Under det andre keiserdømme fortsatte den økonomiske fremgangen i Frankrike. Keiseren satte i gang store regulerings- og byggearbeider i Paris. I 1860 gjennomførte Napoleon en frihandelstraktat med Storbritannia. Statens utgifter ble finansiert ved lån som ble lagt ut for det store publikum. Men i 1860-årene vokste opposisjonen. Borgerskapet og de intellektuelle ønsket politisk makt, og betraktet Napoleon som en eventyrer. Pressesensuren ble opphevet i 1868, foreningsfriheten etablert samme år og streikeretten ble anerkjent i 1864. Mange arbeidere og fattige intellektuelle ble sosialister. I januar 1870 utnevnte Napoleon lederen for den moderate opposisjon til statsminister, og han utstedte samtidig en liberal forfatning.
Den bonapartistiske tradisjonen tvang Napoleon til å føre en aggressiv utenrikspolitikk. Krimkrigen mot Russland i 1854–1856 var populær og økte Napoleons prestisje. Fredskongressen ble holdt i Paris. Under den «italienske krig» mot Østerrike i 1859 vant franske tropper seirene ved Solferino og Magenta, og i 1860 fikk Frankrike Savoie og Nice. Frankrike etablerte seg også i Midtøsten og Nord-Afrika på denne tiden, foruten at det erobret posisjoner i Asia (Cochin-Kina).
I 1860-årene førte Napoleons politikk til en rekke nederlag, og keiserdømmets anseelse sank, særlig etter den mislykte militærekspedisjonen til Mexico i 1862–1867. Napoleon forsøkte forgjeves å oppnå innrømmelser av den tyske statsministeren Otto von Bismarck. I 1870 hadde den spanske regjeringen tilbudt en prins av Hohenzollern den spanske krone. Den franske regjeringen protesterte, og kongen av Preussen bøyde seg. Den franske regjeringen stilte imidlertid nye krav som den prøyssiske kongen nektet å gå med på, Bismarck sørget for at avslaget fikk en utfordrende form (Emserdepesjen), og under press av keiserinnen og generalene gikk Napoleon med på å erklære Preussen krig 19. juli 1870.
I august led de franske tropper en rekke nederlag i den fransk-tyske krig, og etter at keiseren 2. september var tatt til fange i slaget ved Sedan, utbrøt det 4. september revolusjon i Paris. De deputerte fra Paris dannet en «nasjonal forsvarsregjering». Paris ble innesluttet, og en del av regjeringen under Léon Gambetta organiserte nye hærer i Tours. De ble alle beseiret, og 28. januar 1871 måtte Paris overgi seg. Det ble valgt en nasjonalforsamling som trådte sammen i Bordeaux februar 1871. Den valgte Adolphe Thiers til sjef for regjeringen og godtok de tyske fredsbetingelser. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 måtte Frankrike avstå Alsace-Lorraine med 1,6 mill. innbyggere til Tyskland og betale en krigsskadeerstatning på 5 milliarder francs.
Nasjonalforsamlingen, som slo seg ned i Versailles, hadde monarkistisk flertall. Folket i Paris var republikanere og patrioter, og mange var påvirket av sosialistiske ideer. 18. mars 1871 utbrøt det en oppstand i Paris som først ble slått ned under den «blodige uke» 21.–28. mai (Pariskommunen). Monarkistene var splittet; legitimistenes tronpretendent var Karl 10s sønnesønn, orléanistenes var en etterkommer av Ludvig Filip. I 1875 vedtok nasjonalforsamlingen de lovene som dannet Frankrikes nye forfatning, den tredje republikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.