kunst i Frankrike

Det er bevart en rekke hulemalerier fra tiden mellom rundt 25 000 og 10 000 år fvt. i Sør-Frankrike (paleolittisk kunst), se Lascaux og Ardèche. I distriktet Les Eyzies ble det også funnet skulpturale hestefremstillinger i en impresjonistisk-naturalistisk stil som det ikke finnes maken til i forhistorisk tid.

I kelternes stormaktstid fra 400 til 300-tallet fvt. sto jernarbeidene i forgrunnen, våpen og verktøy av vakker, rasjonell form og med nøkternt utstyr. I ornamentikken spilte mønstre av spiral- og bølgelinjer hovedrollen, dernest stiliserte dyrefigurer, særlig villsvin.

Gjennom Gaius Julius Cæsars erobring (59–50 fvt.) fikk romersk kunst feste. I tillegg utviklet det seg i billedkunsten og særlig i kunstindustrien en gallisk-romersk provinskunst. Tallrike marmorsarkofager (de eldste fra slutten av 200-tallet evt.) er vitnesbyrd om kristendommens innflytelse. De antikke tradisjonene fortsatte, om enn sterkt redusert, etter folkevandringene i vekselvirkning med de germanske erobrernes smak, samtidig som den livlige kommersielle og religiøse forbindelsen med den kristne Østen påvirket kunsten sterkt. Begge deler førte til en utpreget ornamentalisering.

Den karolingiske renessansen blomstret på 800-tallet etter at Karl den store hadde søkt å fornye den klassiske tradisjonen. Kirkene ble oppført nærmest i tilknytning til typer som liturgien hadde skapt. Kanskje vel så betydningsfullt var det at menneskekroppen ikke bare fikk en bredere, men etter antikkens mønster den viktigste plassen i kunsten. Dette viste seg først og fremst i bokkunst, dernest i elfenbensplastikk, gullsmedkunst og annet håndverk.

Gjennombruddet for fransk gotisk skulptur var den rike skulptursmykningen av den såkalte kongelige portal på Chartres-katedralens vestfront (rundt 1145–1164). Høydepunktet for fransk gotisk skulptur ble nådd med søndre og nordre portal på Chartres-katedralen fra begynnelsen av 1200-tallet, samt skulpturutsmykningen ved Notre-Dame og Sainte-Chapelle i Paris fra rundt 1250 og skulpturutsmykningen av katedralene i Amiens og Reims.

I første del av 1100-tallet skapte abbed Suger det første store arbeidet innen glassmaleri i Saint-Denis i Paris. De fleste store katedralene i Nord-Frankrike fikk storslåtte glassmalerier, men bare i Chartres er hele serien av glassmaleri bevart intakt.

Bokmaleriet fikk et oppsving med universitetets fremvekst i annen halvdel av 1200-tallet, spesielt i Paris.

I 1360-årene var en virkelighetstro persongjengivelse toneangivende både i maleri og skulptur. Inspirert av nederlandsk kunst brakte fransk kunst ikke bare gjengivelse av menneskekroppen til gjennombrudd, men også fremstillingen av livet og naturen, blant annet i Pol de Limbourg og hans brødres månedsbilder i Très Riches Heures du Duc de Berry (1413–1416). Især ved hoffet til hertugen av Burgund fikk kunstnere fra Flandern og tilgrensende distrikter rikelig arbeid.

Deres stil gjorde seg også gjeldende i Avignon og ved kong Renés hoff. Enguerrand Charonton fra Laon og Nicolas Froment ble dermed de sentrale skikkelsene i en provençalsk kunst som dessuten viste italiensk renessansepåvirkning. For Loireskolens malere, Jean Foucquet, Moulinsmesteren og andre kom særlig dette elementet til å spille en vesentlig rolle.

På billedkunstens område slo renessansen gjennom ved hjelp av de italienske kunstnerne Frans 1 innkalte, spesielt Rosso Fiorentino, Francesco Primaticcio og Nicolò dell'Abate. Disse manieristene smykket kongens hovedslott med stukkrelieffer, malerier og så videre og grunnla Fontainebleauskolen.

Overgangen fra gotikk til ungrenessanse kan sees i arbeider av Claus Sluter, Claus Werve (rundt 1380–1439) og Michel Colombes. Franskmennenes interesse for eleganse og gratie ble nå fremtredende, først og fremst i skulpturen. De tre store skulptørene i fransk renessanse er Jean Goujon, Pierre Bontemps (1507–1568) og Germain Pilon.

Malerkunsten ble representert av blant andre Jean Cousin den eldres (1490–1560) figurkomposisjoner og av Jean Clouets og hans sønn François Clouets portretter.

På 1600-tallet var utviklingen innen malerkunsten, som tidligere hadde spilt en relativt beskjeden rolle, størst. Kobberstikket ble fornyet blant annet av den skarpe samfunnsskildreren Jacques Callot og portrettøren Robert Nanteuil.

Etter at den italienske og til en viss grad den flamske kunsten hadde dominert fransk kunst, fikk man fra rundt 1650 en spesifikk nasjonal fransk barokk. Mest epokegjørende ble landskapslyrikeren Claude Lorrain, og Nicolas Poussin, som begge var bosatt i Roma. Gjennom klare komposisjoner arbeidet Poussin frem den klassiske linjen i sine mytologiske motiver.

Andre malere som inntar en sentral plass på denne tiden er Philippe de Champaigne (1602–1674) og den Caravaggio-inspirerte Georges de la Tour.

Maleri- og skulpturakademiet (1648) og arkitektakademiet (1671), begge i Paris, kom til i denne tiden, dessuten det franske akademiet i Roma (1666). Sammen med Salon de Paris, grunnlagt i 1667, ble disse institusjonene blant annet redskaper for eneveldets utforming av en strålende representasjonskunst, tjenlig til å gi overbevisende uttrykk for «Solkongens», Ludvig 14s, makt. Sitt samlingspunkt fikk den franske barokken (Louis-quatorze-stilen) i Versailles-slottet, oppført i 1668–1710.

Rokokkoen vokste frem i Frankrike omkring 1710–1720. Før 1720 hadde den funnet sin asymmetriske karakter i Juste Aurèle Meissonniers mønstre, som ble brukt som utgangspunkt for romdekorasjoner. Antoine Watteau fikk betydning med sine tidlige dekorative arbeider. Han utviklet en malerisk rokokko og ble de galante festers maler. François Boucher og Jean-Honoré Fragonard forvandlet høytidelige antikke emner til idylliske og ofte dristige motiver.

En mer intim og hverdagslig atmosfære dominerer på hele 1700-tallet. Den fremste av de borgerlige malerne var Jean-Baptiste Chardin. Hans intime hverdagsbilder og stilleben vitner om nederlandsk påvirkning. Pastellen ble svært populær, og portrettmaleren Maurice Quentin de La Tour laget banebrytende portretter i denne teknikken.

Kvinnelige malere deltok aktivt og markerte seg i fransk kunstliv på 1700-tallet. Kunstnere som Adélaïde Labille-Guiard (1749–1803), Anne Vallayer-Coster (1744–1818) og Élisabeth Vigée-Lebrun stilte jevnlig ut på den sentrale salongutstillingen i Paris. Marie-Anne Collot (1748–1821) var kjent for sine portrettbyster.

Elegant festivitas og gratie preget skulpturen hos billedhuggere som Robert le Lorrain (1666–1743), Jean-Baptiste Pigalle, Étienne Maurice Falconet og Edmé Bouchardon. Jean-Baptiste Lemoyne utførte spirituelle portrettbyster og Jean-Antoine Houdon er kjent for sine skarpt karakteriserte portrettstatuer og byster av samtidens kjente.

En fornyet interesse for antikken utviklet seg på slutten av 1700-tallet. Arkeologiske undersøkelser og opposisjonen mot rokokkoens svermeri brakte på ny klassisismen i forgrunnen, i strengere og renere form enn tidligere. Den klassiske ideologiens mest konsekvente talsmann var Jacques Louis David. Han ble med den franske revolusjonen politisk ledende innen kunstlivet. Han skapte historiske og representative komposisjoner, men utviklet også en hverdagslig realisme som fikk stor betydning for tidlig 1800-tallskunst.

François Gérard og Antoine-Jean Gros, som blant annet skildret Napoleons hærtog, gikk i Jacques Louis Davids fotspor. Davids elev Jean Auguste Dominique Ingres ble ledende innen en formstreng klassisisme med romantiske trekk.

Antoine-Jean Gros innledet en romantisk dynamisk fargekunst, som fikk sitt gjennombrudd med Théodore Géricault. Retningens ledende maler var Eugène Delacroix, blant annet inspirert av engelskmannen John Constable. Levende, skiftende farger erstattet den tørre, kjølige koloritten hos klassisismen. En mellomstilling inntok Théodore Chassériau og Gustave Moreau. Det monumentale freskomaleriet fikk en betydelig representant i Pierre Puvis de Chavannes.

Landskapskunsten fikk økende betydning på 1800-tallet. Camille Corot startet som klassisk realistisk landskapsmaler, men laget mot slutten av sitt liv bilder med svært frie penselstrøk. Han samarbeidet med en del yngre kunstnere som fra 1830-årene samlet seg i Barbizon. Disse kom til å danne Barbizonskolen, som dyrket «le paysage intime». Bak den realistiske tendensen lå blant annet inntrykk fra Gustave Courbets kunst. Han gikk inn for en kunst med hverdagslige motiver, i motsetning til den klassiske tradisjonens oppdiktede billedverden. Rosa Bonheur malte realistiske dyreskildringer, ofte i stort format. Blant satiriske tegnere stod Honoré Daumier i spissen for en både kunstnerisk og sosial opposisjon i sine litografiske illustrasjoner.

Den betydeligste av romantikkens billedhuggere var François Rude, mester for relieffet Marseillaisen på den store triumfbuen i Paris, og dyreskulptøren Antoine Louis Barye. Jean-Baptiste Carpaux (1827–1875) fortsatte romantikkens skulptur i realistisk retning.

Barbizonskolens landskapsmaleri innledet en ny tid i kunsten. Til denne kretsen hørte Jean-François Millet, som med enkel patos skildret fransk hverdagsliv, men retningens bannerfører var Gustave Courbet med sitt radikale program og maleriske begavelse. Det nye friluftsmaleriet var overveiende innstilt på farge- og lysvirkninger og dannet derfor en naturlig forutsetning for impresjonismen.

Impresjonismens direkte forløper var Édouard Manet, med sin dristige penselføring og begynnende frigjøring av fargen. Retningen fikk navn etter et soloppgangsbilde, Impression, soleil levant (1872), malt av retningens mest typiske eksponent, landskapsmaleren Claude Monet. Dens viktigste representanter for øvrig var figurmalerne Edgar Degas og Berthe Morisot, kvinneskildreren Auguste Renoir, landskapsmalerne Alfred Sisley og Camille Pissarro og stilleben- og landskapsmaleren Paul Cézanne. Impresjonismen omfattet også flere kvinner, deriblant amerikanske, Frankrike-bosatte Mary Cassatt, Eva Gonzalés (1849–1883) og Marie Bracquemond (1840–1916). Litt utenfor kretsen stod maleren og karikaturtegneren Henri de Toulouse-Lautrec. Til sammen stilte impresjonistene ut åtte ganger, i ulike konstellasjoner, i årene 1874–1886.

Impresjonismen fikk sitt skulpturale uttrykk hos Auguste Rodin i hans lidenskapelige, stemningsmettede kunst, mens Paul Albert Bartholomé søkte tilknytning hos eldre, stillferdige idealer. Camille Claudel ble kjent for kraftfulle og kontrastrike skulpturer i bronse og marmor.

Georges Seurat og Paul Signac førte impresjonismen i maleriet ut i den ytterste teoretiske konsekvens, basert på en pointillistisk penselteknikk kalt neoimpresjonisme. Men de betegnet en utvikling i dekorativ retning som i tiden før og etter 1900 fant utløp i symbolisme og lineær ekspresjonisme og som omfattet særpregede personligheter som Paul Cézanne, nederlenderen Vincent van Gogh, Paul Gauguin og autodidakten Henri Rousseau.

Fra Rousseau utgikk naivismen, som ble fortsatt på 1900-tallet av André Bauchant, som var historieskildrer, Louis Vivin (1861–1936) og Camille Bombois (1883–1970), med sin minutiøse detaljbehandling. Fra Gauguin og Pont-Aven-gruppen rundt 1890 utgikk symbolismen, cloisonnismen og syntetismen; den siste hadde betydning for 1890-årenes lineære og dekorative utvikling. Fra denne stammen utgikk også gruppen Les Nabis, stiftet i 1892, med blant andre Paul Sérusier, Maurice Denis, Pierre Bonnard og Édouard Vuillard. Suzanne Valadon var en fremtredende utøver innen flere av tidens bevegelser og stiler. I 1894 ble hun den første kvinnelige kunstneren som ble godtatt i den nasjonale kunstforeningen Société Nationale des Beaux-Arts.

Allerede omkring 1900 trakk Paris til seg kunstnere fra hele verden. Mange fremstående kunstnere levde størstedelen av sitt liv der, som Chaïm Soutine, Juan Gris, Joan Miró, Marc Chagall og Amedeo Modigliani, og byen ble det dominerende sentrum i den internasjonale kunstverdenen i første halvdel av 1900-tallet.

Paul Cézanne, som hadde stått impresjonismen nær, utviklet en strengt oppbygd kunst som forente de abstrakte prinsippene i klassisk tradisjon med det frie maleriske billeduttrykk. Hans arbeider skulle komme til å bety mye for 1900-tallets billedkunst, og mange av tidens kunstretninger kan direkte eller indirekte utledes fra hans radikale og eksperimentelle maleri.

Den internasjonale postmoderne kunsten har sine røtter blant annet i franske forbilder fra omkring 1950, som Yves Klein og Jacques Villeglé. De var blant de mest sentrale kunstnerne i den nyrealistiske bevegelsen, fransk nouveau réalisme, offisielt grunnlagt i 1960 av Klein og kritikeren Pierre Restany som et fransk motsvar til den amerikanske popkunsten. Nyrealistene bar slektskap med dada-bevegelsen 40 år tidligere slik de gjorde bruk av kollasj og assemblage, og førte videre Marcel Duchamps bruk av readymade-objektet som kunstnerisk materiale. Blant kunstnerne som ble assosiert med den franske nyrealismen var «décollagisten» Raymond Hains, Jean Tinguely, kjent for sine bevegelige skulpturer, og de popkunst-inspirerte Niki de Saint-Phalle, Martial Raysse og Daniel Spoerri. Også Césars skulpturer av sammenpressede bilvrak og happening-lignende expansions — støpemasse i ferd med å stivne — og Armans tredimensjonale kollasjer er eksempler på nyrealistenes vending mot en mer virkelighetsnær kunstform, motsatt de abstrakte malernes lyrisme.

Jean Michel Meurice, Simon Hantaï, Claude Viallat og Christian Jaccard tok i bruk tekstiler og nye materialer i sin kunst, mens Vladimir Veličkovič og Gerard Titus-Carmel ofte har brukt figurative elementer i sine arbeider. Robert Combas, Gerard Garouste og Jean-Charles Blais representerte nyfigurasjonen og nyekspresjonismen som kom til å dominere europeisk og amerikansk maleri fra slutten av 1970-årene.

Louise Bourgeois, som utvandret til USA 27 år gammel i 1938, var en overgangsfigur mellom modernisme og en multimedial samtidskunst. Daniel Buren er en sentral skikkelse i konseptkunstens historie. Christian Boltanski laget større installasjoner der lys- og skyggeeffekter spiller en rolle, ofte med utgangspunkt i jødisk historie og holocaust. Christo og Jeanne-Claude oppnådde vid berømmelse for sine spektakulære og stedsspesifikke prosjekter der bygninger og hele landskap ble kledt i tekstiler. Annette Messagers (1943–) uttrykksfulle installasjoner og kollasjer benytter ulike materialer, fra fotografi til tekstiler og broderi, maleri og innslag av film. Konseptkunstneren Sophie Calle har utforsket intimitet og identitet i tekstarbeider, installasjon og fotografi.

Fra 1960-årene hadde den amerikanske kunsten og kunstverden for alvor begynt å konkurrere med den franske om ledelsen. Men i løpet av 1970- og 1980-årene hadde kunstens internasjonalisering nådd så langt at polariseringen USA–Frankrike (New York–Paris) ikke lenger var aktuell.

Paris er fortsatt en viktig by for internasjonalt kunstliv og utdannelse. Centre Pompidou, Palais de Tokyo og Musée d'Art Moderne de Paris viser internasjonal samtidskunst, og byen har en rekke betydelige private gallerier og samlinger, som Fondation Cartier og Fondation Louis Vuitton. Jeu de Paume er senter for fotografisk kunst. FIAC, arrangert hvert år siden 1974 i Grand Palais, er blant verdens viktigste kommersielle kunstmesser. Siden 2015 er også kunstmessen Paris Internationale etablert som et treffpunkt for internasjonal samtidskunst.

• kunsthåndverk og kunstindustri i Frankrike
• arkitektur i Frankrike
• dans i Frankrike
• musikk i Frankrike
• Frankrikes litteratur
• teater i Frankrike
• fransk mat