tyskland en hovedmotivasjon, noe som ble forsterket av landets ydmykende nederlag i den fransk-tyske krig i 1870–1871 og tapet av Alsace-Lorraine. For Russland var både landets nasjonale, ideologiske og strategiske interesser på Balkan, der det kom i motsetningsforhold til Tyskland og Østerrike-Ungarn, en viktig årsak til et tettere samarbeid med Frankrike. En stadig svakere osmansk tilstedeværelse på Balkan gjorde at Russland øynet håp om å styrke sin kontroll i området, og særlig rundt Svartehavet som i flere generasjoner hadde vært et strategisk mål.

Storbritannia stod lenge utenfor det europeiske alliansesystemet og fulgte en utenrikspolitikk av «splendid isolation». I kraft av å være verdens mektigste stat mente britene at de kunne følge en alliansefri linje. Til tross for dette fantes det også sterke krefter i landet som ønsket en allianse med enten Tyskland eller Frankrike. Storbritannias mange oversjøiske besittelser, dominerende finansielle posisjon og kontroll med verdenshandelen, brakte imidlertid landet i konflikt med flere av de europeiske stormakter i tiårene før utbruddet av krigen.

Frankrikes stadig voksende kolonirike i Afrika og deler av Asia mot slutten av 1800-tallet førte til flere konflikter med Storbritannia. De to stormaktene var nær ved å havne i krig med hverandre en rekke ganger. Etter Fashoda-konflikten i 1898 klarte man imidlertid å komme frem til en viss enighet, og en avtale mellom de to landene ble undertegnet i 1904. Denne entente cordiale («hjertelig forståelse») var i utgangspunktet ingen militærallianse, men var tenkt å løse en rekke konflikter knyttet til de to staters kolonier i Afrika.

I Asia støtte også britiske interesser i Afghanistan og Iran sammen med russiske ambisjoner. Etter Russlands nederlag i den russisk-japanske krig i 1904–1905 inngikk imidlertid russerne en avtale med Storbritannia i 1907. Avtalen var, som den britisk-franske, i utgangspunktet ikke militær, men ment å avklare forholdet mellom de to statene i denne delen av verden.

Stormaktsrivalisering

Tegning av keiser Franz Joseph, den bulgarske fyrsten Ferdinand og den osmanske sultaten Abdul Hamid. De tre mennene står oppå et stort kart over Balkan som er sydd sammen som et teppe. Franz Joseph og Ferdinand river opp tøyfiller det står Bosnia-Hercegovina og Bulgaria på fra kartet. Sultanen slår med armene i kors og ser ned i bakken på Det osmanske riket, som nettopp er blitt mye mindre.
Balkan hadde i en lengre periode vært ansett som Europas urolige hjørne. Fremveksten av nasjonalistbevegelser og Det osmanske rikets sviktende kontroll førte med seg en serie konflikter og uroligheter både innad i og mellom stater. I 1908 erklærte Bulgaria selvstendighet fra Tyrkia. Samme år ble Bosnia-Hercegovina annektert av Østerrike-Ungarn. Annekteringen førte til store protester fra serberne, og en internasjonal krise
Bildet er en illustrasjon fra det franske magasinet Le Petit Journal, og viser hvordan keiser Franz Joseph (til venstre) river til seg Bosnia-Hercegovina, og den bulgarske fyrsten Ferdinand (i midten) erklærer seg som konge av et uavhengig Bulgaria, mens den osmanske sultanen Abdul Hamid står og ser på mens han mister store deler av riket sitt.
Av .

I årene før 1914 var det flere konfrontasjoner mellom medlemmer av de to alliansene både i Afrika (Marokkokrisene i 1905 og 1911) og på Balkan (striden om Bosnia og Hercegovina i 1908 og de to Balkankrigene i 1912–1913). Manglende støtte fra alliansepartnere, fravær av forberedelser for krig og forhandlinger bidro sterkt til å forhindre en storkrig. Men selv om det lyktes å begrense konsekvensene av disse konfliktene, forsvant ikke de underliggende spenningene mellom de rivaliserende stormaktene.

Under begge Marokkokrisene (1905 og 1911) forsøkte Tyskland, som hadde ambisjoner om å skaffe seg flere kolonier, både å teste styrken i den nylig etablerte britisk-franske entente cordiale – samt å gjøre krav på landområder i Afrika. Utgangspunktet for konflikten var Wilhelm IIs besøk til Marokko i 1905 og hans støtte til marokkansk uavhengighet samt tyske krav på franske kolonier. Ingen av de tyske fremstøtene førte frem, og landet led nederlag både i 1905 og 1911. Dette skyldtes delvis manglende støtte fra alliansepartner Østerrike-Ungarn, men primært at Tyskland ikke var i stand til å utfordre den overlegne britiske marinen.

Konfrontasjonene overfor Marokko markerte derfor startskuddet på en tysk marineopprustning som raskt utviklet seg til et kappløp med britene, som på sin side ikke frivillig ville oppgi sitt overtak. Det anglo-tyske marinekappløpet foregikk i full offentlighet og med stor folkelig støtte i begge land. Det fremste resultatet av Marokkokrisene og marinekappløpet var at britenes løse bånd til Frankrike og Russland ble stadig mer formaliserte og tette.

Balkan hadde i en lengre periode vært ansett som Europas urolige hjørne. Fremveksten av nasjonalistbevegelser og Det osmanske rikets sviktende kontroll førte med seg en serie konflikter og uroligheter både innad i og mellom stater. Samtidig var andre europeiske stormakter interessert i å øke sin innflytelse i området. Serbia var en av de statene som hadde vokst frem i kjølvannet av den osmanske retrett og var tradisjonelt blitt støttet av Russland – et slavisk broderfolk.

Et ekspansjonistisk Serbia søkte å forene Balkans slaviske folkegrupper i et Stor-Serbia og hadde styrket sin stilling under Balkankrigene. Dette hadde ført landet på kollisjonskurs med Østerrike-Ungarn, som kontrollerte områder med slavisk befolkning. Forholdet mellom de to statene ble ikke bedre av at serbiske myndigheter i hemmelighet støttet bosnisk-serbiske grupper i Bosnia, som var kontrollert av Østerrike-Ungarn. I Østerrike-Ungarn var det derfor stadig flere, særlig blant de militære, som mente at man måtte ta et oppgjør med Serbia.

Etter å ha vært unnvikende under Balkankrigen i 1913, var Russland fast bestemt på å støtte Serbia dersom landet kom i krig med Østerrike-Ungarn. Et eventuelt serbisk nederlag ville utradere russisk innflytelse på Balkan, og dessuten krevde den russiske opinionen at man måtte støtte sine slaviske blodsbrødre.

