Friedrich Dürrenmatt

Teaterstykket Der Besuch der alten Dame ble oversatt til norsk med tittelen Gammel dame på besøk i 1956. Det ble oppført under tittelen Besøk av en gammel dame.

Stykket handler om en gammel dame som etter mange år kommer tilbake til barndomsbyen. Da hun reiste derfra, var hun fattig, nå er hun rik, og hun vil bruke pengene sine til å ta hevn over mannen som svek henne som ung. Dürrenmatt viser hvordan et samfunn som i utgangspunktet mener det har høy moralsk integritet og ikke lar seg korrumpere, sakte, men sikkert lar seg bestikke og til slutt tar livet av en mann for å oppnå rikdom.

Besøk av en gammel dame tematiserer skyld, hevn og soning. Stykket kan leses som en parabel på medmenneskelighetens forfall i vår tid. Undertittelen lyder «tragikomedie». Også i dette stykket setter Dürrenmatt seg ut over tradisjonell sjangerlære, blander tragiske elementer med situasjonskomikk, kombinerer komponenter fra gresk tragedie, for eksempel kor, med det groteske.

Handlingen i et av det 20. århundrets mest kjente stykker utspiller seg i en lukket anstalt i Sveits. Blant pasientene er tre fysikere, internasjonalt høyt meriterte. En av dem, Möbius, har gjort en oppdagelse som kan endre – og utslette – alt liv på jorda. Det viser seg at de to andre fysikerne har latt seg legge inn på den psykiatriske anstalten for å stjele hans oppfinnelse. Det de ikke har regnet med, er at den kvinnelige overlegen selv har planlagt å stjele Möbius ideer for å oppnå verdensherredømme. Men Möbius har allerede ødelagt alt sitt materiale fordi han innser at det ville kunne utslette menneskeheten. Han overtaler de to andre til å forbli innelåst sammen med ham selv resten av livet. Deres oppfinnelser er for farlige, de er for farlige. Det som i utgangspunktet skulle hjelpe menneskene til et bedre liv, kan komme til å utslette menneskeheten.

Fysikerne handler om naturvitenskapens ansvar. Når en tanke en gang er tenkt, kan den ikke tas tilbake, heter det i stykket: Fysikerne har latt seg blende av hva som er teknisk mulig, ikke av hva som er etisk forsvarlig. Stykket har paralleller til diskusjonen rundt atomkraft og til blant andre Robert Oppenheimer (1904–1967) og hans refleksjoner rundt atombomben. Dette temaet tar Dürrenmatt opp i senere tekster, for eksempel Porträt eines Planeten (1970, Portrett av en planet). Samtidig med Fysikerne offentligjorde Dürrenmatt sine «21 Punkte zu den Physikern» (21 punkter om Fysikerne), et dramaturgisk manifest, som bygger på Theaterprobleme (1955, Teaterproblem) og videreutvikles i senere dramaturgiske skrifter.

Dürrenmatts følgende stykker, blant annet Der Meteor (1965, norsk oversettelse Meteoren, 1967), Play Strindberg (1969), Die Frist (1977, Fristen) og Achterloo (1983, «Achterloo» henspiller på Waterloo) videreutvikler hans komediekonsept og befester hans ry som innovativ dramatiker som både reformerer tradisjonell dramaturgi, og som tar opp dagsaktuelle spørsmål.

Forfatteren beskriver sine dramaer som komedier. Den klassiske tragedien forutsetter et tankesett som i vår tid er utdatert; vår tid er så kaotisk at kun komedien er passende, mener Dürrenmatt. Likevel eksisterer det tragiske, det åpner seg som en avgrunn midt i det komiske. I det øyeblikket tilskuernes latter går over i erkjennelse, i redsel, i gråt, da oppstår et øyeblikk hvor forandring kan være mulig, og hvor enkeltmennesker kan ta ansvar. For å få frem denne virkningen gjør Dürrenmatt hyppig bruk av det groteske og makabre. Dürrenmatts viktigste teateressayer er samlet i Theaterschriften und Reden (1966, Skrifter om teatret og taler).

Etter Bertolt Brecht er han den mest originale teaterteoretikeren innenfor det tyskspråklige teateret i det 20. århundret.

Dürrenmatt oppnådde videre betydelig ry som forfatter av hørespill, blant annet Herkules und der Stall des Augias (1954, Herkules og Augias stall), Das Unternehmen der Wega (1955, Operasjon Wega) og Abendstunde im Spätherbst, 1957, Kveldsstund, senhøstes).

Dürrenmatt regnes, ved siden av sveitseren Friedrich Glauser (1896–1938), som en av de første tyskspråklige kriminalforfatterne i det 20. århundret. Kriminalromanene er oversatt til mange språk, også norsk, blant annet Der Richter und sein Henker (1951, norsk oversettelse Dommeren og hans bøddel, 1961), Der Verdacht (1952, norsk oversettelse Mistanken, 1960), Das Versprechen (1958, norsk oversettelse Det hendte ved høylys dag, 1959) og fragmentet Der Pensionierte (posthumt 1995, Den pensjonerte). Interesse for kriminalsjangeren kommer fram i flere av hans stykker, blant annet i Der Meteor og hørespill, for eksempel Abendstunde im Spätherbst.