Fredrikke Qvam

Fredrikke Marie Qvam var en pionér i kampen for stemmerett for kvinner i Norge.

© Offentlig eiendom (public domain). - fri

Fredrikke Qvam

© Gyldendal Norsk Forlag - begrenset

Fredrikke Marie Qvam, født Gram, norsk kvinnesaksforkjemper og pionér i kampen for kvinnelig stemmerett.

Qvam er mest kjent for sin innsats for kvinners stemmerett i Norge og for sitt arbeid i den første norske kvinnebevegelse fra slutten av 1880-årene. Hun var sentral i opprettelsen og ledelsen av Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen, Landskvinnestemmerettsforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norske Kvinners Nasjonalråd.

Foruten sitt kvinnepolitiske arbeid var Qvam aktivt med i kampen for unionsoppløsningen i 1905. Hun fulgte også de politiske debattene på Stortinget, og engasjerte seg i diskusjoner med landets stortingspolitikere.

I 1911 mottok Qvam Kongens fortjenstmedalje i gull, og i 1915 ble hun slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for allmennyttig virksomhet.

I 1996 ble en byste av Fredrikke Qvam (utført av Tore Bjørn Skjølsvik) avduket i Steinkjer, ikke langt fra Gjævran gård, hvor hun bodde som voksen.

Biografi

Fredrikke Marie Qvam ble født i Trondheim 31. mai 1843, men vokste opp i Steinkjer. I 1865 giftet hun seg med jurist, amtmann og politiker Ole Anton Qvam (1834–1904). Paret fikk fem barn. Hun døde på Gjævran gård i 1938.

Fredrikke Qvam vokste opp i et miljø med mye kunnskap og kultur og fikk en friere oppdragelse enn de fleste jenter i sin samtid. Barndomshjemmet var et sosialt samlingspunkt, og Bjørnstjerne Bjørnson, Ole Bull, Aasmund Olavsson Vinje og eventyrfortelleren Peter Chr. Asbjørnsen var blant gjestene. Hun var flink til å ri, gå på ski og skøyter. I ettertid beskrev hun selv hvordan det kom som en overraskelse på henne at hun ikke hadde de samme muligheter og rettigheter som menn.

Ektemannen, Ole Anton Qvam, var politisk aktiv i den radikale fløyen av partiet Venstre. Som embetsmann var han stadig på reiser, og Fredrikke Qvam tok i disse periodene hovedansvaret for driften av gården. Paret delte et sterkt politisk engasjement, men som kvinne hadde hun ikke tilgang til det partipolitiske livet. Den kvinnepolitiske kampen ble dermed hennes politiske handlingsmulighet, og et middel for å oppnå retten til kvinners politiske deltagelse på linje med menn.

Fredrikke og Anton Qvam fikk fem barn i perioden 1866-79. To av barna døde som små, og bare datteren Louise Qvam levde lengre enn sine foreldre. Sorgen over tapet av barna var en viktig årsak til at hun senere tok initiativet til å grunnlegge Norske Kvinners Sanitetsforening. En sentral del av foreningens arbeid var å bekjempe sykdom, slik at andre mødre skulle slippe den sorgen hun selv hadde opplevd.

Gjennom ektemannen, som to ganger var justisminister og i 1902-03 statsminister, hadde Fredrikke Qvam kontakt med mange av landets ledende politikere. Hun fulgte Stortingets debatter fra galleriet, og oppsøkte gjerne politikerne etterpå for å diskutere og fremme sine synspunkter. Hennes politiske engasjement på Stortinget ga henne tilnavnet «korridorenes dronning». 

Politisk arbeid

Qvam og ektemannen flyttet til Kristiania i 1893. I hovedstaden grep hun muligheten til å delta i det politiske livet og den voksende kvinnebevegelsen. Fredrikke Qvam hadde politisk teft, var et organisasjonstalent og hadde dessuten et meget godt kontaktnett. Gjennom de neste 40 årene var hun en av de mest sentrale og innflytelsesrike kvinnene i norsk kvinnebevegelse.  

 I 1896 opprettet Qvam Norske Kvinners Sanitetsforening, hvor hun var leder frem til hun fylte 90 år i 1933. Sanitetsforeningen ble et samlingssted for kampen for kvinnelig stemmerett og valgdeltagelse, sykdomsbekjempelse og sosialpolitikk, nasjonal selvstendighet og venstrepolitikk. Fredrikke Marie Qvam var særlig opptatt av kampen mot tuberkulose.

Stemmerett for kvinner

Qvam var medlem av Kvinnestemmerettsforeningen fra stiftelsen i 1885, og var styremedlem i 1897, da foreningen ble splittet. Året etter meldte hun seg ut, og stiftet sammen med Gina Krog Landskvinnestemmerettsforeningen, en forening hun ledet til hun døde i 1938. I kraft av dette vervet arrangerte og ledet hun blant annet den Skandinaviske Kvindekongress i 1902.

I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 henvendte Qvam seg til Stortinget med krav om at kvinnene måtte inkluderes i den forestående folkeavstemningen. Dette lyktes ikke. I stedet organiserte Landskvinnestemmerettsforeningen en underskriftskampanje, som endte med nesten 280 000 underskrifter.     

Fra 1898 til 1903 var Qvam leder i Norsk Kvinnesaksforening. I 1904 var hun med på å stifte Norske Kvinners Nasjonalråd, hvor hun var nestleder fra starten til 1913. Hun var også leder i Norsk nasjonalkomité til bekjempelse av hvit slavehandel og stifter av Maiblomstens landsforbund i 1909.

Videre lesning

Anbefalte lenker

Litteratur

Agerholt, Anna Caspari (1937/1973): Den norske kvinnebevegelsens historie. Gyldendal, Oslo

Eeg-Henriksen, Fride (2005): "1905 - året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd." I:  Bore, Ragnhild Rein (red.) Hundre års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005. Statistisk Sentralbyrå, Oslo

Gamme, Anne (2001): ”Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før. Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913." Thesis for the Master degree, University of Oslo.

Lillo-Olsen, Ole Andreas (2009): Fra Elise. Elise Welhavens memoarer. Bearbeidet av Ole Andreas Lilloe-Olsen. Kolofon

Moksnes, Aslaug (1984): Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Gyldendal, Oslo

Denne artikkelen er hentet fra

Det er gjort 12 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Kvinnebevegelsen i Norge

Elisabeth Lønnå

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.