Frankrike var omkring 1800 og fremover Europas folkerikeste land etter Russland. I 1801 var folketallet 28,2 millioner (innen de nåværende grenser). Gjennom 1800-tallet var imidlertid befolkningstilveksten svært lav. Mens folkemengden ellers i Europa ble mangedoblet, økte Frankrike med mindre enn 50 %. Utvandringen til andre deler av verden var også lav. Kun en halv million drog til Amerika (1846–1930), en periode da det ellers i Europa foregikk en betydelig utvandring over Atlanterhavet. Den lave naturlige befolkningstilveksten (fødte ÷ døde) ble bare delvis oppveid ved at Frankrike i første halvdel av 1900-tallet var Europas eneste større innvandringsland. Fra omkring 1911 begynte folketallet å gå ned i absolutte tall, og Frankrikes betydelige tap under den første verdenskrig fikk langvarig virkning. Først i 1950 nådde Frankrike nivået fra 1911 (knapt 42 millioner etter nåværende grenser).
Fødselstallene økte betydelig etter den annen verdenskrig, ikke minst som følge av statens målbevisste befolkningspolitikk, men også som følge av økt innvandring fra land som tradisjonelt har hatt høyere fødselstall. Parallelt med denne utviklingen kom en reduksjon i dødeligheten, og befolkningstilveksten kom opp på samme nivå som i de øvrige vesteuropeiske land – og var i perioder noe høyere. Forventet levealder er 83,3 år for kvinner og 79,4 år for menn (2004).
Siden 1990-årene har innvandringen sunket og oppveies i stor grad av utvandringen. I 2004 var folketallet ca. 60, 4 millioner.