Frankrike på sin side ga store lån til Serbia og Russland, og lovet underhånden fransk støtte til russerne dersom de kom i krig med Østerrike-Ungarn. For Frankrike, som mente at tysk aggresjon bare kunne stanses gjennom å vise en fast, felles front, var det dessuten viktig å vise at man mente alvor med alliansen med Russland. Og kom det til krig med Tyskland, ville Frankrike få sjansen til å revansjere seg og gjenerobre Alsace-Lorraine.

Krigsutbruddet

 Ordre de mobilisation
Fransk mobiliseringsordre, 2. august 1914.
Av /Bibliothèque nationale de France.
Lisens: CCO 1.0
Sort-hvitt foto av Vinterpalasset i St. Petersburg. Keiseren kan så vidt skimtes på en balkong.

Keiser Nikolaj 2. av Russland erklærer krig mot Tyskland fra balkongen i Vinterpalasset 2. august 1914.

Den 28. juni 1914 ble den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru Sophie skutt og drept da de besøkte den bosniske provinshovedstaden Sarajevo. Attentatet ble utført av den bosnisk-serbiske Gavrilo Princip, som hadde forbindelser til den serbiske terroristorganisasjonen Den svarte hånd. Attentatet mot tronarvingen skulle bli kjent som «Skuddene i Sarajevo» og markerte starten på en storpolitisk krise.

Sommeren 1914 utviklet denne seg til den såkalte Julikrisen. Østerrike-Ungarn ønsket å bruke attentatet på Franz Ferdinand til å ta et oppgjør med Serbia. De mente at serbiske myndigheter var involvert i både planleggingen og gjennomføringen av attentatet og sendte landet et ultimatum med vidtgående krav. Serbia godtok de fleste av kravene, men ikke alle. Østerrike-Ungarn, som hadde Tysklands støtte, erklærte etter dette Serbia krig 28. juli 1914.

Flere europeiske statsledere trodde det var mulig å begrense konflikten, men det eksisterende nettverk av allianser og avtaler som stormaktene hadde inngått, tvang dem til å oppfylle sine allianseforpliktelser. Samtidig grep de europeiske militærledelser inn i den politiske beslutningsprosessen og krevde full militær mobilisering.

Russland ga sin støtte til Serbia, og tsar Nikolaj 2 beordret mobilisering. Da russerne ikke imøtekom en tysk anmodning om å stoppe mobiliseringen, begynte Tyskland sine krigsforberedelser. 1. august erklærte Tyskland Russland krig. To dager senere, 3. august, erklærte de krig mot Frankrike, som hadde støttet sin alliansepartner Russland under hele krisen.

Storbritannia var formelt ikke tilknyttet noen av alliansesystemene og søkte lenge en fredelig løsning. Den britiske regjering og opinion var delt i synet på krig, men situasjonen endret seg da tyskerne under gjennomføringen av sitt angrep på Frankrike, Schlieffenplanen, også krenket Belgias nøytralitet. Motiveringen ble funnet i Londonavtalen fra 1839, som var undertegnet av Europas stormakter og ment å sikre Belgias status som nøytral. Storbritannia stilte Tyskland et ultimatum, men da det ikke forelå noe svar innen tidsfristen, erklærte Storbritannia Tyskland krig natten mellom 4. og 5. august.

Krigens gang

Den første verdenskrig

Tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig rammet også Norge. Bildet viser bergensbåten D/S Consul Person i ferd med å synke etter å ha blitt truffet av en tysk torpedo. Båten gikk med malm på Storbritannia.

Av /KF-arkiv ※.
Tyske soldater i togvogn

Foto av tyske soldater på vei til fronten i 1914. På vogna står det blant annet «Tur til Paris» og «Ser deg senere på Boulevarden». I starten trodde alle at krigen ville bli kortvarig.

Året 1914: Illusjonene om en kortvarig krig

En av forklaringene på at politikere og militære handlet som de gjorde i 1914, var troen på at krigen ville bli blodig, men kortvarig. «Hjem til jul», var et av slagordene som gjenlød i de europeiske hovedstedene sensommeren 1914. En rask mobilisering av nasjonens militære styrker samt en offensiv vilje til å vinne («spirit of the offensive»), skulle sørge for at krigen raskt kunne sluttføres. Det var få som kunne forestille seg den moderne krigen, preget av industrisamfunnet med massehærer og ny teknologi.

Tanken om en hurtig avgjørelse på krigen var lagt til grunn for de tyske krigsplaner ved utbruddet. Tyskland fryktet at landet kunne bli tvunget til å utkjempe en tofrontskrig, og den tyske militære strategi var basert på en offensiv først mot Frankrike, så mot Russland. Tanken var å kunne dra fordeler av de indre linjer i Tyskland ved å utnytte jernbanenettet til hurtige troppeoverføringer mellom vest og øst.

Den såkalte Schlieffenplanen gikk ut på at hovedtyngden av den tyske militærmakt først skulle settes inn for å beseire Frankrike. Deretter skulle den flyttes raskt over til øst og Russland. Tyskerne regnet med at den russiske mobiliseringen og fremrykningen ville være langsom. Derfor skulle forsvaret mot Russland ha et defensivt preg fram til Frankrike var beseiret. I vest skulle seieren mot Frankrike sikres gjennom en tysk innmarsj i det nordlige Frankrike og det nøytrale Belgia. Slik skulle den tyske fremrykningen fungere som en svingdør som omringet den franske hær og presset den mot grensen til Sveits.

Den tyske planen lyktes nesten. Under ledelse av general Helmuth von Moltke angrep tyskerne i vest med 78 divisjoner. Mot dette stod 72 franske divisjoner, seks belgiske og et britisk ekspedisjonskorps på fem divisjoner. Da tyskerne rykket inn i Belgia og Nord-Frankrike, måtte de allierte vike. De alliertes stilling ble ytterligere svekket etter et feilslått fransk angrep mot Tyskland i sørøst, den såkalte Plan XVII, som ble slått tilbake av tyske styrker.

I slutten av august stod tyske avdelinger cirka 50 kilometer fra Paris, men nå ble det klart at de tyske planleggerne hadde undervurdert de praktiske og logistiske problemene ved en invasjon. Forsyningslinjer ble stadig lengre, og kommunikasjonen mellom de tyske armeer og ledelsen var dårlig. General Helmuth von Moltke foretok en rekke omdisponeringer av styrkene som svekket den tyske høyreflanken. Samtidig rykket russerne hurtigere frem i Øst-Preussen enn ventet.

Det som til slutt satte en stopper for Schlieffenplanen, var en fransk-britisk motoffensiv langs elven Marne (Slaget ved Marne) i september 1914, ofte omtalt som «miraklet ved Marne». Under ledelse av den franske øverstbefalende general Joseph Joffre ble det tyske forsøket på å erobre Paris stanset.

