født i Stokke, norsk jurist og politiker. Cand.jur. 1828; 1829 dosent, 1831–35 lektor i lovkyndighet ved Universitetet i Oslo, drev deretter en omfattende advokatvirksomhet og ble kjent som en av tidens fremste skrankeadvokater. 1845 ble han utnevnt til statsråd; som leder av det nye Indredepartement fra 1846 gjorde han en betydelig innsats for en friere næringslovgivning og opphjelp av industrien, jordbruket og kommunikasjonene, og var sammen med A. M. Schweigaard blant de fremste talsmenn for den økonomiske liberalisme. Sykdom tvang ham til å gå ut av regjeringen 1856. Etter ministerkrisen i 1861 ble han på ny statsråd, sjef for Revisjonsdepartementet og formann i den norske regjering (førstestatsråd). Etter stattholderpostens opphevelse 1873 ble han utnevnt til statsminister. Under den tilspissede politiske situasjon kom Stang til å fremstå som en konsekvent talsmann for kongens konstitusjonelle rettigheter, f.eks. ved sanksjonsnektelsene av vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget og striden om Kongens veto i grunnlovssaker. Tok avskjed som statsminister 1880.
Frederik Stang var drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling ved midten av 1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen førte til en forbitret politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store innsats for landet.