Friedrich Kuhlau

Mens C. E. F. Weyse i sin musikalske virksomhet forble værende i det lokale danske musikkmiljøet, medførte Kuhlaus reiser at han kom til å stifte kjennskap til de nye strømningene i den europeiske musikkutviklingen – først og fremst de nye romantiske trendene. I og med at han møtte Ludwig van Beethoven personlig, kom han til å bli en viktig talsmann for Beethovens musikk og hans stil. Til dette kommer at han har tatt inntrykk av musikk av Luigi Cherubini, Carl Maria von Weber, François Adrien Boieldieu og Gioachino Rossini. Hans formsans og kontrapunktiske sikkerhet har bakgrunn i klassisismen, men hans harmonikk og instrumentasjon går lengre enn den danske klassisistiske tradisjonen. Hans tonespråk kan være både smakfullt, jevnt og lett, men også sterkt gripende, glansfullt og virtuost med en velutviklet følelse for det dramatisk effektfulle.

En stor del av hans verk inneholder variasjoner, rondoer og klaverfantasier over kjente melodier – komposisjoner som i bunn er rene rutineverk for å tjene til livets opphold. Hans viktigste verk er klaversonatinene preget av Wolfgang Amadeus Mozarts og Muzio Clementis stil og ikke vanskeligere enn at en viderekommende utøver kan mestre dem – med et nennsomt, men samtidig sjelfullt uttrykk. Hans klaversonatiner ble viden kjent både i Danmark og i utlandet, og mange er det som har lært seg noe av klaverkunsten ved å spille Kuhlaus sonatiner.

I sine dramatiske komposisjoner bygde Kuhlau på den franske operastilen, delvis på tysk romantikk og Weyses danske solosanger. Kuhlaus ouverturer er blant de beste i dansk orkestermusikk preget av Cherubinis og Webers stil. Ouverturen og alvescenene fra scenemusikken til Caspar Johannes Boyes skuespill William Shekespeare er blant Kuhlaus aller beste verk. Og i Elverhøj anvendte han på en fremragende måte en rekke danske og svenske folkemelodier, og i sistnevnte verk fikk den danske kongesangen Kong Christian stod ved højen mast sin endelige utforming. På den andre siden har hans syngespill og operaer ikke maktet å holde seg på repertoaret på grunn av for dårlige tekster.

Blant Kuhlaus solosanger finner man en rekke fine sanger til tekster av Bernhard Severin Ingemann og Adam Oehlenschläger, men generelt står Kuhlaus solosanger ikke på samme høye nivå som C. E. F. Weyses sanger.

Kuhlaus far var militærmusiker, og familien bodde de første årene i nærheten av Hannover. Familien måtte ofte flytte på grunn av farens tjenestegjøring, og etter å ha flyttet til Lüneburg syv år gammel, falt den unge Friedrich på isen og skadet sitt ene øye, noe som gjorde ham blind for livet. 14 eller 15 år gammel flyttet familien på nytt, denne gang til Hamburg. Her studerte Kuhlau med C. F. G. Schwenke, en elev av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Philipp Kirnberger. Kuhlau begynte etter hvert å arbeide som pianist, komponist og musikklærer. I 1810 flyktet han til København får å slippe militærtjenesten. Han gjorde i stedet en temmelig rask karriere i det københavnske musikklivet som en moderne virtuos pianist.

Fra 1813 ble Kuhlau ansatt som Kongelig kammermusiker ved det danske hoff, i 1816–1817 var han ansatt som «Sangmester» ved Det Kongelige Teater, og i 1828 ble han utnevnt til professor. I 1821 og 1825 oppholdt Kuhlau seg i Wien der han lærte både Ludwig van Beethoven samt hans musikk å kjenne. Kuhlau regnes som den som introduserte Beethovens musikk i Danmark.

Alle Kuhlaus mange fløytekomposisjoner skulle kunne tyde på at han var en profesjonell fløytist, men saken er at han slett ikke kunne spille dette instrumentet. Han var simpelthen tvunget å komponere fløytemusikk til livets opphold.

• Klaverkonsert i C-dur, op. 7 (1810)
• Concertino for to horn og orkester i f-moll (1822)

• Kvartett for klaver, fiolin, bratsj og cello i c-moll op. 32 (1820)
• Sonate for fiolin og klaver i f-moll op. 33 (1821)
• Tre fantasier for fløyte solo – D-dur, G-dur og C-dur op. 38 (1821)
• Kvartett for klaver, fiolin, bratsj og cello i A-dur op. 50 (1821)
• Sonate for fløyte og klaver i Ess-dur op. 64 (utg. 1825)
• Sonate for fløyte og klaver i e-moll op. 71 (utg. 1826)
• Tre sonater for fiolin og klaver – F-dur, a-moll og C-dur op. 79 (1827)
• Kvartett for klaver, fiolin, bratsj og cello i g-moll op. 108 (1829)
• Trio for 2 fløyter og klaver i G-dur op. 119 (utg. 1832)
• Strykekvartett i a-moll op. 122 (1831)

• Tre sonater – G-dur, C-dur og Ess-dur op. 26 (utg. 1821)
• Sonate i G-dur op. 34 (1821)
• Tre sonater – G-dur, d-moll og C-dur op. 46 (1822)
• Sonate i Ess-dur op. 127 (1820)

• Tre sonatiner – C-dur, G-dur og F-dur op. 20 (1819)
• Seks sonatiner – C-, G-, C-, F-, D- og C-dur op. 55 (1823)
• Tre sonatiner – A-dur, F-dur og C-dur op. 59 (1824)
• Tre sonatiner – F-dur, A-dur og C-dur samt tre varierte temaer av Rossini op. 60 (1825)
• Fire sonatiner – C-dur, G-dur, a-moll og F-dur op. 88 (1827)

• Rondo i C-dur op. 1 (1809)
• Rondo i a-moll op. 2 (1809)
• Rondo i F-dur op. 3 (1809)
• Tre rondoer over temaer av Mozart og Boieldieu op. 31 (1820)
• Tre rondoer over temaer over Daniel-François-Esprit Auber og Rossini op. 73 (1826)
• Rondo i F-dur over La légèreté av Niccolò Paganini op. 120 (utg. 1832)

• Syv variasjoner over Guide mes pas av Cherubini op. 12 (1814)
• Åtte variasjoner over Kong Christian stod ved højen mast op. 16 (1818)
• Variasjoner over en dansk vise op. 22 (1820)
• Seks varierte temaer fra Carl Maria von Webers opera Der Freischütz op. 49 (1822)

• Variasjoner over Beethovens Der Wachtelschlag op. 75 (1826)
• Åtte variasjoner over Beethovens Lebensglück op. 76 (1826)
• Åtte variasjoner over Beethovens Sehnsucht op. 77 (1826)

• Trylleharpen – opera (tekst av Jens Baggesen) op. 27 (1816)
• Elisa – opera (tekst av Caspar Johannes Boye) op. 29 (1819-1820)
• Lulu – opera i tre akter (tekst av Carl Frederik Güntelberg) op. 65 (1823–1824)
• William Shakespeare – musikk til skuespill av Caspar Johannes Boye op. 74 (1825–1826)
• Elverhøj – musikk til skuespill av Johan Ludvig Heiberg op. 100 (1828)
• Røverborgen – opera i tre akter (tekst av Adam Oehlenschläger) uten op. nr. (1813)

Han komponerte dessuten kor- og solosanger.