Konsekvensen var at den tyske fremmarsjen delvis stoppet opp, og delvis endret retning. Von Moltke valgte å sende den tyske offensiven mot nordvest og kysten for å erobre de franske havnebyene. Under det som senere er kjent som kappløpet mot havet (Race to the sea), forsøkte både den tyske hær og de allierte å komme rundt hverandres flanker i et forsøk på å falle motstanderen i ryggen.

I denne fasen av krigen var styrkene på vestfronten fremdeles i bevegelse. Men etter det første slaget ved den belgiske byen Ieper (fransk Ypres, tysk Ypern) mot slutten av november 1914, begynte begge sider å grave seg ned i de første provisoriske skyttergravene langs hele frontlinjen. Krigen gikk over til å bli en stillingskrig.

På østfronten var situasjonen en annen. I øst rykket tyske avdelinger hurtig frem under ledelse av general Paul von Hindenburg og hans stabssjef general Erich Ludendorff. To russiske armeer ble slått i to store slag ved Tannenberg og De masuriske sjøer. Forbundsfellen Østerrike-Ungarn hadde en viss suksess mot russerne i startfasen, men så fulgte en russisk motoffensiv og innmarsj i Galicja.

Østerrike-Ungarn møtte også vanskeligheter under sitt angrep på Serbia. Selv om de serbiske styrkene var klart underlegne sin mektige motstander, var flertallet av de serbiske soldatene erfarne krigere fra de nylig avsluttede Balkankrigene. I tillegg var deler av den østerrikske invasjonsplanen gjort kjent for den serbiske militærledelse gjennom deres russiske allierte. Dette førte til en begrenset fremgang for den østerrikske invasjonen av Serbia. I desember var serbiske styrker i stand til å gjenerobre landets hovedstad Beograd på grensen mellom de to landene.

Fra europeisk storkrig til verdenskrig

Gallipoli
Mustafa Kemal (Atatürk) ved skyttergravene i Gallipoli, 1915.

Selv om krigen hadde sitt utgangspunkt i Europa, og med de europeiske stormaktene som sentrale aktører, ble den raskt en verdensomspennende konflikt. De første utenomeuropeiske statene ble trukket med allerede i august 1914 da de oversjøiske besittelsene til Storbritannia, Belgia, Tyskland og Frankrike fulgte sine moderland inn i krigen.

Det var også de europeiske besittelsene som var utgangspunkt for flere stridigheter i løpet av krigsårene. Allerede i slutten av august 1914 okkuperte styrker fra New Zealand tysk Samoa med støtte av australske og franske marinefartøy. Australia gikk til angrep på tysk Ny-Guinea i september og landsatte en styrke for å okkupere øya.

Høsten samme år beleiret og inntok en britisk-japansk styrke den tyske kolonien Tsingtau i Kina. Den kinesiske havnebyen var viktig for tyske krigsskip, og byen støttet også de tyske koloniene i Stillehavet. Det var blant annet herfra at det tyske krigsskipet SMS Emden i september 1914 gjennomførte flere tokt mot britiske mål og bombarderte blant annet Madras i India. I oktober utkjempet Emden et større slag med franske og russiske krigsskip ved Malakkastredet før den australske krysseren HMAS Sydney satte en stopper for skipets herjinger i slaget ved Kokosøyene 9. november.

Det osmanske rikets allianse med sentralmaktene fra høsten 1914 brakte krigen til Midtøsten. I Egypt, som var under britisk kontroll, etablerte Storbritannia flere treningsleirer for australske, newzealandske og britiske avdelinger. Britene fryktet også at osmanske styrker skulle true deres kontroll over Suezkanalen.

Med begrenset fremgang på vestfronten søkte de allierte etter nye strategier og muligheter utenfor Europa. På alliert siden var det flere, blant andre den britiske marineminister Winston Churchill, som ivret for en alliert invasjon av den tyrkiske halvøya Gallipoli i det østlige Middelhavet. Målet var å erobre Konstantinopel, beseire Det osmanske riket og avlaste russerne. En alliert landgang på Gallipoli var ment å skaffe kontroll over Dardanellene og sikre fri forbindelse med Svartehavet og Russland. En større alliert styrke bestående av australske, newzealandske, britiske og franske tropper ble satt i land 25. april. Dårlig planlegging, manglende oversikt over fiendens styrker – samt velorganisert motstand under ledelse av blant andre en ung Mustafa Kemal, påførte den allierte invasjonsstyrken store tap (se Gallipolifelttoget).

Et nytt britisk landgangsforsøk ved Suvla i august gjorde ikke situasjonen bedre, og kampene utviklet seg til en stillingskrig. Den allierte situasjonen ble etter hvert uutholdelig, og fra slutten av november til slutten av desember 1915 ble antall soldater gradvis redusert. Den feilslåtte landgangen på Gallipoli fikk både militære og politiske konsekvenser i Storbritannia. Den øverste sjefen for ekspedisjonen, general sir Ian Hamilton (1853–1947), ble avsatt i oktober, og Churchill ble tvunget til å gå av som marineminister.

I løpet av krigen sikret de allierte, med hovedsakelig britiske styrker, kontrollen over Iran, Irak og Palestina. Gaza og Jerusalem ble inntatt i 1917. Den allierte fremgangen var delvis basert på arabisk misnøye med Det osmanske riket. Fra 1916 og frem til krigens slutt stilte flere arabiske ledere seg i spissen for et opprør og samarbeidet med blant andre den britiske offiseren Thomas Edward Lawrence.

Få dager etter krigserklæringene i Europa gikk Frankrike og Storbritannia til angrep på de tyske koloniene i Togoland og Kamerun. I løpet av krigen drev tyske styrker i Tysk Øst-Afrika (Tanganyika, Rwanda og Burundi) under ledelse av Paul von Lettow-Vorbeck en utstrakt gerilja-inspirert krig mot en felles alliert styrke bestående av britiske, franske og belgiske soldater. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i både antall soldater og utstyr. De ble likevel ansett som viktige ettersom de tvang de allierte til å sette inn soldater og utstyr som ellers kunne ha blitt brukt på vestfronten. Alle de europeiske statene som kjempet i Afrika innrullerte store avdelinger med lokale (askari) soldater i sine hærer.

Skyttergravskrigen i vest

Soldater ved Somme
Fotografi av en gruppe soldater fra Royal Irish Rifles i en grøft under slaget ved Somme. Datoen er antatt å være 1. juli 1916, den første dagen ved Somme, og enheten er muligens 1. bataljon Royal Irish Rifles (25. Brigade, 8. divisjon).
Av /Imperial War Museums.

I Europa gravde millionhærene seg ned, og frontene ble kjennetegnet av milevis med skyttergraver. I starten av krigen hadde defensive våpen som maskingevær overtaket da angrepsvåpen som artilleri ennå manglet gjennombruddskraft til å bryte gjennom forsvarstillinger. Andre nyvinninger som fly og stridsvogner ble i krigens første år kun brukt med begrenset fremgang. Dette skulle endre seg i løpet av krigens gang, og fra et militært perspektiv kan krigen i 1914 og 1918 ansees som to veldig ulike kriger.

Både de allierte og sentralmaktene forsøkte flere nye strategier for å bryte den fastlåste situasjonen. I slutten av april 1915 brukte tyske avdelinger klorgass for første gang da de forsøkte å erobre Ieper – under det som er kjent som det andre slaget om Ieper. Tidlig om morgenen 22. april ble nærmere 6000 gassbeholdere åpnet, og en svak vind blåste gasskyen mot de franske skyttergravene som var bemannet med marokkanske og algeriske kolonitropper.

Det tyske gassvåpenet var utviklet av den tyske kjemikeren Fritz Haber, som selv var til stede under de siste forberedelsene til angrepet. Det tyske gassangrepet skapte umiddelbart kaos og panikk i de franske linjer, men etter litt tid klarte kanadiske og andre allierte styrker å gjenopprette forsvarslinjen.

De tyske styrkene brukte gass ved flere angrep i og rundt Ieper, men med begrenset fremgang. I september samme år brukte også britene gass ved slaget om Loos nordvest i Frankrike, uten at de klarte å utnytte fordelene dette ga dem. Ulike former for giftgass ble brukt av begge sider i de kommende krigsårene og voldte store skader.

Masseslagenes år

Britiske soldater ved Somme i 1916

Fotografi av infanteri under de store slagene på vestfronten i 1916. Hundretusener ble meid ned under stormangrep mot mitraljøseild.

Året 1916 ble preget av store masseslag på vest- og østfronten der begge parter siktet mot et gjennombrudd. Bruken av stadig mer og større artilleri, samt konsentrasjonen av stadig større formasjoner med soldater, ble en utbredt strategi på begge sider av fronten.

Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn hadde innsett at å gjennomføre angrep i åpent terreng var vanskelig og kostbart. I februar 1916 hadde tyskerne derfor bestemt seg for å angripe de franske forsvarslinjene ved byen Verdun. Planen var å konsentrere en større andel avdelinger på ett punkt og med solid understøttelse fra artilleri som skulle sprenge vei for de angripende avdelinger. Målet var ikke å innta selve Verdun, selv om det naturligvis ville være en fordel, men å tvinge franskmennene til å bruke alle sine ressurser til å forsvare området. Tanken var «å blø den franske hær hvit», som han uttrykte det.

De første tyske angrepene var suksessrike, og i løpet av få dager var frontlinjen presset flere kilometer fremover. Det ble kjempet spesielt hardt rundt en rekke franske forsvarsverker som lå på begge sider av elven Meuse. En av disse festningene var fortet Douaumont, som i dag er et nasjonalt minnesmerke. Det franske forsvaret av Verdun ble i februar overlatt til general Philippe Pétain, som omorganiserte forsvaret av hele frontavsnittet og sørget for å stanse den tyske fremrykningen.

Kampene ved Verdun kom imidlertid til å fortsette frem til utgangen av 1916. Da hadde mer enn to tredjedeler av den franske hæren deltatt i kampene her. Slaget medførte ufattelige tap: det samlede antall drepte og sårede soldater mellom februar og desember 1916 er blitt anslått til 750 000. På grunn av den intense artilleribeskytningen, og de ofte trøstesløse værforholdene, ble nærmere 130 000 franske og tyske soldater aldri funnet. Levningene deres ble stedt til hvile i en fellesgrav som ligger en knapp kilometer unna ruinene av det sønderskutte Douaumont-fortet.

På alliert side hadde man allerede høsten 1915 planlagt tre store offensiver i 1916, henholdsvis én fransk, én britisk og én russisk. Det tyske angrepet ved Verdun i februar førte til at den franske offensiven ble umulig å gjennomføre, men de to andre ble realisert i løpet av sommeren 1916.

Under ledelse av general Aleksej Brusilov igangsatte russiske styrker, med utgangspunkt i det som er dagens Ukraina, et større angrep mot den østerrikske frontlinjen 4. juni. Det russiske angrepet, senere kjent som Brusilov-offensiven, brøt gjennom fiendens forsvarslinjer og rykket hurtig frem. I løpet av offensivens fire første dager tok de russiske styrkene nærmere 200 000 østerrikske krigsfanger. Det russiske angrepet tvang tyskerne til å overføre store avdelinger fra fronten i Italia. I september var de russiske styrkene fremme ved Karpatene, men avdelingene var også utslitte og manglet forsyninger. Samtidig måtte Brusilov avse flere avdelinger til forsvaret av Romania, som var gått med i krigen på alliert side i august.

Romania var gått med i krigen delvis på grunn av den store russiske fremgangen, men også med et mål om å sikre seg kontrollen over områder i blant annet Transilvania, som da var en del av Østerrike-Ungarn. Den rumenske invasjonen fikk en begrenset fremgang og ble snart møtt av en motoffensiv fra sentralmaktene. Kampene i Romania fortsatte inn i 1917, og landet ble tvunget til å kapitulere. Romanias fall gjorde situasjonen for de allierte i Mellom-Europa ytterligere prekær. Høsten 1915 hadde østerrikske, tyske og bulgarske styrker invadert Serbia, og i januar 1916 var hele landet blitt okkupert av sentralmaktene.

Med den tyske offensiven ved Verdun, og sentralmaktenes fremgang i Serbia og Romania, var det kun den britiske offensiven ved Somme som stod igjen av de alliertes planlagte offensiver på vestfronten i 1916. Sir Douglas Haig, øverstkommanderende for den britiske ekspedisjonsstyrken, planla å angripe de tyske stillingene like nordøst for Albert ved elven Somme. I likhet med von Falkenhayn ved Verdun var Haig opptatt av å bruke konsentrert artilleriild til å bryte gjennom fiendens frontlinjer. I de bakre linjer hadde han derfor samlet over 1500 kanoner. Etter at artilleriet hadde gjort sitt, skulle 120 000 britiske infanterisoldater storme over ingenmannsland og ta seg gjennom den sønderskutte tyske frontlinjen.

Slaget om Somme startet 1. juli (senere kjent som Den første dagen ved Somme), men Haigs forhåpninger om et gjennombrudd ble ikke en realitet. I løpet av den første dagen ble 20 000 britiske soldater drept i et forsøk på å innta de tyske linjene. Kampene ved Somme foregikk helt frem til november. I september, under slaget ved Flers-Courcelette, brukte britene for første gang sitt nye våpensystem – stridsvognen. Effekten av stridsvognene var begrenset ettersom det kun dreide seg om et titalls vogner, samtidig som mekaniske problemer og vanskelig terreng hindret effektiv bruk.

Det er anslått at mer enn én million soldater ble drept eller såret under disse kampene. I ettertid er slaget ved Somme trukket fram som eksempel på det meningsløse ved krigføringen under første verdenskrig. Det store antall drepte og sårede soldater i disse masseslagene begynte å få sin innvirkning på de krigførende land. I løpet av de to første krigsårene hadde de britiske styrkene lidd enorme tap, med 140 000 drepte og over 300 000 sårede. Hele den britiske førkrigshæren var blitt utslettet.

I Storbritannia, som frem til 1916 ikke hadde verneplikt, var disse tapene blitt erstattet med frivillige fra krigsminister lord Horatio Herbert Kitcheners «New Army». De frivillige var ofte et resultat av lokale initiativ for å verve soldater. Byer, landsbyer, idrettsforeninger, universiteter og bedrifter dannet egne avdelinger, såkalte «pals battalions» eller kompisbataljoner. Tanken var at naboer, studievenner og arbeidskamerater med felles bakgrunn eller yrke, skulle tjenestegjøre sammen. I løpet av krigens første år hadde hundretusener blitt organisert i slike kompisbataljoner, og ved Somme fikk mange av dem sitt første og siste møte med krigen. En slik avdeling var Accrington Pals, rekruttert fra Accrington i Lancashire. I løpet av slagets første 20 minutter ble bataljonen revet i stykker. 585 av 700 ble enten drept eller såret.

De store tapene ved Somme og en kraftig nedgang i antall frivillige soldater var blant årsakene til at Storbritannia i 1916 innførte allmenn verneplikt. En tilsvarende avgjørelse ble gjort i Canada i 1917. Australia forble det eneste land som kun baserte sin krigsinnsats på frivillighet, selv om det ble avholdt to folkeavstemninger om innføring av verneplikt i løpet av krigen.

Også i Tyskland fikk masseslagene en direkte innvirkning på krigføringen. Mot slutten av 1916 gjennomførte den tyske militære ledelse en endring av sin strategi basert på erfaringene fra kampene på vestfronten i 1915 og 1916. For dem var det åpenbart at det å holde frontlinjen for enhver pris hadde medført store tap. Dernest hadde de sett hvor ødeleggende et konsentrert artilleriangrep kunne være og hvor lett det kunne føre til at fienden brøt gjennom fronten.

Den nye tyske strategien gikk ut på å etablere løsere forsvarsformasjoner. Samtidig satset man på å videreutvikle generalstabssjef von Falkenhayns strategi med å bygge ut de tyske forsvarslinjene i dybden. Dermed var det ikke lenger én linje som holdt fronten, men et nettverk av forsvarslinjer. For å oppnå dette siste innså den tyske ledelsen at man ble nødt til å bygge en serie forsterkede forsvarsposisjoner langs frontlinjen i vest. De fem posisjonene var Flandernstellung, som gikk fra den belgiske kysten til Passendale; Wotanstellung, som forsvarte Lille; Siegfriedstellung, som gikk sørover fra Arras; Hundingstellung, som lå nordøst for Verdun; og til sist Michelstellung, som skulle beskytte området sørøst for Verdun.

De allierte soldatene kalte alle disse forsvarsstillingene for Hindenburglinjen, oppkalt etter den tyske øverstkommanderende feltmarskalk Paul von Hindenburg som hadde avløst von Falkenhayn. Disse støttepunktene gjorde det mulig å konsentrere soldater og utstyr på færre steder. Det ga en bedre utnyttelse av egne avdelinger samt et overskudd av soldater som kunne danne nødvendige reserver. Hindenburglinjen skulle danne kjernen i den tyske defensive strategi i vest frem til våren 1918.

Krigen på havet

Første verdenskrig var en total krig som ble utkjempet på flere nivåer, og da frontene låste seg fast på det europeiske kontinentet og ingen militær løsning syntes mulig, grep partene til økonomisk krigføring. Formålet var å ødelegge fiendens produksjonsliv og handel. Særlig Tyskland var sårbart fordi landet var avhengig av å importere næringsmidler og råvarer.

Med sin overlegenhet på havet gikk de allierte, som britene under Napoleonskrigene, til blokade av motparten. De skaffet seg også etter hvert kontroll over en stor del av den nøytrale skipsfarten, og skillet mellom krigskontrabande og ikke-kontrabande ble gradvis utvisket. De nøytrale land med USA i spissen protesterte og hevdet prinsippet om «havenes frihet». Tyskland på sin side forsøkte å gjennomføre en blokade av Storbritannia ved hjelp av sitt nye ubåtvåpen.

I februar 1915 erklærte den tyske regjeringen at farvannet omkring De britiske øyer var å betrakte som krigssone, der også nøytrale skip ville være i fare for angrep fra tyske ubåter. Den tyske erklæringen og senkningen av handelsskip vakte oppsikt og forbitrelse, spesielt i USA.

Til tross for den tyske ubåtkrigen og enkelte trefninger var krigføringen på havet begrenset. Den eneste større flåtekonfrontasjon fant sted i 1916 da den tyske høysjøflåten gikk ut fra Kiel og støtte sammen med store britiske sjøstridskrefter i det som har blitt kalt for Jyllandsslaget.

Revolusjonsåret og USAs inntreden i krigen

Woodrow Wilson taler til kongressen
Fotografi av USAs president Woodrow Wilson som taler til kongressen 3. februar 1917 og erklærer at landet bryter de diplomatiske forbindelsene med Tyskland.

Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i krigssonen. Av frykt for å provosere USA forsøkte Tyskland derfor å begrense disse angrepene. I mai 1915 ble passasjerskipet RMS Lusitania, som var på vei fra New York til Liverpool, senket av en tysk ubåt utenfor kysten av Irland. Dette vakte sterke reaksjoner i USA. Flertallet av de mer enn 1000 omkomne passasjerene var briter og kanadiere, men mer enn 100 amerikanere mistet også livet.

Året 1917 markerte imidlertid en endring i den tyske strategien da landet erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar. Dette ble starten på en hensynsløs offensiv mot både nøytrale og allierte handelsfartøyer, og tyskerne oppnådde store resultater. I februar 1917 senket de cirka 500 000 tonn, i mars mellom 500 000 og 600 000 tonn og i april over 800 000 tonn. Forsyningene av krigsviktige varer til Storbritannia sank betraktelig, og det så ut som Tyskland ikke var langt unna å tvinge sin motstander i kne. De allierte igangsatte imidlertid mottiltak i form av miner og konvoiering av handelsfartøyene, og tapstallene gikk ned. Men nøytrale land, som blant annet Norge, fortsatte å lide store tap (se Norge under første verdenskrig). Samtidig intensiverte allierte marinestyrker jakten på de tyske ubåtene, som også led store tap; cirka 200 av 350 ubåter gikk tapt.

En direkte følge av Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig var at USA gikk med i krigen på alliert side i april 1917. President Woodrow Wilson hadde gått inn for fortsatt amerikansk nøytralitet da han ble gjenvalgt i 1916, men sterke krefter i USA ønsket at landet skulle gå med i krigen. Sympati for Storbritannia, økonomiske interesser av en alliert seier på grunn av amerikanske lån og leveranser og ubåtkrigen var avgjørende for dette.

Zimmermann-telegrammet

I januar 1917 sendte den tyske utenriksministeren Arthur Zimmermann et kryptert telegram til landets ambassadør i Mexico. I telegrammet beordret utenriksministeren ambassadøren å søke kontakt med den meksikanske regjering med tanke på å foreslå en militærallianse mellom Tyskland og Mexico mot USA.

Telegrammet ble oppfanget og delvis dekodet av britisk etterretning. I slutten av februar 1917 overleverte britiske myndigheter en kopi av telegrammet til den amerikanske ambassadøren i London. Sammen med erklæringen om ubegrenset tysk ubåtkrig, og senkningen av amerikanske handelsfartøy, gjorde avsløringene i Zimmermann-telegrammet det mulig for Wilson i en tale 2. april 1917 å oppfordre kongressen til å erklære Tyskland krig. USA kom med i krigen 6. april.

Februar- og oktoberrevolusjonen

Passchendaele
Fotografi av to overlevende kanadiske soldater passerer en død tysk soldat etter slaget ved Passchendaele. Kolorert fotografi fra november 1917.
Av .
Sort-hvitt fotografi av fire fly som flyr rundt hverandre i lufta.
Luftkamper over vestfronten
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

I mars 1917 ble den russiske tsar Nikolaj 2 tvunget til å trekke seg som følge av demonstrasjoner og protester med utspring i krigstrøtthet og matmangel flere steder i Russland. Borgerlige og senere moderat-sosialistiske krefter kom til makten under februarrevolusjonen. De forsøkte å fortsette krigen med en ny russisk offensiv sommeren 1917, men denne gikk snart i stå og tusenvis av soldater deserterte.

I løpet av sommeren og høsten vokste den politiske uroen i landet, og flere nye venstre- og høyrekupp ble forsøkt gjennomført. I november lyktes det bolsjevikene å gripe makten i et nytt kupp (oktoberrevolusjonen). 3. mars 1918 inngikk de fred med Tyskland i Brest-Litovsk der de måtte erkjenne tap av Polen, Ukraina, Finland og de baltiske stater.

I krigsområdene i vest gjennomførte de allierte flere store offensiver, men med begrenset fremgang. Et større fransk angrep ble rettet over elven Aisne (se Aisne-kampene), mellom Roye, Soissons og Reims, det samme området som de hadde angrepet under Champagne-slaget i 1915. De franske fremstøtene førte imidlertid ingen vei. Tvert imot førte de meningsløse franske angrepene til storstilte mytterier i mai. «Vi vil forsvare skyttergravene, men vi vil ikke angripe!» var slagordet til de demoraliserte franske soldatene.

Samtidig var en større britisk offensiv planlagt ved Arras i april. Planen var å avlede tyskernes oppmerksomhet fra området som franskmennene skulle angripe ved Aisne. Et sentralt element i de britiske planene var et angrep mot den strategisk viktige Vimyhøyden, som tyskerne hadde inntatt i 1914 under kappløpet mot havet. Høyden var en god utkikkspost og dannet en naturlig beskyttende mur for de viktige kullgruvene utenfor Lens lenger nord, som hadde fått en stadig mer avgjørende betydning for den tyske rustningsindustrien.

Oppgaven med å innta Vimyhøyden ble overlatt til den kanadiske ekspedisjonsstyrken, og 9. april ble det som skulle bli et av de få fremgangsrike angrep på alliert side i 1917 innledet. En kombinasjon av nøye planlegging, nært samarbeid mellom artilleri, ingeniørsoldater og infanteri førte til at de kanadiske styrkene lyktes med å innta høyden i løpet av kun noen få dager med intensive kamper. De kanadiske tapene var relativt små, noe over 3600 drepte og sårede. De tyske tallene er noe mer usikre, men er anslått til mer enn 20 000 drepte og sårede.

For den unge kanadiske nasjonen var slaget om Vimyhøyden mer enn bare en ren militær fremgang. Det var også et viktig skritt på veien mot å bli en selvstendig nasjon. Brigadegeneral Alexander Ross (1880–1973), som selv deltok i slaget, uttalte et drøyt tiår senere at han i aprildagene 1917 hadde vært vitne til en nasjons fødsel da han så fire kanadiske divisjoner, med soldater fra alle landets provinser, storme opp høyden.

I tillegg til kampene ved Arras gjennomførte britene en serie offensiver i området rundt Ieper sommeren og høsten 1917. I juni inntok australske, britiske og newzealandske avdelinger den strategisk viktige Mesenhøyden i Vest-Flandern sør i Belgia i et forsøk på å lette trykket på de demoraliserte franske soldatene.

I slutten av juli fornyet Haig innsatsen ved Ieper med nye fremstøt i et forsøk på å bryte gjennom de tyske linjene. I kraftig og uavbrutt regnvær kjempet australske og newzealandske soldater i fire dager for å flytte frontlinjen tre kilometer frem. Angrepet kostet dem nærmere 32 000 drepte og sårede soldater. Men Haig var fremdeles optimistisk og beordret nye angrep utover i august og september. Han mente de kontinuerlige angrepene var i ferd med å tappe tyskerne for krefter. Imens fortsatte de britiske tapstallene å stige. I noen av septemberukene var været bedre, men i begynnelsen av oktober startet regnet igjen. I lavlandet rundt den belgiske landsbyen Passchendaele hadde tre måneder med artilleribeskytning blokkert alle vannveiene som sørget for drenering. Den som ønsket å krysse dette området, måtte regne med å vade gjennom det en observatør kalte «en grøt av gjørme».

Det ble tatt en rekke bilder fra dette området – gjørmefylte skyttergraver i et goldt månelandskap som i dag ofte blir brukt som illustrasjoner på første verdenskrig. Langs størstedelen av fronten var dette imidlertid en kraftig overdrivelse som har fått vokse seg større i senere populære fremstillinger av krigen. Men ved Ieper høsten 1917 stemte dette bildet. Flere i den britiske hærledelsen rådet Haig til å innstille angrepene, men han var overbevist om viktigheten av å innta høyden ved Passchendaele. I et forferdelig regnvær gjorde australske og newzealandske avdelinger gjentatte forsøk på å innta landsbyen. «Regnet er vår beste allierte», noterte en tysk feltmarskalk.

I begynnelsen av november lyktes det endelig australske avdelinger å innta Passchendaele, og det markerte slutten på Haigs store offensiv i 1917. Tapstallene for Haigs offensiver i 1917 er omdiskutert, men det anslås at et sted mellom 200 000 og 400 000 allierte soldater, hovedsakelig fra det britiske imperiet, ble drept eller såret i kampene. Tallene på tysk side varierer også fra mellom 200 000 og 400 000.

Noen uker etter slutten på Haigs store offensiv ved Ieper, gjennomførte britene en offensiv ved Cambrai (slaget om Cambrai). For første gang hadde de allierte en større styrke med stridsvogner tilgjengelig for angrep. Nærmere 450 stridsvogner ble brukt med begrenset suksess ved åpningen av slaget 20. november. Tekniske problemer, vanskelig terreng og tysk artilleri og forsvarsstillinger viste at det fremdeles eksisterte mange problemer med bruken av det nye våpenet.

På vestfronten var sentralmaktene på defensiven i 1917, men på den italienske front gjennomførte de en større vellykket offensiv. Etter initiativ fra Paul von Hindenburg, og som et forsøk på å styrke den østerrikske krigsinnsatsen, gjennomførte Østerrike-Ungarn med tysk støtte et større angrep mot de italienske styrkene ved Kobarid (slaget ved Caporetto). De tyske og østerrikske avdelingene brøt gjennom de italienske linjene, og bare hjelp fra Frankrike og Storbritannia kunne forhindre et italiensk sammenbrudd. Den italienske hæren ble påført enorme tap: 10 000 drepte, 30 000 sårede og mer enn 250 000 italienske soldater ble tatt til fange av sentralmakten.

Innenrikspolitisk utvikling

Et utbomba Verdun under første verdenskrig

I tillegg til et meget stort antall falne og sårede førte krigen til store ødeleggelser i en rekke europeiske byer. Bildet viser en del av Verdun etter de voldsomme bombardementene.

Sort-hvitt fotografi
Italienske soldater i en skyttergrav ved fronten mot Østerrike-Ungarn
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Første verdenskrig betegnes ofte som en av de første totale kriger. Dette innebar at i de krigførende land ble hele samfunnets menneskelige og materielle ressurser mobilisert for å sikre seieren. Dette førte til at de liberale idealer fra tiden før 1914 måtte settes til side.

Staten, som før 1914 ofte hadde spilt en marginal rolle, grep under krigsårene direkte inn i organiseringen og kontrollen av de fleste samfunnssektorer. Næringslivets disposisjoner og den frie virksomhet ble underlagt streng kontroll. Livs- og krigsnødvendige varer ble rasjonert, personlig frihet og meningsutvekslinger ble begrenset gjennom lovgivning som den britiske Defence of the Realm Act (DORA), den offentlige debatt ble underlagt streng sensur og arbeidslivet ble strengt kontrollert med henblikk på å maksimere krigsindustrien.

Denne utviklingen kom gradvis i de krigførende land etter hvert som behovet for stadig flere soldater og utstyr ble større. I Tyskland markerte 1916 et tidsskille. Da tok seierherrene fra øst, generalene von Hindenburg og Ludendorff, over ledelsen av generalstaben. I de kommende årene fikk de to generalene stadig større innflytelse på det tyske samfunn, og i krigens sluttfase lå den reelle politiske og militære makten hos dem. I Storbritannia var David Lloyd George regjeringens sterke mann, og i 1916 ble han statsminister. Georges Clemenceau overtok som statsminister i Frankrike i 1917 og ble «seierens organisator».

I både krigførende og nøytrale land innførte staten en eller annen form for planøkonomi. I Tyskland ble for eksempel landets produksjon og arbeidsliv satt under kontroll av monopolselskaper som fikk disposisjonsrett over tilgangen på råstoffer, under ledelse av industrimannen Walther Rathenau. I de krigførende landene førte også de militære innkallingene til tvangsutskrivning av arbeidskraft til krigsindustrien. Samtidig gikk millioner av kvinner frivillig ut i arbeidslivet. Dette fikk store virkninger for kvinnens stilling i familie og samfunnsliv, og dermed for kvinnefrigjøringen på lengre sikt. Det var få av de krigførende landene som hadde gitt kvinner stemmerett før 1914, men dette endret seg etter første verdenskrig.

Mobiliseringen av det sivile samfunnet til den totale krig brakte med seg mange dyptgående og radikaliserende endringer i de krigførende stater, men møtte også motstand. Alt fra 1916 begynte en viss krigstretthet å gjøre seg gjeldende i flere av de krigførende landene. I Tyskland var det blant annet mulig å registrere en stigende opposisjon hos de tyske sosialdemokratene i Riksdagen, som hadde stemt for krigsbevilgningene i 1914 og gått inn for borgfred. Etter en serie mislykkede franske offensiver på vestfronten i 1917 var det tilløp til mytteri i den franske hæren.

De fleste land finansierte krigen og statsutgiftene ved obligasjoner og seddelpresse, ikke ved økte skatter. Dette førte til at både nasjonale og internasjonale pengesystemer og de stabile valutakursene fra førkrigstiden ble ødelagt av inflasjon. De allierte brukte opp sine tilgodehavender i USA, som etter hvert ble en kreditornasjon. Dette la grunnlaget for USAs senere dominerende økonomiske posisjon med dollaren som den ledende valuta, og var et viktig bidrag til å endre den internasjonale maktbalansen.

Krigen fikk også ideologiske konsekvenser. Troen på de liberale idealer og utviklingsoptimismen fikk en knekk, mens troen på at problemene kunne løses ved en sterk stat og leder ble styrket. Ekstreme og totalitære ideologier som fascisme, nazisme, kommunisme og militant islamisme var i større eller mindre grad et produkt av verdenskrigens langsiktige konsekvenser. Selve krigen og den russiske revolusjon førte til en allmenn politisk radikalisering av befolkningen, med grobunn for revolusjonære ideer i mange land.

Krigens sluttfase

Britisk tank første verdenskrig

En oppfinnelse som fikk stor betydning i krigens sluttfase, var stridsvogner med larveføtter. Fotografiet viser en britisk tank.

Av /KF-arkiv ※.
Foto av amerikanske soldater feirer våpenhvilen
Amerikanske soldater som har vært i frontlinjen i Frankrike. Soldatene har rigget opp en «frihetsklokke» (Liberty Bell) for å feire signeringen av våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig.
Foto av amerikanske soldater feirer våpenhvilen
Av /Ap, Scanpix.

Etter fredsavtalen med Russland i mars 1918 fikk Tyskland frigjort en stor del av sine avdelinger som hadde kjempet i øst. Disse ble overført og satt inn på vestfronten. Fra årsskiftet 1914–1915 hadde den tyske forsvarsledelsen prioritert krigen på østfronten, men våren 1918 kunne Erich Ludendorff planlegge sin store vestoffensiv. Etter å ha utkjempet en i hovedsak defensiv krig mot de allierte, som i stor grad var overlegne i både antall soldater og materiell, var det nå tyskerne som for første gang siden 1914 ble militært overlegne.

I en serie offensiver langs blant annet elven Somme og ved slagfeltet Ieper, rykket tyske avdelinger frem i mars og april 1918. Ludendorffs mange offensiver ble senere kjent som den tyske våroffensiven. I starten hadde de tyske styrkene stor fremgang, og ikke siden høsten 1914 hadde de allierte vært under et slikt press. Etter flere nederlag spredte panikken seg også i de bakre linjer. I begynnelsen av april stod de tyske avdelingene kun seks mil unna Paris, og byen ble for første gang beskutt av tysk artilleri.

Interne stridigheter mellom de allierte ble lagt til side, og en felles alliert kommando for å samordne alle deres avdelinger under ledelse av den franske general Ferdinand Foch ble etablert. I tillegg var stadig flere amerikanske avdelinger og deres utstyr i ferd med å bli landsatt i Frankrike. I slutten av mai ble amerikanske marineinfanterister satt inn i forsvaret av den franske hovedstaden, og sammen med franske styrker klarte de å stanse den tyske offensiven. Den allierte innsatsen, samt økende forsyningsproblemer for de fremrykkende tyske avdelingene, førte til at våroffensiven etter hvert stanset opp på alle fronter i løpet av mai 1918.

Noen få måneder senere, i august 1918, igangsatte de allierte sin egen offensiv. Under den såkalte «hundredagersoffensiven» fikk allierte styrker for første gang effektiv støtte fra hundrevis av stridsvogner og kunne rykke frem på bred front. I en lang serie offensiver gikk britiske, franske og amerikanske avdelinger til angrep på Hindenburglinjen høsten 1918. I slutten av september og begynnelsen av oktober brøt de gjennom den formidable tyske forsvarslinjen på flere steder.

Allerede i begynnelsen av 1918 var det kommet enkelte fredsfølere, blant annet fra Vatikanet og fra keiser Karl av Østerrike, som etterfulgte Franz Joseph. I januar 1918 hadde den amerikanske president Wilson lansert sitt eget fredsinitiativ; i en tale la han frem «14 punkter» som skulle sikre en varig verdensfred. Hans forslag inneholdt blant annet prinsippet om «nasjonenes selvbestemmelsesrett» og ideen om Folkeforbundet, en internasjonal organisasjon som skulle bilegge konflikter og hindre krig.

I Tyskland var man våren 1918 fremdeles innstilt på å oppnå en militær avgjørelse på vestfronten før de allierte kunne dra full nytte av USAs ressurser. Men den feilslåtte våroffensiven til general Ludendorff og fremgangen til de alliertes «hundredagersoffensiv» oppmuntret fredskreftene i Tyskland. I løpet av de fire første ukene av den allierte offensiven i august var mer enn 100 000 tyske soldater blitt tatt til fange og tapstallene økte.

Kraften i de alliertes fremgang var slik at Ludendorff informerte den tyske keiser om at han ikke kunne se at Tyskland lenger var i stand til å gå seirende ut av krigen. Ludendorff var under sterkt press, og etter at Bulgaria signerte en våpenstillstandsavtale med de allierte 29. september, fikk han et nervøst sammenbrudd.

Stadig flere av sentralmaktenes forbundsfeller kjempet på vikende fronter. Det osmanske riket hadde tapt Palestina og Jerusalem i løpet av 1917. Høsten 1918 rykket britiske styrker inn i Syria, og snart falt både Bagdad og Mesopotamia før tyrkerne kapitulerte 30. oktober 1918. Tysklands eldste alliansepartner, Østerrike-Ungarn, var samtidig i full oppløsning. Italienerne presset på i Nord-Italia, og de slaviske minoritetene i riket var i gang med å danne uavhengige stater: Jugoslavia, Polen og Tsjekkoslovakia. 3. november inngikk Østerrike-Ungarn en våpenstillstandsavtale med Italia.

I Tyskland ønsket den militære ledelse nå våpenhvile og bad om en ansvarlig sivil regjering. En demokratisering av den tyske ledelsen fulgte; parlamentarismen ble innført og Preussen fikk alminnelig stemmerett. Det ble dannet en regjering under ledelse av prins Max av Baden der også sosialdemokrater var med. Samtidig brøt det ut mytteri blant matrosene i Kiel, og det oppstod en revolusjonær situasjon.

9. november ble den nye tyske republikken («Weimarrepublikken») utropt i Berlin; keiser Vilhelm 2 abdiserte og gikk i eksil i Nederland. Tyske ledere håpet på en våpenhvile basert på Wilsons 14 punkter fra januar, men de allierte forlangte kapitulasjon på betingelser som skulle sikre dem full militær overlegenhet. Tyskerne gav etter, og en tysk forhandlingsdelegasjon ledet av Zentrum-politikeren Matthias Erzberger passerte demarkasjonslinjen. 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, og ilden på vestfronten opphørte.

Fredsslutningene

Fotografi av tyske infanterister i en giftsky under første verdenskrig

Et av de verste nye stridsmidlene som ble tatt i bruk under denne krigen, var gass.

Av /KF-arkiv ※.

I løpet av 1919–1920 ble det sluttet fred med de slagne landene: Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia.

Militære tap

I alt mistet mer enn 8,5 millioner mennesker livet og rundt 21 millioner ble såret under krigshandlingene. Tallene under gjelder utvalgte land. Talloppgavene varierer i ulike kilder.

Allianse Land Falne Sårede
Ententen Russland 1 700 000 4 950 000
Frankrike 1 357 800 4 266 000
Storbritannia og dominions 908 371 2 090 212
Italia 650 000 947 000
Romania 335 706 120 000
USA 126 000 234 300
Serbia 45 000 133 148
Portugal 13 716 44 686
Hellas 5 000 21 000
Montenegro 3 000 10 000
Sentralmaktene Tyskland 1 773 700 4 216 058
Østerrike-Ungarn 1 200 000 3 620 000
Tyrkia 325 000 400 000
Bulgaria 87 500 152 390

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Fromkin, David (2005): Europas siste sommer: Hvem startet første verdenskrig?
  • Fussell, Paul (1975): The Great War and Modern Memory
  • Hamilton, Richard F. & Herwig, Holger H. (red.) (2003): The Origins of World War 1
  • Howard, Michael Eliot (2002): The First World War
  • Joll, James (1992): The Origins of the First World War, andre utgave
  • Keegan, John (1998): The First World War
  • Koch, Hannsjoachim Wolfgang (red.) (1984): The Origins of the First World War: Great Power Rivalry and German War Aims, andre utgave
  • Neiberg, Michael S. (2005): Fighting the Great War: A Global History
  • Strachan, Hew (2001): The First World War, Vol. 1: To Arms
  • Willmott, Hedley Paul (2005): Første verdenskrig
  • Winter, Jay Murray (1998): Sites of Memory, Sites of Mourning: The Great War in European Cultural History

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg