Charles de Gaulle
Den femte republikk ble innledet med at Charles de Gaulle ble Frankrikes statssjef. Han var president i ti år, fra 1959 til 1969, og var en av Europas mest fremtredende politikere.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Frankrikes historie fra 1958 begynner med den femte republikk, som er en betegnelse på forfatningen av 1958. Denne forfatningen er fortsatt landets gjeldende grunnlov. Den femte republikk er karakterisert av en sterk presidentmakt, i motsetning til den tredje republikk (1870–1940) og den fjerde republikk(1946–1958), der maktens tyngdepunkt lå i parlamentet. Forfatningen som førte til den femte republikk var et personlig redskap for general Charles de Gaulle og har ikke vært like hensiktsmessig for hans etterfølgere.

Bakgrunn

Den femte republikk ble opprettet fordi den fjerde republikk kollapset. I mai 1958 overtok Charles de Gaulle makten i Frankrike, etter at den forrige regjeringen ikke hadde greid å komme frem til en løsning på opprøret i den franske kolonien Algerie. De Gaulle gikk med på å evakuere de franske militære styrkene fra Tunisia, bortsett fra Bizerte, og fra Marokko. Han lovte befolkningen i Algerie stemmerett på linje med andre franske borgere, og antydet store utviklingsprosjekter for området. De Gaulle lovte også de oversjøiske områdene full uavhengighet hvis de ønsket det. Disse tiltakene skapte en vesentlig bedring i forholdet til statene i Afrika, og med stor energi ble det utarbeidet planer for reformarbeidet i Frankrike. Den 3. juni 1958 ble nasjonalforsamlingen oppløst. Dermed opphørte den fjerde republikk.

Den femte republikk

Utkastet til ny forfatning ble lagt frem for folket til avgjørelse ved folkeavstemning 28. september 1958. Et overveldende flertall godkjente utkastet. Av de oversjøiske områdene var det bare Guinea som stemte imot og erklærte at landet ikke ville gå med i det nye Communauté française (franske fellesskap).

Den nye forfatningen trådte i kraft 5. oktober 1958. De første valgene til ny nasjonalforsamling ble en solid seier for høyregruppene bak de Gaulle. 21. desember ble de Gaulle valgt til president i den femte republikk. Han gikk i gang med et reformprogram som tok sikte på å sanere de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i Frankrike.

På det utenrikspolitiske området arbeidet de Gaulle for et bedre forhold til Vest-Tyskland, mens han skjerpet de franske kravene til det europeiske samarbeidet. Innenfor NATO krevde Frankrike større innflytelse, og i FN hevdet franske representanter strengere enn før at Frankrike ikke ville tillate verdensorganisasjonen å blande seg opp i statenes indre anliggender.

Algerie

Algerie

Franske tropper i Algerie under frigjøringskrigen i 1961.

Av /KF-arkiv ※.
Charles de Gaulle

Charles de Gaulle i en viktig fjernsynstale under Algeriekrigen i april 1961. de Gaulle var en av de første politikerne som aktivt brukte fjernsynet, og flere ganger lyktes det ham, med én enkelt tale, å snu en vanskelig situasjon til sin fordel.

Av /NTB Scanpix ※.

President de Gaulles hovedproblem var Algerie. Hans forslag om en fredsordning basert på gradvis økt selvstyre møtte liten interesse hos den algeriske opprørsregjeringen og bitter motstand hos de ytterliggående franske gruppene i Algerie. I juni 1960 erklærte de Gaulle at han ville innføre et «Algerie for algeriere», noe som kort tid senere fikk de ytterliggående høyregruppene i Frankrike og Algerie til å protestere overfor regjeringen. I januar 1961 arrangerte de Gaulle en folkeavstemning i Frankrike og Algerie. Det ble klart flertall for selvbestemmelse for algerierne. Franske militære i Algerie forsøkte i april 1961 et kupp, men det ble slått ned. De ledende ble dømt til langvarige fengselsstraffer. Enkelte unnslapp og fortsatte illegalt sitt arbeid mot regjeringen fra Algerie.

Etter at det sommeren 1961 var tatt opp forberedende forhandlinger mellom representanter fra Frankrike og den algeriske opprørsregjeringen, ble det endelig undertegnet våpenhvile 19. mars 1962. Vinteren 1961–1962 trådte Algerie-franskmennenes og de mest reaksjonære offiserselementers hemmelige terrororganisasjon OAS (Organisation l'Armée Secrète) åpent frem, og selv lenge etter våpenhvilen fortsatte den med snikmord, bombeattentater og lignende. Det ble imidlertid klart etter hvert at terroristene ikke hadde tilstrekkelig fotfeste i Frankrike til å kunne gjennomføre noe statskupp der, og at de etter hvert også tapte terreng i Algerie. Flere av lederne for OAS ble arrestert og dømt til fengselsstraffer. Presidentens politikk hadde solid støtte i folket, noe som ble bekreftet ved en folkeavstemning i april 1962. Etter avstemningen ble Georges Pompidou statsminister.

Forholdet til EEC og NATO

Ved en folkeavstemning høsten 1962 ble det flertall for de Gaulles forslag om at presidenten heretter skulle velges direkte av folket i stedet for indirekte gjennom et valgmannskollegium. Valget til ny nasjonalforsamling fant sted en uke etter avstemningen om fremgangsmåten ved presidentvalg, og de Gaulle deltok direkte i valgkampen med sterke radioappeller. Valget ble en stor seier for gaullistene, som opptrådte som to partier, nemlig Union pour la Nouvelle République (UNR) og venstrefløyen Union Démocratique du Travail (UDT). Pompidou fortsatte som statsminister, og det ble arbeidet energisk for å styrke fransk økonomi og for å markere Frankrikes stormaktsposisjon.

Utenrikspolitikken var sterkt nasjonalistisk og skapte friksjoner i forhold til landets partnere i EEC og NATO. I 1964 opptok Frankrike diplomatisk forbindelse med Kina. Den økonomiske fremgang viste tegn til stagnasjon. Før presidentvalget i 1965 truet de Gaulle med å trekke seg tilbake hvis han ikke oppnådde minst 50 prosent av stemmene. Opposisjonen i sentrum samlet seg om Jean Lecanuet og venstreopposisjonen om François Mitterrand. Det var første gang i landets historie at man hadde direkte valg på president. To valgomganger måtte til, og i annen valgomgang oppnådde de Gaulle vel 55 prosent.

I mars 1966 meddelte president de Gaulle at Frankrike ville trekke seg ut av fellesforsvaret i NATO, og at NATOs installasjoner på fransk område måtte flyttes. Innenfor De europeiske fellesskap oppstod det til dels krisepregede vanskeligheter på grunn av fransk uvilje mot gjennomføringen av fellestiltak og på grunn av den harde franske linjen mot andre europeiske land som ønsket å forhandle om tilknytning.

I juli 1966 besøkte president de Gaulle Canada, og under et opphold i Montreal hyllet han «det frie Québec». Episoden hadde direkte sammenheng med Frankrikes ønske om å styrke kontaktene med den fransktalende del av befolkningen i Canada, men skapte stor irritasjon på offisielt hold i Ottawa. De Gaulle avbrøt sin reise på grunn av den reaksjon hans taler fikk, og kom derfor ikke på offisielt besøk til Ottawa.

Studentopprør og streiker

Studentopprøret
Fra studentopprøret i Paris mai 1968. Som flere andre historiske begivenheter spredde også dette seg fra Paris til store deler av verden, og begrepet «sekstiåtter» ble knyttet til den radikale generasjonen av studenter over hele verden. Flagget er det vietnamesiske FNL-flagget.
Studentopprøret
Av /NTB scanpix.

I mai 1968 brøt det ut uroligheter, først ved universitetene og høyskolene, og senere i industristrøkene («studentopprøret»). De to største fagforbundene erklærte seg enige i kravet om en omfattende reform i undervisningssystemet. Studentene besatte universitetene og stanset all undervisning. I flere fabrikker kom det til streik, og arbeidere okkuperte bygningene. Urolighetene fikk en alvorlig karakter, og i midten av mai var 8–10 millioner arbeidere i streik, mens studentene demonstrerte i byene.

De Gaulle lovte i en radio- og fjernsynstale gjennomgripende reformer i undervisningssystemet og drøftelser med arbeiderne og bøndene. Regjeringen ville utarbeide forslag til reformer, og planen ville bli lagt frem til folkeavstemning. Led forslaget nederlag ved valget, ville presidenten gå av. Opposisjonen angrep forslaget om avstemning som ville gi regjeringen blankofullmakt. Men noen dager etter presidentens tale ble det oppnådd forlik med arbeidstagerne og arbeidsgiverne om ganske vesentlige lønnsforbedringer og løfte om blant annet 40-timers uke fra 1970. Flere trygder ble hevet.

Urolighetene fortsatte imidlertid, og presidenten ble utsatt for krasse angrep fra opposisjonen. Krisens alvor ble understreket ved at de Gaulle måtte avlyse den planlagte folkeavstemning og nærmest innføre unntakstilstand. I juni kom arbeidslivet langsomt i gang etter streikene. Ved de valg presidenten hadde skrevet ut til ny nasjonalforsamling i juni, seiret gaullistene og fikk det største flertall som noensinne hadde forekommet i nasjonalforsamlingen. Regjeringen ble omdannet, og Couve de Murville overtok etter Pompidou som statsminister. Det lyktes å stabilisere situasjonen og opprettholde ro i arbeidslivet.

En folkeavstemning i april 1969 om omfattende administrative reformer i departementene førte imidlertid til nederlag for regjeringen. President de Gaulle meddelte straks at han trådte tilbake.

Politikk i 1970-årene

Ved presidentvalget i 1969 seiret Georges Pompidou over Alain Poher. En ny regjering ble dannet i juni med Jacques Chaban-Delmas som statsminister. Etter en nedskrivning av francen lyktes det ved et strengt budsjett å skape balanse i statsregnskapet. Den økonomiske veksten skjøt fart og var i 1972 større enn i noe annet EF-land. Pompidou døde i 1974. Hans etterfølger ble den konservative Valéry Giscard d'Estaing, som ved valget seiret knepent over sosialisten François Mitterrand. Den nye president utnevnte Jacques Chirac fra gaullistpartiet til statsminister.

Den nye regjeringen tok kampen opp mot inflasjonen og lanserte en reformvennlig sosialpolitikk. Det politiske liv var for øvrig preget av de mange forsøk på å få i stand samarbeid mellom ulike partigrupper. På venstresiden arbeidet sosialistledere for å bedre samholdet, foruten at det var kontakt med kommunistene, som på sin side gikk inn for en mer moderat og nasjonal linje. I sentrum var det også sterke krefter som søkte samarbeid. Statsminister Chirac gikk av i august 1976, og ble etterfulgt av Raymond Barre. Chirac stilte seg i spissen for en gruppe i opposisjon til presidenten.

De viktigste stridsspørsmålet i fransk politikk i 1970-årene var sosialpolitikken og den økonomiske politikk. Industrien opplevde nedgangskonjunkturene i midten av 1970-årene som en alvorlig trussel. Arbeidsledighet og produksjonsnedgang i deler av jordbruket svekket landets økonomi. Et spesielt fenomen var den sterke separatistbevegelse som opptrådte i flere kanter av landet. På Korsika, i Bretagne og Alsace kom det til til dels alvorlige konflikter mellom separatistene og myndighetene.

På venstresiden søkte kommunistene og sosialistene å bli enige om en felles plattform som kunne gi økt innflytelse i nasjonalforsamlingen. Høsten og vinteren var det skapt enighet om en samordnet opptreden under valget i 1978, men samarbeidet mislyktes likevel – kort før valget oppstod strid mellom lederne i de to partiene. Sentrumspartiene klarte å opprettholde flertallet i nasjonalforsamlingen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg