François Truffaut var en fransk filmregissør. Han var en fremtredende representant for den nye bølgen i fransk film, og var ved siden av Godard og Chabrol det ledende navnet i sin generasjon av franske regissører.
Han var en tid kritiker i filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma, ble påvirket av teoretikeren André Bazin, og lanserte i 1954 den såkalte auteur-teorien. Som filmskribent utga han en bok om Jean Renoir og boken Le cinéma selon Hitchcock (1966), basert på intervjuer med Alfred Hitchcock. Disse to svært forskjellige regissørene var hans erklærte forbilder.
Truffaut laget flere kortfilmer før spillefilmdebuten med mesterverket Les quatre cent coups (På vei mot livet, 1959; Gullpalmen i Cannes), en realistisk og gripende skildring av en unggutt i Paris som havner på forbedringsanstalt. I hovedrollen debuterte den unge Jean-Pierre Léaud, Truffauts alter ego i denne så vel som i flere senere filmer.
Hans andre film, Tirez sur le pianiste (Skyt på pianisten, 1960), med Charles Aznavour som pianisten som blir trukket inn i sin brors kriminelle virksomhet, var en personlig og underholdende variasjon over den amerikanske kriminalfilmen. Jules et Jim (To menn og en kvinne, 1962), etter en roman av Henri-Pierre Roché, ble et nytt storverk. Denne skildringen av en kvinne og de to mennene som elsker henne er stilsikkert utført i et filmspråk som da var helt nytt: lett, elegant og fordomsløst i kontrast til det bakenforliggende alvor.
Senere fant Truffaut ikke helt igjen den utvungne stilen i disse første filmene, men han beholdt sin sentrale posisjon i fransk film frem til sin død. Fahrenheit 451 (1966), laget i Storbritannia etter en fortelling av Ray Bradbury, var som science fiction-film og dystopi uvanlig i Truffauts produksjon. La mariée était en noir (Brud i sort, 1967), med Jeanne Moreau, og La Sirène de Mississippi (Havfruen fra Mississippi, 1969), med Jean-Paul Belmondo og Catherine Deneuve, var hardkokte kriminalhistorier.
Vid distribusjon fikk også L'enfant sauvage (Ulvegutten, 1970), hvor Truffaut selv spiller vitenskapsmannen som studerer et barn oppvokst blant ville dyr. La nuit Américaine (Natteffekt, 1973; Oscar-pris for beste fremmedspråklige film) var en sjarmerende kommentar til selve filmmediet, og L'histoire d'Adèle H. (1975) ble en betydelig kinosuksess og et gjennombrudd for Isabelle Adjani.
I Truffauts siste filmer, La Femme d'à côté (Kvinnen i nabohuset, 1981) og Vivement dimanche! (Endelig søndag, 1983), spilte hans samboer Fanny Ardant hovedrollene. Truffaut spilte selv i flere av sine filmer, og hadde en rolle i Steven Spielbergs Close Encounters of the Third Kind (Nærkontakt av tredje grad, 1977).
I tillegg til å vinne for La nuit Américaine, ble Truffaut nominert til fem Oscar-priser: Les quatre cent coups (beste originalmanus), Baisers volés (beste fremmedspråklige film), La nuit Américaine (beste regi, beste originalmanus) og Le dernier métro (beste fremmedspråklige film).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.