Frankrike – historisk tid

Oldtiden

Det nåværende Frankrike tilsvarer mesteparten av det antikke Gallia Transalpina, som var delt i det belgiske mot nord, det keltiske i midten (omkring Seine og Loire) og Aquitania mot sør (mellom Garonne og Pyreneene). Landet var allerede i oldtiden fruktbart og veldyrket, elver og gode veier fremmet handelen. Hovednæringsveier var åkerbruk og kvegavl, mot sør dyrket man oliventrær og vin. Fra fjellene fikk man gull, sølv, jern og bly. Gallia ble bebodd av en mengde mindre stammer. Flere steder synes eldre befolkningslag å ha bestått ved siden av gallerne. Belgerne var det gamle hovedfolk mellom Seine, Marne, Rhinen og havet; de talte et keltisk språk, men var kanskje oppblandet med germanere. Etter hard motstand, bl.a. mot Caesar (57–51 f.Kr.), ble de romanisert. Aquitanerne i sør var ikke keltere. Jorden var eid av adelen og prestene (druidene) og ble drevet av livegne; adelen levde av jakt og krig, og av den ble valgt høvdinger som oftest hadde liten makt. Druidene hadde stor innflytelse.

Ca. 600 f.Kr. kom Gallia i berøring med grekerne som anla kolonien Massalia (Marseille), hvorfra gresk kultur bredte seg i omegnen. På 100-tallet f.Kr. erobret romerne Sør-Gallia for å sikre seg veien til Spania; i 118 f.Kr. ble det erobrede land en provins, Gallia Narbonensis, det nåværende Provence. I årene 58–50 f.Kr. la Caesar det øvrige Gallia inn under Roma og skapte derved en uvurderlig formur for Italia mot de fremtrengende germanere; 16–13 f.Kr. organiserte Augustus det erobrede området, og det kom bare få og lett undertrykte oppstander i keisertiden. Gallerne ble hurtig romanisert, og i Gallia opplevde den romerske kultur en etterblomstring i keisertiden. Gallia var selvstendig en periode (258–274) i soldatkeisertiden, og ble gjenerobret av keiser Aurelian. Mange minnesmerker fra romertiden, særlig i Provence.

Merovingertiden (482–751)

Karolingertiden (751–987)

Karl Martells sønn Pipin den lille regjerte 751–68 og var en målbevisst politiker. Han avsatte med pavens samtykke den siste merovingiske skyggekongen og ble selv hyllet som konge. De eldre karolingere stanset tilsynelatende statsoppløsningen – ikke fordi de hadde noe høyere begrep om stat og regjering, men fordi de i kraft av dyktighet og kirkens støtte inngav stormennene større ærbødighet, aktelse og frykt enn merovingerne hadde evnet, og fordi de kunne føre dem til store militære seirer som skaffet dem stort krigsbytte. Noen avgjørende forandring i styre og samfunnsliv skjedde ikke, og etter Karl den stores død (814) fortsatte oppløsningen.

Med Pipin den lille innledes den karolingiske kirkepolitikk, som for paven betydde hjelp mot langobardene i Italia og for karolingerne kirkens medvirkning til styrkelse av kongemakt og orden. Karl den store slo 774 langobardene, tok deres land og sikret pavedømmet de deler av Italia som til da hadde stått under Bysants; disse ble kjernen i den senere pavestat (Kirkestaten). Hermed var det innledet et brudd mellom paven og den østromerske keiser. Dette bruddet bidrog til å svekke forestillingen om at det østromerske riket var fortsettelsen av det universale romerske keiserdømmet. Da Karl ved sine seierrike kamper mot hedningene hadde vunnet ry som den store forkjemper for kristendommen, ble han kronet til romersk keiser av pave Leo 3, juledag 800. Den romerske keiserverdighet ble ikke varig i den karolingiske ætt og heller ikke fast knyttet til Frankrikes konger, men denne begivenheten tilintetgjorde for bestandig de bysantinske keiseres håp om at det gamle romerske verdensherredømmet kunne gjenopprettes.

I Verdun 843 og ved senere mindre endringer ble det territorium som ble Frankrike, i hovedsaken etter nasjonale grenser, utskilt fra Frankerriket. Den første konge av Frankrike ble Karl den skallete (843–877). Men Frankrike var da neppe mer enn et begrep, og enkelte av de dyktigste og mektigste stormennene dannet småstater. I 911 fikk normannerne overlatt Normandie, og i øst oppstod et burgundisk kongerike (se Burgund). De siste karolingere førte i virkeligheten bare et skinnherredømme, og måtte ofte kjempe med mektige stormenn om kongeverdigheten. I 987 valgte en del stormenn, tilskyndet av geistligheten, en av Nord-Frankrikes mektigste stormenn Hugo (Capet) til konge, og det kapetingiske dynasti («den tredje kongeslekt») var grunnlagt.

Kapetingertiden (987–1328)

Huset Valois (1328–1589)

Etter at den direkte mannslinje i kapetingerslekten var utdødd, kom en ny linje av kongeslekten, huset Valois (de yngre kapetingere) på tronen. De første Valois-kongene var ikke dyktige nok som politikere, og dertil kom den ødeleggende rekke kriger mellom Frankrike og England som er kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). En tid så det ut til at det engelske kongehus skulle komme til å regjere i Frankrike. De franske ridderhærer led gang på gang nederlag. I 1420 ble det sluttet et forlik, hvor dauphinen Karl 7 ble utelukket fra tronen til fordel for den engelske tronfølger, men dette fremkalte en engelskfiendtlig bevegelse (et av utslagene av denne folkebevegelsen er Jeanne d'Arcs fremtreden 1429), og i løpet av ca. 20 år tapte engelskmennene alt de hadde vunnet, unntatt Calais.

Etter krigene ble det innført faste skatter og en stående hær. I tiden 1300–1500 vokste kronlandet med Dauphiné, Poitou, Guyenne, Bourgogne (hertugdømmet Burgund), Anjou, Provence o.fl. I det indre styret utmerket især Ludvig 11 («borgerkongen») seg ved sin seierrike kamp mot stormannsopposisjonen, sitt arbeid for orden og sterk kongemakt og forbedring av de lavere klassers, borgeres og bønders kår. Ludvigs etterfølgere lot seg dra inn i kampen om Italia, og under de italienske felttog lærte de franske adelsmenn å sette pris på den italienske renessansekultur, men ikke å underordne seg en sterk statsmakt. Skjønt Ludvig 12 og Frans 1 var målbevisste konger som strebet mot enevelde, lyktes deres arbeid bare delvis, fordi de ikke kunne tenke seg et kongedømme bygd på hele folkets medvirkning, men bare på adelens, og adelen var uregjerlig. Hertil kom så den kampen som på 1500-tallet begynte mot den habsburgske overmakt i Europa, som spente folkets økonomiske og militære yteevne til det ytterste, og endelig det mest ødeleggende av alt: religionskrigene i det samme århundre. Disse krigene brakte selve statsenheten i fare, og landet var i politisk, sosial og økonomisk oppløsning da den siste Valois, Henrik 3, ble myrdet 1589. Borgerkrigen varte ennå fire år, inntil Henrik 4 av Bourbon ble alminnelig anerkjent som konge. Fra 1500 til 1600 ble statsområdet utvidet med Auvergne, Bretagne, Metz, Toul, Verdun og Béarn.

1600- og 1700-tallet

På 1600-tallet ble det én gang for alle gjort ende på det middelalderlige stormannsvelde. Som en første betingelse for indre orden og ro ble kongemakten gjort eneveldig og respektert. Henrik 4 og hans førsteminister Sully tok fatt med alvor og kraft; kardinalene Richelieu og Mazarin fortsatte. De begrenset adelens politiske makt ved å stille de høyadelige guvernører og andre adelige embetsmenn under stadig og virksom kontroll fra sentralregjeringens side. Enhver ulydighet mot regjeringen ble straffet som ulydighet mot kongen, dvs. som opprør og høyforræderi. Etter Richelieus død (1642) fulgte et siste forsøk fra de fyrstelige og adelige stormenns side på å vinne sin gamle stilling tilbake (Fronden), men forsøket strandet, og Ludvig 14 førte kongedømmet frem til uomtvistet myndighet i sin lange regjeringstid 1643–1715. Med sin utrettelige arbeidsomhet og ordenssans hadde kongen selv en ikke ringe del i dette, men samtidig var han preget av tidens autoritetsdyrkende oppfatning av kongens person som maktens og myndighetens kilde og av standsforskjellens og adelsprivilegienes selvfølgelighet. I sin regjering benyttet kongen fortrinnsvis uadelige eller lavadelige, som han adlet eller opphøyet, og gjorde det ved deres hjelp fullstendig av med adelens politiske makt, men stender- og privilegiestaten ble opprettholdt. Ludvig 14 drev landet inn i en rekke kriger som viste Frankrikes rikdom og kraft og skaffet det enkelte landevinninger (Alsace 1648, Flandern 1668, Franche-Comté 1678), men utpinte samtidig landet og gjorde fransk utenrikspolitikk forhatt og mistenkt overalt.

Krigene og hoffets luksus slukte enorme summer. Tidens største statsmann og nasjonaløkonom, Jean-Baptiste Colbert, søkte å dempe kongens krigerske ærgjerrighet og påvirke ham til å legge større vekt på vekst i næringslivet. Fransk åndsliv og overklassekultur ble i denne tiden forbilde for andre nasjoner. Eneveldets store og varige fortjeneste, i Frankrike som ellers i Europa, er å ha skapt en ordnet sentraladministrasjon og for alvor å ha tatt opp de nye oppgaver som den begynnende kapitalismen på 1600-tallet stilte til staten (koloni- og handelspolitikk, omsorg for kommunikasjonsvesenet osv.). Men sentraliseringen i Frankrike ble gjennomført med en konsekvens som fikk alvorlige følger for Frankrikes senere utvikling.

Frankrike hadde på slutten av 1700-tallet 25 mill. innbyggere og var Europas rikeste land. Adelen var fri for de fleste skatter, den eide store jordeiendommer, innkrevde føydale avgifter og hadde enerett til de best betalte embeter og til de rike bispedømmer og abbedier. Den mektigste del av adelen var hoffadelen og de 400 familier som var representert ved hoffet i Versailles, embets- og dommeradelen. Landadelen i provinsen var tallrikere, men ofte fattig. Mange adelige var påvirket av opplysningstidens ideer. Borgerskapet var blitt rikere og mer selvbevisst på 1700-tallet, og det krevde politisk innflytelse. De rike borgerne var blitt statens kreditorer, og de krevde kontroll over statsbudsjettet og opphevelse av standsprivilegier og andre hindringer for det frie næringsliv. Litterater og journalister krevde trykkefrihet og ytringsfrihet, og det hadde dannet seg en borgerlig «intelligens». «Filosofene» brukte naturretten som et våpen mot tradisjonen og stendersamfunnet. Den amerikanske uavhengighetskrigen hadde gjort et sterkt inntrykk både på adel og borgerskap. De fleste bønder eide en jordlapp selv, men det var ikke nok, og de forpaktet adelens, kirkens eller kronens jord. Bøndene måtte betale skatter, føydale avgifter og tiende. På 1700-tallet var deres stilling blitt bedret på grunn av stigningen i kornprisene. Gjennom sakførere og prester trengte filosofenes ideer ut i folket. Kongen var teoretisk eneveldig, men statsapparatet var i praksis svakt og korrupt. Statens finanser var det mest kritiske problem, statsgjelden vokste ytterligere under krigene, særlig under den østerrikske arvefølgekrig (1741–48) og sjuårskrigen (1756–63), som kostet Frankrike Canada og helt ødela muligheten for et fransk kolonivelde i India. Den franske deltakelse 1778–83 i den amerikanske uavhengighetskrigen førte endelig til en akutt finanskrise, som ble forverret av en økonomisk depresjon. Alle reformforsøk ble bare halve forholdsregler og støtte på motstand fra de privilegerte, særlig fra dommeradelen. Staten stod foran bankerott, og etter krav fra adel og geistlighet, og med støtte fra tredjestanden, innkalte Ludvig 16 en stenderforsamling i 1788, som var den første siden 1614.

Den store franske revolusjon

Napoleonstiden

Perioden 1815–48

Ved fredsslutningen november 1815 måtte Frankrike avstå Saar og betale en stor skadeserstatning. Ludvig 18 førte en forsiktig politikk som støttet seg til godseierne og den rikeste del av borgerskapet. En del av emigrantene og presteskapet, Les Ultras, krevde en mer reaksjonær politikk, mens middelstanden dannet en liberal opposisjon. Broren Karl 10 (1824–30) førte en mer reaksjonær politikk. I juli 1830 utstedte kongen fire ordonnanser, som betegnet et brudd på La Charte og bl.a. avskaffet pressefriheten. Borgerlige politikere og journalister protesterte, og under ledelse av republikanske klubber brøt det ut revolusjon (julirevolusjonen) i Paris. Kongen oppgav kampen, og de moderate liberale satte igjennom at hans slektning, Ludvig Filip av Orléans, ble utropt til konge. La Charte ble stående, og stemmeretten ble en del utvidet.

Under «julikongedømmet» 1830–48 hadde borgerskapet hele den politiske makt. Industrien gikk raskt frem, og jernbanenettet ble utbygd. «Borgerkongen» Ludvig Filip tok, særlig etter 1840, selv den politiske makt, og han kunne som oftest regne med et sikkert flertall i kammeret. Partistriden i parlamentet vakte ikke stor interesse. Den farligste opposisjonen var utenfor parlamentet. Vitenskapsmenn, kunstnere og studenter angrep det rike borgerskap og hyllet demokratiet og den franske revolusjon. Ludvig Filips utenrikspolitikk bygde på fred og samarbeid med Storbritannia (L'Entente cordiale). Det kom imidlertid til strid mellom de to vestmakter om innflytelsen i Belgia, i Midtøsten og på Pyrenéhalvøya, og mot slutten av sin regjeringstid søkte Ludvig Filip å nærme seg de reaksjonære fastlandsstatene. I 1846–47 slo kornhøsten feil, og en økonomisk krise skapte stor arbeidsløshet i byene. Den politiske agitasjon samlet seg om kravet om utvidet stemmerett. Februar 1848 brøt det ut barrikadekamper i Paris, nasjonalgarden gikk over til folket, og Ludvig Filip flyktet (februarrevolusjonen).

Den annen republikk (1848–51)

Frankrike ble utropt til republikk, og det ble dannet en borgerlig-republikansk regjering. Det brøt ut strid mellom de moderate republikanere og de sosialistiske arbeidere. Regjeringen anerkjente retten til arbeid og satte i gang nødsarbeid, de såkalte nasjonalverksteder. I mai ble det valgt en nasjonalforsamling hvor regjeringen hadde sikkert flertall. Nasjonalverkstedene ble opphevet, og dette førte til et arbeideropprør i Paris som ble slått ned etter blodige barrikadekamper i juni. I november 1848 vedtok nasjonalforsamlingen en ny forfatning. Ved siden av nasjonalforsamlingen skulle det velges en president for fire år. I desember 1848 ble Louis Napoléon Bonaparte, en brorsønn av Napoleon 1, valgt til president. Desember 1851 foretok Bonaparte et statskupp og lot utarbeide en ny forfatning. Den virkelige makt lå hos presidenten, som ble valgt for ti år. Republikanerne ble slått ned med terror og en folkeavstemning gav Bonaparte et overveldende flertall. I 1852 lot han seg utrope til keiser under navnet Napoleon 3.

Det annet keiserdømme (1852–70)

Under det annet keiserdømme fortsatte den økonomiske fremgang i Frankrike. Keiseren satte i gang store regulerings- og byggearbeider i Paris. I 1860 gjennomførte Napoleon en frihandelstraktat med Storbritannia. Statens utgifter ble finansiert ved lån som ble lagt ut for det store publikum. Men i 1860-årene vokste opposisjonen. Borgerskapet og de intellektuelle ønsket politisk makt, og betraktet Napoleon som en eventyrer. Pressesensuren ble opphevet 1868, foreningsfriheten etablert samme år og streikeretten anerkjent 1864. Mange arbeidere og fattige intellektuelle ble sosialister. I januar 1870 utnevnte Napoleon lederen for den moderate opposisjon til statsminister, og han utstedte samtidig en liberal forfatning.

Den bonapartistiske tradisjon tvang Napoleon til å føre en aggressiv utenrikspolitikk. Krimkrigen mot Russland 1854–56 var populær og økte Napoleons prestisje. Fredskongressen ble holdt i Paris. Under den «italienske krig» mot Østerrike 1859 vant franske tropper seirene ved Solferino og Magenta, og 1860 fikk Frankrike Savoie og Nice. Frankrike etablerte seg også i Midtøsten og Nord-Afrika på denne tiden, foruten at det erobret posisjoner i Asia (Cochin-Kina). I 1860-årene førte Napoleons politikk til en rekke nederlag, og keiserdømmets anseelse sank, særlig etter den mislykte militærekspedisjonen til Mexico 1862–67. Napoleon forsøkte forgjeves å oppnå innrømmelser av Bismarck. I 1870 hadde den spanske regjeringen tilbudt en prins av Hohenzollern den spanske krone. Den franske regjering protesterte, og kongen av Preussen bøyde seg. Den franske regjering stilte imidlertid nye krav som den prøyssiske konge nektet å gå med på, Bismarck sørget for at avslaget fikk en utfordrende form (Emserdepesjen), og under press av keiserinnen og generalene gikk Napoleon med på å erklære Preussen krig 19. juli 1870. I august led de franske tropper en rekke nederlag (se fransk-tyske krig), og etter at keiseren 2. september var tatt til fange i slaget ved Sedan, utbrøt det 4. september revolusjon i Paris. De deputerte fra Paris dannet en «nasjonal forsvarsregjering». Paris ble innesluttet, og en del av regjeringen under Gambetta organiserte nye hærer i Tours. De ble alle beseiret, og 28. januar 1871 måtte Paris overgi seg. Det ble valgt en nasjonalforsamling som trådte sammen i Bordeaux februar 1871. Den valgte Adolphe Thiers til sjef for regjeringen og godtok de tyske fredsbetingelser. Ved freden i Frankfurt mai 1871 måtte Frankrike avstå Alsace-Lorraine med 1,6 mill. innbyggere og betale en krigsskadeerstatning på 5 mrd. francs. Nasjonalforsamlingen, som slo seg ned i Versailles, hadde monarkistisk flertall. Folket i Paris var republikanere og patrioter, og mange var påvirket av sosialistiske ideer. 18. mars utbrøt en oppstand i Paris som først ble slått ned under den «blodige uke» 21.–28. mai (se Pariskommunen).Monarkistene var splittet; legitimistenes tronpretendent var Karl 10s sønnesønn, orléanistenes var en etterkommer av Ludvig Filip. 1875 vedtok nasjonalforsamlingen de lover som dannet Frankrikes nye forfatning.

Den tredje republikk (1871–1945)

Frankrike under den annen verdenskrig

Den fjerde republikk (1946–58)

Den femte republikk

Statsminister de Gaulle gikk med på å evakuere de militære styrkene fra Tunisia, bortsett fra Bizerte, og fra Marokko. Han lovte befolkningen i Algerie stemmerett på linje med andre franske borgere, og antydet store utviklingsprosjekter for området. De Gaulle lovte også de oversjøiske områdene full uavhengighet hvis de ønsket det. Disse tiltakene skapte en vesentlig bedring i forholdet til statene i Afrika, og med stor energi ble det utarbeidet planer for reformarbeidet i Frankrike. Det nye forfatningsutkast ble lagt frem for folket til avgjørelse ved alminnelig avstemning 28. september 1958. Et overveldende flertall godkjente utkastet. Av de oversjøiske områdene var det bare Guinea som stemte imot og erklærte at landet ikke ville gå med i det nye Communauté française (franske fellesskap). Den nye forfatning trådte i kraft 5. oktober 1958. De første valgene til ny nasjonalforsamling ble en solid seier for høyregruppene bak de Gaulle. 21. desember ble de Gaulle valgt til president i den femte republikk. Han gikk i gang med et reformprogram som tok sikte på å sanere de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i Frankrike. På det utenrikspolitiske området arbeidet de Gaulle for et bedre forhold til Vest-Tyskland, mens han skjerpet de franske krav til det europeiske samarbeidet. Innenfor NATO krevde Frankrike større innflytelse, og i FN hevdet franske representanter strengere enn før at Frankrike ikke ville tillate verdensorganisasjonen å blande seg opp i statenes indre anliggender. President de Gaulles hovedproblem var Algerie. Hans forslag om en fredsordning basert på gradvis økt selvstyre møtte liten interesse hos den algeriske opprørsregjering og bitter motstand hos de ytterliggående franske gruppene i Algerie. I juni 1960 erklærte de Gaulle at han ville innføre et «Algerie for algeriere», noe som kort tid senere fikk de ytterliggående høyregruppene i Frankrike og Algerie til å protestere overfor regjeringen. Januar 1961 arrangerte de Gaulle en folkeavstemning i Frankrike og Algerie. Det ble klart flertall for selvbestemmelse for algerierne. Franske militære i Algerie forsøkte april 1961 et kupp, men det ble slått ned. De ledende ble dømt til langvarige fengselsstraffer. Enkelte unnslapp og fortsatte illegalt sitt arbeid mot regjeringen fra Algerie.

Etter at det sommeren 1961 var tatt opp forberedende forhandlinger mellom representanter fra Frankrike og den algeriske opprørsregjering, ble det endelig undertegnet våpenhvile 19. mars 1962. Vinteren 1961–62 trådte Algerie-franskmennenes og de mest reaksjonære offiserselementers hemmelige terrororganisasjon OAS (Organisation l'Armée Secrète) åpent frem, og selv lenge etter våpenhvilen fortsatte den med snikmord, bombeattentater o.l.; det ble imidlertid klart etter hvert at terroristene ikke hadde tilstrekkelig fotfeste i Frankrike til å kunne gjennomføre noe statskupp der, og at de etter hvert også tapte terreng i Algerie. Flere av lederne for OAS ble arrestert og dømt til fengselsstraffer. Presidentens politikk hadde solid støtte i folket, noe som ble bekreftet ved en folkeavstemning april 1962. Etter avstemningen ble Georges Pompidou statsminister.

Ved en folkeavstemning høsten 1962 ble det flertall for de Gaulles forslag om at presidenten heretter skulle velges direkte av folket i stedet for indirekte gjennom et valgmannskollegium. Valget til ny nasjonalforsamling fant sted en uke etter avstemningen om fremgangsmåten ved presidentvalg, og de Gaulle deltok direkte i valgkampen med sterke radioappeller. Valget ble en stor seier for gaullistene, som opptrådte som to partier, nemlig Union pour la Nouvelle République (UNR) og venstrefløyen Union Démocratique du Travail (UDT). Pompidou fortsatte som statsminister, og det ble arbeidet energisk for å styrke fransk økonomi og for å markere Frankrikes stormaktsposisjon. Utenrikspolitikken var sterkt nasjonalistisk og skapte friksjoner i forhold til landets partnere i EEC og NATO. 1964 opptok Frankrike diplomatisk forbindelse med Kina. Den økonomiske fremgang viste tegn til stagnasjon. Før presidentvalget 1965 truet de Gaulle med å trekke seg tilbake hvis han ikke oppnådde minst 50 % av stemmene. Opposisjonen i sentrum samlet seg om Jean Lecanuet og venstreopposisjonen om François Mitterrand. Det var første gang i landets historie at man hadde direkte valg på president. To valgomganger måtte til, og i annen valgomgang oppnådde de Gaulle vel 55 prosent. I mars 1966 meddelte president de Gaulle at Frankrike ville trekke seg ut av fellesforsvaret i NATO, og at NATOs installasjoner på fransk område måtte flyttes. Innenfor De europeiske fellesskap oppstod det til dels krisepregede vanskeligheter på grunn av fransk uvilje mot gjennomføringen av fellestiltak og på grunn av den harde franske linjen mot andre europeiske land som ønsket å forhandle om tilknytning.

I juli 1966 besøkte president de Gaulle Canada, og under et opphold i Montreal hyllet han «det frie Québec». Episoden hadde direkte sammenheng med Frankrikes ønske om å styrke kontaktene med den fransktalende del av befolkningen i Canada, men skapte stor irritasjon på offisielt hold i Ottawa. De Gaulle avbrøt sin reise på grunn av den reaksjon hans taler fikk, og kom derfor ikke på offisielt besøk til Ottawa.

Mai 1968 brøt det ut uroligheter, først ved universitetene og høyskolene, senere i industristrøkene. De to største fagforbundene erklærte seg enige i kravet om en omfattende reform i undervisningssystemet. Studentene besatte universitetene og stanset all undervisning. I flere fabrikker kom det til streik, og arbeidere okkuperte bygningene. Urolighetene fikk en alvorlig karakter, og i midten av mai var 8–10 mill. arbeidere i streik, mens studentene demonstrerte i byene. De Gaulle lovte i en radio- og fjernsynstale gjennomgripende reformer i undervisningssystemet og drøftelser med arbeiderne og bøndene. Regjeringen ville utarbeide forslag til reformer, og planen ville bli lagt frem til folkeavstemning. Led forslaget nederlag ved valget, ville presidenten gå av. Opposisjonen angrep forslaget om avstemning som ville gi regjeringen blankofullmakt. Men noen dager etter presidentens tale ble det oppnådd forlik med arbeidstagerne og arbeidsgiverne om ganske vesentlige lønnsforbedringer og løfte om bl.a. 40-timers uke fra 1970. Flere trygder ble hevet. Urolighetene fortsatte imidlertid, og presidenten ble utsatt for krasse angrep fra opposisjonen. Krisens alvor ble understreket ved at de Gaulle måtte avlyse den planlagte folkeavstemning og nærmest innføre unntakstilstand. I juni kom arbeidslivet langsomt i gang etter streikene. Ved de valg presidenten hadde skrevet ut til ny nasjonalforsamling i juni, seiret gaullistene og fikk det største flertall som noensinne hadde forekommet i nasjonalforsamlingen. Regjeringen ble omdannet, og Couve de Murville overtok etter Pompidou som statsminister. Det lyktes å stabilisere situasjonen og opprettholde ro i arbeidslivet. En folkeavstemning april 1969 om omfattende administrative reformer i departementene førte imidlertid til nederlag for regjeringen. President de Gaulle meddelte straks at han trådte tilbake.

Ved presidentvalget seiret Georges Pompidou over Alain Poher. En ny regjering ble dannet i juni med Jacques Chaban-Delmas som statsminister. Etter en nedskrivning av francen lyktes det ved et strengt budsjett å skape balanse i statsregnskapet. Den økonomiske vekst skjøt fart og var 1972 større enn i noe annet EF-land. Pompidou døde 1974. Hans etterfølger ble den konservative Valéry Giscard d'Estaing, som ved valget seiret knepent over sosialisten François Mitterrand. Den nye president utnevnte Jacques Chirac fra gaullistpartiet til statsminister.

Den nye regjeringen tok kampen opp mot inflasjonen og lanserte en reformvennlig sosialpolitikk. Det politiske liv var for øvrig preget av de mange forsøk på å få i stand samarbeid mellom ulike partigrupper. På venstresiden arbeidet sosialistledere for å bedre samholdet, foruten at det var kontakt med kommunistene, som på sin side gikk inn for en mer moderat og nasjonal linje. I sentrum var det også sterke krefter som søkte samarbeid. Statsminister Chirac gikk av i august 1976, og ble etterfulgt av Raymond Barre. Chirac stilte seg i spissen for en gruppe i opposisjon til presidenten.

De viktigste stridsspørsmål i fransk politikk i 1970-årene var sosialpolitikken og den økonomiske politikk. Industrien opplevde nedgangskonjunkturene i midten av 1970-årene som en alvorlig trussel. Arbeidsledighet og produksjonsnedgang i deler av jordbruket svekket landets økonomi. Et spesielt fenomen var den sterke separatistbevegelse som opptrådte i flere kanter av landet. På Korsika, i Bretagne og Alsace kom det til til dels alvorlige konflikter mellom separatistene og myndighetene.

På venstresiden søkte kommunistene og sosialistene å bli enige om en felles plattform som kunne gi økt innflytelse i nasjonalforsamlingen. Høsten og vinteren var det skapt enighet om en samordnet opptreden under valget i 1978, men samarbeidet mislyktes likevel – kort før valget oppstod strid mellom lederne i de to partier. Sentrumspartiene klarte å opprettholde flertallet i nasjonalforsamlingen.

Frankrike etter 1980

Utenrikspolitikk etter 1980

I Ny-Caledonia var det i 1980-årene store opptøyer blant urbefolkningen, som krevde selvstendighet. 1985 ble øya delt i fire regioner, og en prosess mot uavhengighet ble innledet. Frankrike gav aktiv våpenhjelp til Irak under den første Golfkrigen og forsøkte i det lengste å megle i Kuwait-krisen 1990/91. Da den andre Golfkrigen brøt ut, deltok Frankrike på alliert side. Franskmennene hadde også en viktig meglerrolle under Balkan-konflikten i 1990-årene, især foran Kosovo-krigen. Og under luftkrigen mot Jugoslavia i 1998–99 deltok Frankrike med store styrker. Den sterke støtten til militærregimet i Algerie gjorde landet utsatt for terrorhandlinger. I 2003 foretok president Jacques Chirac det første franske statsbesøket i Algerie siden uavhengighetskrigens slutt 31 år tidligere; et besøk begge land fremholdt som et viktig forsoningstiltak.

Den største belastningen på forholdet til utlandet har dreid seg om fransk atompolitikk. De franske prøvesprengningene i Stillehavet har ført til skarpe protester fra hele verden, særlig fra Australia og New Zealand. 1985 stod franske etterretningsagenter bak sabotasje mot båten «Rainbow Warrior» i New Zealand. Båten tilhørte miljøorganisasjonen Greenpeace og skulle brukes i arbeidet for å stanse prøvesprengningene. Episoden førte bl.a. til at den franske forsvarsministeren måtte gå av. 1992 stanset Frankrike prøvesprengningene. Men like etter at president Chirac tiltrådte 1995, kunngjorde han en gjenopptakelse av prøvesprengningene. På tross av massive internasjonale protester gjennomførte Frankrike 1995 og 1996 i alt seks atomsprengninger i Mururoa-atollen og ved Fangataufa i Polynésie Française, noe som bl.a. utløste opptøyer blant befolkningen på Tahiti.

Det viktigste enkeltelement i fransk utenrikspolitikk er forholdet til Tyskland. Mange franskmenn var av historiske årsaker skeptiske til Tysklands samling, og myndighetene har forholdt seg til denne skepsisen ved å inngå en rekke avtaler med Tyskland om gjensidig bistand, ikke minst på det militære området. Fra 1995 deltar også Frankrike igjen i NATOs integrerte fellesforsvar.

Et viktig ledd i forholdet til Tyskland har vært å bygge ut samarbeidet innen EU. Samarbeidet mellom president Mitterrand og forbundskansler Kohl var svært nært, og den dynamiske presidenten i EF-kommisjonen 1985–94, Jacques Delors, var selv franskmann og den viktigste pådriveren for den prosessen som omdannet EF til EU. Mitterrand avholdt folkeavstemning om Maastricht-avtalen i 1992, da det ble et overrraskende knapt ja-flertall på 51 %. Resultatet ble imidlertid tolket mer som en protest mot Mitterrand selv enn som uttrykk for motstand mot unionen. De franske valgene til Europaparlamentet i de påfølgende årene gav rom for en tilsvarende tolkning. I en strid om landbrukspolitikken innen EU på 2000-tallet havnet Frankrike og Tyskland – i en mellomfase – i hver sin leir. En overenskomst mellom president Chirac og forbundskansler Schröder løste floken og fjernet dermed et siste hinder for den store medlemsutvidelsen i 2004. Frankrike kom med i den europeiske valutaunionen fra starten i 1999, og franc ble erstattet med euro i 2002. I flere år på rad brøt man imidlertid den såkalte «stabilitetspakten» som forbyr et budsjettunderskudd større enn 3 % av bruttonasjonalinntekten, noe som bidrog til en viss oppmyking av bestemmelsen. Under Irak-krigen i 2003 utgjorde «aksen Berlin–Paris», forsterket med Moskva, tyngdepunktet i motstanden mot USAs politikk. Kravet om å forankre Irak-politikken i FN, og kritikken mot president George W. Bushs doktrine om «forkjøpsangrep», forårsaket en isfront i det atlantiske samarbeidet. Den franske regjeringens linje var mer nyansert enn slagordene under massedemonstrasjonene i Paris, de største på mange år. Men det var Frankrike som særlig fikk unngjelde i den amerikanske retorikken. Begge sider viste imidlertid vilje til en snarlig opptining av forbindelsene, og allerede samme høst var normaliseringen i god gjenge.

Frankrike etter 2005

Franske velgere satte bom for EUs "grunnlovstraktat" i en folkeavstemning 29. mai 2005. 55 % stemte nei til å godkjenne traktaten som bl.a. skulle reformere styringsorganer og beslutningsprosesser og gjøre dem bedre tilpasset til en union med utvidet medlemstall. Avstemningsresultatet sendte sjokkbølger både gjennom EU og fransk politikk - og ble tolket også som en protest mot utviklingen begge steder. Det ble presisert at protesten ikke gjaldt EU-medlemskapet som sådant, men et moment i debatten var at befolkningen i dette pådriverlandet i Europa-samarbeidet aldri var blitt tatt skikkelig med på råd underveis. Statsminister Jean-Pierre Raffarin gikk av og ble erstattet av innenriksminister Dominique de Villepin. Rystelser var det også i sosialistpartiet, der en gruppering ledet av tidligere statsminister Laurent Fabius ble ekskludert for sitt engasjement på nei-siden.

En arbeidsledighet rundt 10 %, redusert kjøpekraft, arbeidsinnvandringen fra nye EU-land i øst og globaliseringen generelt dannet noe av bakteppet for velgerprotesten. For øvrig har Frankrike også i senere år hatt flere omfattende streikebølger - utløst bl.a. av reformer som har kuttet titusener av stillinger i det offentlige og som opphevet loven om 35 timers
normalarbeidsuke, myket opp oppsigelsesvernet og strammet inn pensjonsordninger som for enkelte grupper var satt helt ned til 50 år. Langt alvorligere opptøyer brøt ut i flere omganger fra høsten 2005 og fremover. Episoder hvor ungdommer mistet livet under politijakt utløste tilstander som ble sammenlignet med intifadaene i Midtøsten, med vold, hærverk og brannstiftelser mot tilfeldige bygninger og tusentalls biler. Det begynte i noen av Paris' økonomisk svakstilte forsteder, men spredte seg raskt over store deler av landet. Forklaringen på fenomenet ble søkt i forholdene i de aktuelle drabantbyene, der opptil fire av ti ungdommer er arbeidsledige - i et lokalmiljø preget av forvitring og av å ha falt utenfor det franske samfunnet. Etter møter i presidentens nasjonale sikkerhetsråd - og i samråd med muslimske ledere - vedtok regjeringen en ny handlingsplan for integrering. En strid rundt innføringen av en førsteansettelseskontrakt for ungdom, den såkalte CPE-ordningen, førte til de Villepins avgang som statsminister - og dermed som kandidat ved presidentvalget, for øvrig som den avtroppende presidenten Jacques Chiracs favoritt.

Nicolas Sarkozy, som tilhører det gaullistiske høyrepartiet Union pour un Mouvement Populaire, vant presidentvalget våren 2007 - med 53 mot 46 % over Parti Socialistes Ségolène Royal i andre valgomgang. Sentrumskandidaten Francois Bayrou oppnådde 18,6 % i første runde, og bekreftet dermed at fransk politikk har fått et stort mellomparti. Nedgangen fortsatte for Nasjonal Front og Jean-Marie Le Pen, med det svakeste valgresultat siden 1974. Det påfølgende parlamentsvalget gav UMP en klar tilbakegang, men partiet berget sitt rene flertall med 314 av de 577 plassene i den nye nasjonalforsamlingen. François Fillon ble gjenutnevnt til statsminister, mens sosialisten Bernard Kouchner ble hentet inn som utenriksminister i en regjering med rundt 50 % kvinneandel og hvor flere av statsrådene hadde afrikansk opprinnelse. Blant regjeringens første større grep var en lov som skjerpet innvandrings- og integreringspolitikken, bl.a. ved å innføre DNA-test ved familiegjenforening og krav til kunnskaper om "republikkens verdier og historie", samt hjemsendelse av langt flere papirløse innvandrere.

UMP gikk tilbake, men seieren til et kriserammet sosialistparti ble knappere enn ventet, ved lokalvalgene året etter presidentvalget. Den nye presidenten måtte også tåle et popularitetsfall av historiske dimensjoner, noe som knyttet seg til så vel uinnfridde forventninger som til hans tredje giftemål, nå med sangerinnen Carla Bruni. Sarkozy styrket imidlertid sin posisjon innen EU da Frankrike overtok det rullerende, halvårige formannskapet sommeren 2008. Samspillet med Tyskland - aksen Paris-Berlin - ble revitalisert som en motor i EU-samarbeidet, med samordnede tiltak mot den tiltagende finanskrisen som ett hovedområde.

Per april 2009 hadde den franske regjeringen satt inn 50 milliarder euro for å møte krisen - og hadde på forhånd gitt seg selv forlenget frist, til 2012, til igjen å overholde EU-kravet om at budsjettunderskuddet ikke skal overstige 3 % av bruttonasjonalproduktet. Under Sarkozy har Frankrike vært opptatt av også å videreutvikle forholdet til USA. Og våren 2009 var landet tilbake i den integrerte kommandostrukturen i NATO, som daværende president Charles de Gaulle trakk Frankrike ut av i 1966, noe som kom synlig til uttrykk ved at toppmøtet ved alliansens 60-årsjubileum ble delt mellom franske Strasbourg og tyske Kehl - på hver side av Vennskapsbroen over Rhinen. Den synkende oppslutningen om den moderate høyresiden, og om Sarkozy selv, ble videreført ved regionvalgene i mars 2010. 52 prosent av velgerne stemte sosialistisk og 10 % på Le Pens ytterliggående Nasjonal Front. Regjeringspartiet UMP oppnådde bare 35 % - og tapte i 21 av landets 22 regioner. En valgoppslutning rundt 50 % ble også tolket som et uttrykk for misnøye, bl.a. med en arbeidsledighet som hadde passert 10 % og en fortsatt høy kriminalitet og svak økonomisk vekst.