Fredrik 3. (tysk-romersk keiser)

Fredrik 3 var tysk-romersk konge fra 1440 og tysk-romersk keiser fra 1452 til sin død i 1494. Han ble kronet til tysk-romersk keiser og konge av Italia av pave Nikolaus 5 i Roma i 1452. Dette var den siste pavelige kroning av en tysk-romersk keiser der i byen; Fredriks sønnesønns sønn Karl 5 var den siste keiseren som ble kronet, men det skjedde i Bologna i 1530.

Av alle tysk-romerske konger og keisere var Fredrik den som hadde lengst regjeringstid (53 år). I samtiden og i mye av den senere historieskriving ble han oppfattet som en svak og udugelig hersker, som hadde tungt for å ta avgjørelser. Noen eldre kilder tillegger ham oppnavnet Erzschlafmütze, «erkenattluen». Nyere forskning har vist at han tvert i mot var en både aktiv og målbevisst hersker, som især arbeidet for å sikre slektens maktposisjon i riket.

Fredrik tilhørte den leopoldinske linjen av det eldre huset Habsburg og var sønn av hertug Ernst «den jernharde» (1377–1424). Han ble hertug av Steiermark, Kärnten og Krain ved farens død. I 1435 overtok han styringen av disse områdene, men måtte lenge konkurrere med sin yngre bror Albrecht om den reelle makten, også etter at han i 1439 ble regent i Tirol for sin umyndige fetter Sigismund. På denne tiden begynte Fredrik å bruke den mystiske forkortelsen A.E.I.O.U. som signatur på dokumenter.

Fredrik var opptatt av å styrke keiserrikets enhet og sin egen slekts makt, blant annet gjennom å hevde habsburgernes arverett når kongekroner i underliggende riker ble ledige, men til tross for at han i flere slike tilfeller gikk til krig mot konkurrentene, måtte han gi slipp på den direkte makten i Ungarn og Böhmen. Til gjengjeld oppnådde han å bevare deler (nåværende Nederland og Belgia) av de gamle burgundiske territoriene for keiserriket. I 1486 fikk Fredrik sønnen Maximilian valgt til tysk-romersk konge, og han ble etter hvert medregent.

Fredrik trakk seg mot slutten av livet tilbake til sine residenser i Wien, Wiener Neustadt og Linz. Han døde i Linz av komplikasjoner etter koldbrann og amputasjon av den venstre foten. I Wiener Neustadt hadde han i 1450-årene latt bygge St. Georgskatedralen som planlagt gravkirke for seg og sin slekt, men han ble likevel bisatt i Stefansdomen i Wien, hvor hans praktsarkofag (fullført i 1513) fortsatt er bevart.