Le combat de Hollabrunn, 10 juillet 1809
Paris har en rekke ganger vært sentrum for revolusjoner som har hatt betydning for fransk og europeisk historie. Under julirevolusjonen i Paris, 1830, ble Ludvig Filip konge, og det såkalte borgerkongedømmet eller julikongedømmet ble innført. Bildet viser gatekamp i Rue de Rohan.
Le combat de Hollabrunn, 10 juillet 1809
Av /Musée Carnavalet, Paris.

Frankrikes historie i perioden 1815–1875 preges av revolusjoner og at landet endret styreform fra monarki til republikk til monarki og tilbake til republikk igjen.

Året 1815 markerer slutten på napoleonstiden og napoleonskrigene, og Ludvig 18 ble fransk konge. Under Ludvigs bror Karl 10 brøt julirevolusjonen ut, og perioden fra 1830 til 1848 kalles «julikongedømmet».

I 1848 brøt februarrevolusjonen ut i Europa, og Frankrike ble erklært republikk. Denne republikken bestod i bare fire år og kalles «den andre republikk». Louis Napoléon Bonaparte (nevø av Napoleon Bonaparte) ble valgt til president, men i 1852 utropte han seg til keiser.

Den korte republikken ble avløst av «det andre keiserdømme». I denne perioden ble store deler av befolkningen påvirket av sosialistisk ideologi og keiseren førte en aggressiv utenrikspolitikk med flere kriger og etablering av franske kolonier. I 1875 ble en ny forfatning vedtatt. Det andre keiserdømme ble etterfulgt av den tredje republikk (1871-1940).

Perioden 1815–1848

Ved fredsslutningen etter napoleonskrigene i november 1815 måtte Frankrike avstå Saar og betale en stor skadeserstatning. Kong Ludvig 18 førte en forsiktig politikk som støttet seg til godseierne og den rikeste del av borgerskapet. En del av emigrantene og presteskapet, Les Ultras, krevde en mer reaksjonær politikk, mens middelstanden dannet en liberal opposisjon. Broren Karl 10 (1824–1830) førte en mer reaksjonær politikk. I juli 1830 utstedte kongen fire ordonnanser, som betegnet et brudd på La Charte og blant annet avskaffet pressefriheten. Borgerlige politikere og journalister protesterte, og under ledelse av republikanske klubber brøt det ut revolusjon (julirevolusjonen) i Paris. Kongen oppgav kampen, og de moderate liberale satte igjennom at hans slektning, Ludvig Filip av Orléans, ble utropt til konge. La Charte ble stående, og stemmeretten ble en del utvidet.

Under «julikongedømmet» i perioden 1830–1848 hadde borgerskapet hele den politiske makt. Industrien gikk raskt frem, og jernbanenettet ble utbygd. «Borgerkongen» Ludvig Filip tok, særlig etter 1840, selv den politiske makten, og han kunne som oftest regne med et sikkert flertall i kammeret. Partistriden i parlamentet vakte ikke stor interesse. Den farligste opposisjonen var utenfor parlamentet. Vitenskapsmenn, kunstnere og studenter angrep det rike borgerskapet og hyllet demokratiet og den franske revolusjon.

Ludvig Filips utenrikspolitikk bygde på fred og samarbeid med Storbritannia (L'Entente cordiale). Det kom imidlertid til strid mellom de to vestmaktene om innflytelsen i Belgia, i Midtøsten og på Pyrenéhalvøya, og mot slutten av sin regjeringstid søkte Ludvig Filip å nærme seg de reaksjonære fastlandsstatene. I 1846–1847 slo kornhøsten feil, og en økonomisk krise skapte stor arbeidsløshet i byene. Den politiske agitasjonen samlet seg om kravet om utvidet stemmerett. I februar 1848 brøt det ut barrikadekamper i Paris, nasjonalgarden gikk over til folket, og Ludvig Filip flyktet. Denne revolusjonen kalles februarrevolusjonen og påvirket hele Europa.

Den andre republikk (1848–1851)

Frankrike ble utropt til republikk, og det ble dannet en borgerlig-republikansk regjering. Det brøt ut strid mellom de moderate republikanere og de sosialistiske arbeidere. Regjeringen anerkjente retten til arbeid og satte i gang nødsarbeid, de såkalte nasjonalverksteder. I mai ble det valgt en nasjonalforsamling hvor regjeringen hadde sikkert flertall. Nasjonalverkstedene ble opphevet, og dette førte til et arbeideropprør i Paris som ble slått ned etter blodige barrikadekamper i juni.

I november 1848 vedtok nasjonalforsamlingen en ny forfatning. Ved siden av nasjonalforsamlingen skulle det velges en president for fire år. I desember 1848 ble Louis Napoléon Bonaparte, en brorsønn av Napoleon 1, valgt til president. I desember 1851 foretok Bonaparte et statskupp og lot utarbeide en ny forfatning. Den virkelige makten lå hos presidenten, som ble valgt for ti år. Republikanerne ble slått ned med terror og en folkeavstemning gav Bonaparte et overveldende flertall. I 1852 lot han seg utrope til keiser under navnet Napoleon 3.

Det andre keiserdømme (1852–1870)

Under det andre keiserdømme fortsatte den økonomiske fremgangen i Frankrike. Keiseren satte i gang store regulerings- og byggearbeider i Paris. I 1860 gjennomførte Napoleon en frihandelstraktat med Storbritannia. Statens utgifter ble finansiert ved lån som ble lagt ut for det store publikum. Men i 1860-årene vokste opposisjonen. Borgerskapet og de intellektuelle ønsket politisk makt, og betraktet Napoleon som en eventyrer. Pressesensuren ble opphevet i 1868, foreningsfriheten etablert samme år og streikeretten ble anerkjent i 1864. Mange arbeidere og fattige intellektuelle ble sosialister. I januar 1870 utnevnte Napoleon lederen for den moderate opposisjon til statsminister, og han utstedte samtidig en liberal forfatning.

Den bonapartistiske tradisjonen tvang Napoleon til å føre en aggressiv utenrikspolitikk. Krimkrigen mot Russland i 1854–1856 var populær og økte Napoleons prestisje. Fredskongressen ble holdt i Paris. Under den «italienske krig» mot Østerrike i 1859 vant franske tropper seirene ved Solferino og Magenta, og i 1860 fikk Frankrike Savoie og Nice. Frankrike etablerte seg også i Midtøsten og Nord-Afrika på denne tiden, foruten at det erobret posisjoner i Asia (Cochin-Kina).

I 1860-årene førte Napoleons politikk til en rekke nederlag, og keiserdømmets anseelse sank, særlig etter den mislykte militærekspedisjonen til Mexico i 1862–1867. Napoleon forsøkte forgjeves å oppnå innrømmelser av den tyske statsministeren Otto von Bismarck. I 1870 hadde den spanske regjeringen tilbudt en prins av Hohenzollern den spanske krone. Den franske regjeringen protesterte, og kongen av Preussen bøyde seg. Den franske regjeringen stilte imidlertid nye krav som den prøyssiske kongen nektet å gå med på, Bismarck sørget for at avslaget fikk en utfordrende form (Emserdepesjen), og under press av keiserinnen og generalene gikk Napoleon med på å erklære Preussen krig 19. juli 1870.

I august led de franske tropper en rekke nederlag i den fransk-tyske krig, og etter at keiseren 2. september var tatt til fange i slaget ved Sedan, utbrøt det 4. september revolusjon i Paris. De deputerte fra Paris dannet en «nasjonal forsvarsregjering». Paris ble innesluttet, og en del av regjeringen under Léon Gambetta organiserte nye hærer i Tours. De ble alle beseiret, og 28. januar 1871 måtte Paris overgi seg. Det ble valgt en nasjonalforsamling som trådte sammen i Bordeaux februar 1871. Den valgte Adolphe Thiers til sjef for regjeringen og godtok de tyske fredsbetingelser. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 måtte Frankrike avstå Alsace-Lorraine med 1,6 mill. innbyggere til Tyskland og betale en krigsskadeerstatning på 5 milliarder francs.

Nasjonalforsamlingen, som slo seg ned i Versailles, hadde monarkistisk flertall. Folket i Paris var republikanere og patrioter, og mange var påvirket av sosialistiske ideer. 18. mars 1871 utbrøt det en oppstand i Paris som først ble slått ned under den «blodige uke» 21.–28. mai (Pariskommunen). Monarkistene var splittet; legitimistenes tronpretendent var Karl 10s sønnesønn, orléanistenes var en etterkommer av Ludvig Filip. I 1875 vedtok nasjonalforsamlingen de lovene som dannet Frankrikes nye forfatning, den tredje republikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg