antikt navn på en del av Lilleasias indre landskaper mot vest og nord. Det var omgitt av Lykia og Mysia mot vest, Bithynia mot nord, Kappadokia og Pisidia mot øst og sør. Grensene var ikke de samme gjennom tidene, og særlig i eldre tid ble landskapet like sør for Propontis (Marmarahavet) regnet med til Frygia. Landskapet har fjell, især mot nord og sør, men overveiende sletteland, og er fruktbart. I forhistorisk tid tilhørte landet hettittene, ca. 1200 f.Kr. falt frygerne inn i landet fra vest, det var en indoeuropeisk stamme, i slekt med trakerne. Frygerne drev hettittene ut av Lilleasia og trengte frem til Armenia. På 800-tallet synes nesten hele Lilleasia å ha vært under frygernes herredømme. Hovedstad var Gordion. Senere ble deres område innskrenket, av bithynere som kom fra nordvest, av greske kolonister på vestkysten, av lydere i sør; men resten av riket, det egentlige Frygia, var allikevel berømt for sin makt og rikdom, slik det bl.a. viser seg i sagnet om kong Midas. Det forteller også om hans forbindelser med grekerne, især på Lilleasias kyst, og tempelgaver til Apollon i Delfi. Assyrernes konge Sargon 2 bekjentgjorde ca. 710 at han hadde beseiret kong Midas. Senere, trolig på 690-tallet, falt kimmeriene, et iransk folk fra Kaukasus, inn i landet. Kong Midas begikk deretter selvmord, og Frygia hadde deretter ikke lenger noen selvstendig politisk historie. Snart etter kom Frygia under kong Kroisos i Lydia og ved hans nederlag under perserne. Frygerne hørte under Persia til Aleksander den stores erobring etter slaget ved Granikos, siden under selevkidene i Syria. Etter 279 f.Kr. falt landet til dels i hendene på galaterne, som av den nordlige delen dannet Galatia. Resten kom 190 under Pergamon og 133 under Roma. Siden har Frygia tilhørt Det bysantinske rike, seldsjukene og osmanene.
Frygia hadde i oldtiden en kultur båret av åkerdyrking og håndverk, bl.a. teppeveving. Kultur og religion hadde overveiende orientalsk karakter. Her ble dyrket guddommer som Kybele, Attis og Men. Til de eldste arkeologiske monumenter hører mektige gudetroner under åpen himmel, og merkelige kongegravmæler, uthugd av fjellet, som den såkalte Midasgrav, med store, dekorative fasader.