Faktaboks

Norec

Norsk senter for utvekslingssamarbeid

Norwegian Agency for Exchange Cooperation

tidligere: Fredskorpset, Det norske Fredskorps

Offisielt navn
NORSK SENTER FOR UTVEKSLINGSSAMARBEID (NOREC)
Uttale

norek

Forretningsadresse
Førde
Daglig leder
Jan Olav Baarøy

Norsk senter for utvekslingssamarbeid (Norwegian Agency for Exchange Cooperation, Norec) er et statlig forvaltningsorgan innen norsk utviklingssamarbeid, underlagt Utenriksdepartementet. Det ble etablert ved stortingsvedtak av 4. april 1963 og het opprinnelig Det norske Fredskorps, deretter Fredskorpset. I 2018 ble navnet endret til Norec, og hovedkontoret ble flyttet fra Oslo til Førde.

Norec finansieres over statsbudsjettet, og forvaltet i 2018 142 millioner kroner. Norec har rundt 35 årsverk og aktivitet i omtrent 25 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Virksomhet

Norec gir tilskudd til utveksling av ansatte og frivillig personell mellom institusjoner i Norge og utviklingsland, inkludert utveksling mellom utviklingsland uten norsk deltakelse. Utveksling av unge deltakere vektlegges. Etaten avholder kurs og tilbyr arenaer for læring og erfaringsutveksling for de som tar del i utveksling og for organisasjonene som mottar tilskudd.

I tillegg kan Norec tilby støtte til andre statlige etater, frivillige organisasjoner og næringsliv som ønsker å drive utveksling, gjennom rådgiving, kurs og erfaringsutveksling. Norec skal i sine programmer vektlegge tilbakeføring av kunnskap til hjemlige forvaltningsorganer, til næringsliv og ideelle organisasjoner. Generelt skal Norec fremme menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, arbeid mot korrupsjon samt klima og miljøspørsmål.

Norecs forgjenger Fredskorpset utgjør en viktig del av historien om norsk utviklingssamarbeid, både ved det faktiske arbeidet som ble utført, de mange menneskene som ble kjent med utviklingsland gjennom Fredskorpset i en periode da det ikke var vanlig å reise så mye. Fredskorpset har også i perioder vært gjenstand for utviklingspolitisk debatt.

Historikk

Etableringen av et fredskorps i Norge hadde sin bakgrunn i opprettelsen av Peace Corps i USA. Dette inspirerte flere land til å opprette tilsvarende ordninger for å sende særlig unge fagfolk til tjeneste i utviklingslandene som nylig var blitt selvstendige stater.

Med offentlig støtte utarbeidet to komiteer forslag til et norsk fredskorps rundt 1960: én i Bergen ledet av Atle Grahl-Madsen og én i Oslo ledet av Johan Galtung. Førstnevnte hadde tilknytning til religiøse og humanitære organisasjoner. Sistnevnte var forankret i en pasifistisk tradisjon.

Begge komiteer avviste tanken om tjeneste i et fredskorps som alternativ til militærtjeneste, og ordningen fikk mindre preg av å være en fredstjeneste enn hva som opprinnelig hadde vært tenkt – og som navnet indikerte. I stedet fikk det norske Fredskorpset en viktig plass i den norske statlige u-hjelpen som var i ferd med å finne sin form på denne tiden.

Etablering i 1963

Svart-hvittbilde av om lag 15 menn og kvinner i en flytrapp på vei inn i flyet. De vinker og ser i kamera.
Det første kullet fra Fredskorpset ble sendt til Uganda i 1963. Her vinker to nye fredskorpskull ombord på flyet på Fornebu i juni i 1964.
Foto av fredskorpsutvekslere på Fornebu i juni i 1964
NTB.

Gjennom St.meld. nr. 23 (1961–62) ble grunnlaget for Fredskorpset lagt med bred politisk støtte. Styret i Norsk Utviklingshjelp (senere Norad) ble i 1962 pålagt å videreføre den praktiske planleggingen. Stortinget vedtok opprettelsen av et fredskorps på forsøksbasis i 1963, og den første gruppen på 17 fredskorpsdeltakere reiste til Uganda samme år; ni kvinner og åtte menn med en gjennomsnittsalder på 28 år. Ordningen ble gjort permanent ved stortingsvedtak 20. januar 1966, underlagt Norad men ledet av et eget råd, senere styre.

Praktisk utviklingshjelp og idealisme

Helt fra oppstarten ble det lagt stor vekt på praktisk utviklingshjelp. Ordningen var tuftet på frivillighet og en betydelig grad av idealisme; avlønningen ble først lagt på nivå med dagpengene for norske soldater under førstegangstjeneste, men ble senere ved flere anledninger hevet. Gjensidighet som prinsipp ble vektlagt, helst ved at folk fra sør skulle komme til Norge parallelt med at nordmenn reiste til utviklingsland. Dette ble ikke likevel ikke virkeliggjort før i 2000, da nettopp toveis samarbeid ble fundamentet i ordningen.

Kobling til norsk bistand

Spørsmålet om hvilke land Fredskorpset skulle sende folk til, var lenge åpent. Nigeria var foreslått, blant annet begrunnet i norsk samarbeid gjennom handel og skipsfart. Når Uganda ble valgt, passet det godt med at LO hadde samarbeid med fagforeningsskolen i Kampala.

Fredskorpserne ble stort sett sendt til land som var prioriterte mottakere av norsk bistand, som Kenya (fra 1968), Tanzania (1971) og Zambia (1974); etter hvert også Botswana (1974), Mosambik (1982), Nicaragua (1987) og Costa Rica (1988). Et unntak var innsatsen i Iran 1965–1971. Det var motivert av ønsket om å styrke tilknytningen til Midtøsten og den muslimske verden, og Iran ble valgt grunnet nære forbindelser blant annet innen skipsfart.

De faglige innsatsområdene var særlig naturressursforvaltning (inkludert landbruk), helse, utdanning og ikke minst yrkesskoler. En ny strategi vedtatt i 1995 la vekt på Fredskorpsets særlige forutsetninger for å nå de fattigste befolkningslagene i samarbeidslandene.

Fra oppstarten i 1963 og fram til omleggingen i 2000 tjenestegjorde omtrent 1500 nordmenn i det opprinnelige Fredskorpset. Etter en oppstart med stort sett unge deltakere ble det etter hvert vanlig med høyere gjennomsnittsalder.

I perioder ble det reist debatt om Fredskorpset, blant annet basert på kritikk fra deltakere som fant ordningen lite forenlig med antiimperialisme, avkolonisering og reell solidaritet. Fredskorpset er flere ganger blitt evaluert, noe som har ledet til ulike reformer.

Det «nye» Fredskorpset fra 2000

Flere gjennomganger på 1990-tallet førte til en grunnleggende endring av Fredskorpset. Det «nye» Fredskorpset ble vedtatt under utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Etter regjeringens syn hadde Fredskorpset utspilt sin rolle i sin daværende form, og forslag til endringer ble lagt frem for Stortinget gjennom St.prp. nr. 67 (1998–99).

De nye vedtektene slo fast at Fredskorpset skulle medvirke til å nå de overordnede mål for norsk utviklingssamarbeid, men også bidra til å skape entusiasme, holdningsendring og handling i Norge. Dette skulle skje gjennom kontakt og samarbeid mellom enkeltpersoner og organisasjoner, og bygge på solidaritet, likeverd og gjensidighet. Hovedmetoden var partnerskap mellom organisasjoner. En viktig endring fra det opprinnelige Fredskorpset var at Fredskorpset ikke selv rekrutterte deltakerne, men overlot mye mer ansvar til partnerinstitusjonene i Norge og i utviklingsland.

Fredskorpset gikk også tilbake til den opprinnelige tanken om å vektlegge ungdom, med en aldersgrense på 22-35 år for den ordinære utvekslingen i tillegg til et eget program for ungdomsutveksling. Det var også noen ordninger for eldre aldergrupper.

Ved reetableringen 2000 ble styringsformen endret, og Fredskorpset fikk et regjeringsoppnevnt styre. Dette ble avviklet 2009 da Fredskorpset ble direkte underlagt Utenriksdepartementet som et forvaltningsorgan.

Til forskjell fra den gamle modellen der Fredskorpset sendte ut personell til prioriterte samarbeidsland for norsk bistand, ble Fredskorpset etter hvert engasjert i langt flere land, med flere hundre deltakere i mer enn tjue land. Det skjer innen en rekke fagområder, heriblant helse, utdanning, landbruk, media, kultur, menneskerettigheter og idrett.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

Norec
Sektorkode
6100 Statsforvaltningen
Næringskode(r)
84.210 Utenrikssaker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg